«Lobbyistene er garantister for demokratiet»

Folket stemmer med et par års mellomrom, næringslivet lobbyerer hver dag, i alle fall i Brussel, der man ikke ser noen grunn til å begrense lobbyistenes innflytelse.

Parlamentarikerne kommer og går, men plaketten består: «Det er gjennom taler, debatt og stemmegivning vi løser de store spørsmålene, med besluttsomhet, tålmodighet og oppofrelse.» Denne setningen er inngravert på en tavle ved foten av et tre ved inngangen til EU-parlamentet i Brussel. «Avduket 6. desember 2001 av Nicole Fontaine, president for EU-parlamentet.» Greit nok, men mellom setningen og signaturen er det noe som påkaller oppmerksomheten. En logo: «SEAP. Society of European Affairs Professionnals. Incorporating FELPA. Fédération européenne du lobbying et public affairs.»

Kan man forestille seg noe lignende i Paris, Roma eller Madrid? En hyllest til den franske arbeidsgiverforeningen Medef, for eksempel, plassert foran halvsirkelamfiet i nasjonalforsamlingen? Eller en takksigelse fra «atomlobbyen» foran det franske senatet i Luxemburg-parken?

Blant medlemmene i Society of European Affairs Professionnals er direktørene i selskaper som Unilever, Carrefour, Gaz de France, Volvo, L’Oreal og Suez, for å nevne noen. Bare filantroper, altså. På adressen som oppgis på organisasjonens nettsider – 79, boulevard Saint-Michel, Brussel – finner vi et ganske alminnelig hus. På ringeklokka står følgende anvisning: «For SEAP, ring på hos Unesda.» Foreningen som har fått anbrakt logoen sin utenfor selveste EU-parlamentet, har altså ikke engang sine egne lokaler! Den er innkvartert hos Union of European Beverages Associations – som har Coca-Cola, Danone, Nestlé og Unilever blant sine mest prominente medlemmer.

 

«SEAP BLE GRUNNLAGT i 1997, på et tidspunkt da det ble reist debatt om behovet for å regulere lobbyvirksomheten,» forklarer Olivier Hoedeman fra Corporate Europe Observatory.1 «De meldte seg på debatten og argumenterte sterkt for ’egenregulering’: Bransjen skulle utarbeide sine egne regler, ta ansvar for egen etikk, og det var ikke nødvendig å gå veien om lovverket. De forsvarte status quo. Og de vant fram. Nå overholder de ikke engang de minimale reglene de selv har innført, for eksempel at man skal oppgi at man er lobbyist før man går inn i EU-bygningene. For øvrig er EU-parlamentet blant forskere kjent for å være verst i klassen. Spesielt fordi det ikke har noe offentlig søkelys på seg. Her er det ikke noe folk å ta hensyn til. Ingen som kan si: ’Dette har dere ikke rett til.’ Parlamentarikerne er overlatt til seg selv, langt fra velgerne, uten noen i ryggen. Dermed kan lobbyistene komme inn og erstatte folket.»

Yves de Lespinay, generalsekretær i SEAP, var ikke til stede under vårt besøk, men ringer oss tilbake: «Vi avduket ikke denne plaketten i smug. Tvert imot, det hele foregikk i full åpenhet. Nicole Fontaine var til stede, naturligvis. Og det var også Hans Gert P…ttering, som etterfulgte henne som president.» Ja, da har man i alle fall sikret at vennskapsforholdet fortsetter. Til beste for alle parter, skal vi tro de Lespinay: «Lobbyistene er garantister for demokratiet,» slår han fast.

– Men er det ikke på sin plass at arbeidstakernes organisasjoner får en plakett utenfor EU-parlamentet når arbeidsgiverne har det, spør vi.

– Nei, for fagforeningene representerer sektorinteresser. Det vi driver med, er å forsvare en profesjon i generell forstand, svarer Lespinay.

Så fagforeningsfolk fra metallindustrien, posten, skoleverket eller jernbanen er «korporativister», mens industriledernes interesser smelter naturlig sammen med allmenninteressen i Europa?

– Men dette viser bare hvor tungt næringslivsinteresser veier i hjertet av EU …

– Jeg tror du har en misforstått virkelighetsoppfatning, svarer SEAP-sjefen.

 

TIDLIGERE EU-PRESIDENT Jacques Delors, derimot, har ikke misforstått noe som helst: «Lederne i European Round table of Industrialists (ERT) var de første som støttet forslaget mitt,» uttalte Delors i 1993. For å få fart på unionsprosjektet inngikk Delors en allianse med lobbyorganisasjonen ERT, som besto av 45 «industrikapteiner», deriblant direktørene i Total, Nestlé, Renault og Siemens. Arkitekten bak det indre marked fortsatte betroelsene: «Det jeg gjorde i 1984, var å arbeide for en minimumskonsensus med regjeringene som avviste alt bortsett fra denne ideen om et stort marked, for så å oppnå en bredere konsensus ved hjelp av industriledernes entusiasme.»2 Det var slik sosialdemokraten Delors «relanserte Europa»: ikke ved å støtte seg på «europeiske fagforeninger» eller «europeiske folk», men på den største arbeidsgiverlobbyen.

Så starter samkjøringen: I januar 1985 utgir generaldirektøren i ERT (og i Philips), Wisse Dekker, rapporten «Europa 1990: en agenda for handling». Her argumenterer han for å rive ned handelsbarrierer og tollmurer. Samme måned innsettes Delors som president for Europakommisjonen, der han presenterer «sin idé» for EU-parlamentet: å fjerne handelsbarrierer og tollmurer.3 Heldigvis hadde ikke direktør Dekker skaffet seg enerett …

Etter at dette forarbeidet var gjort, kunne relanseringen av unionen gjennomføres seks år senere etter samme mønster, altså via ERT. I EU-sjargongen kalles denne prosessen «å utdype».

«Det europeiske unionsprosjektet går ikke raskt nok,» fastslår den franske journalisten Jean-Marie Cavada høsten 1991 i sitt populære debattprogram La Marche du Siècle (Århundrets gang) på fransk tv. «Veldig mange føler at det går tregt, og 45 europeiske industriledere som representerer tre millioner ansatte, slår nå alarm. De krever mer av Europa.» Fullstendig objektivt forklarer journalisten – som senere skulle melde overgang til politikken og sentrumspartiet MoDem (Mouvement démocrate) og deretter til partiet UMP (som i dag ledes av president Nicolas Sarkozy): «Bakgrunnen for dette programmet er arbeidet til 45 europeiske industriledere gjennom initiativet European Round Table of Industrialists, hvorav tre er representert her i dag. Det dreier seg om Jérôme Monod (administrerende direktør i vannselskapet Lyonnaise des eaux), Pehr Gyllenhammar (administrerende direktør i Volvo, som dere vet har forbindelser til Renault, som igjen har forbindelser til Mitsubishi) og Umberto Agnelli (administrerende direktør i gigantkonsernet Fiat).» En finansmann er også invitert til studioet – sikkert for å skape balanse i panelet: «Bernard Esambert, administrerende direktør i finansselskapet Rothschild.»4

 

PÅ BEGYNNELSEN AV 90-tallet brøt Østblokken sammen og feide vekk «kommunisttrusselen» som det europeiske fellesskapet skulle være et vern mot. Dessuten var målene i Enhetsakten fra 1986 oppnådd. Tiden var inne for en «relansering», og det var allerede planlagt et toppmøte for europeiske statsledere i Maastricht i desember 1991. Direktørene forberedte seg på å bruke denne anledningen til å flytte fram sine posisjoner. Jérôme Monod la fram programerklæringen: å sørge for «utdanning, opplæring – som også er vår rolle», å bygge opp «viktig infrastruktur over hele Europa» (se egen sak) og å innføre en «felles valuta». På alle disse punktene måtte man «handle raskt: Vi kan ikke virre rundt med tolv ulike valutaer i lomma mens amerikanerne har sin dollar og japanerne sin yen.»

I samme utgave av Marche du Siècle, som gikk i samsending med Brussel, istemte Delors: «I dag har jeg lest rapporten [til ERT], og industrilederne oppfordrer regjeringene til å sette opp tempoet enda mer, og jeg skal ikke motsi dem, for vi trenger virkelig en velgjørende dytt, hvis ikke er jeg redd vi nok en gang ikke vil henge med i begivenhetenes gang. […] Det er nødvendig å minne statslederne og regjeringene i de tolv medlemslandene om at de mot slutten av året har et avgjørende møte der de skal skissere hvordan Europa skal se ut i år 2000, og de har ingen tid å miste. I den forbindelse vil jeg si klart og tydelig: Historien setter opp farten, og det må vi også gjøre. Vi har økt fra 60 til 100 kilometer i timen. Vel, nå må vi opp i 140.»5

Tre måneder senere var kontrakten i boks. Siden den gang, fra Maastricht til Amsterdam, fra Lisboa-strategien til grunnlovstraktaten har EU ganske riktig kjørt i «140 kilometer i timen» – i den retningen som er staket ut av arbeidsgiverne. Til deres store tilfredsstillelse: «Europeisk tvang er viktig for å styre landet vårt i retning av en viss type reform,» applauderte i sin tid Ernest-Antoine Seillière, tidligere leder av den franske arbeidsgiverforeningen Medef og i dag generalsekretær i Business Europe, en av de største europeiske næringslivsorganisasjonene.

Tidligere nestleder i Medef, Denis Kessler, istemte: «Europa er et verktøy for å reformere Frankrike mot landets vilje.» En perfekt «livsforsikring mot sosialisme», som den liberalistiske franske politikeren Alain Madelin lovte at EU skulle bli.6 Dette er en sannhet som er hugget i stein, og ikke bare utenfor EU-parlamentet: «Det sosiale Europa vil ikke finne sted.»7

Oversatt av G.E.