Forhandlingene mellom palestinerne og israelerne som ble innledet 2. september, utfordres ikke bare av bosettingspolitikken, men også av radikalt forskjellige syn på de to delene av Jerusalem, på flyktningene, grensene og vannressursene. Blindsporet forener nå ortodokse jøder, amerikanske eksperter og palestinske intellektuelle i en løsning med én stat fra Middelhavet til Jordan.
Essayfilmen viser seg standhaftig overfor filmindustrien. Under filmfestivalen i Venezia overrasket Vincent Gallo og Isaac Julien positivt, mens Sofia Coppola var en skuffelse. Som et gjennomgangstema i filmkunsten, hadde også en rekke filmer i Venezia dødens mange former som motiv.
Ett land, én forfatter.
I Kina finnes det ikke bare en privat kapitalistøkonomi og en kommunistisk politisk makt. Begge er sammenvevd i et dobbelt system med en tilsynelatende velfungerende stat og et «ikke-eksisterende» Parti utenfor og ovenfor loven. Ifølge Slavoj Zizek viser Richard McGregors The Party at det 20. århundrets kommunisme må ses i lys av en langt mer kompleks dialektikk mellom stat og parti.
Tidligere amerikansk viseutdanningsminister har skiftet syn på privatskolenes effekt.
Tre selskaper har delt verdens gruvedrift seg imellom. Dette kartellet domineres av brasilianske Vale, som har et ytterst dårlig sosialt og miljømessig rulleblad. Men de siste årene har konsernet møtt en ny motstand. Arbeidstakere, miljøvernere og bønder gjør felles internasjonal front mot gruvedriftselskapets forakt for lokalsamfunn og miljø.
For litt over to tiår siden var Sør-Korea et brutalt diktatur. Etter at president Lee kom til makten i 2008 har stadig flere demokratiske friheter blitt skrenket inn. Særlig etter at et sørkoreansk krigsskip forliste i Gulehavet under uklare omstendigheter tidligere i år, har autoritære trekk fra fortiden dukket opp igjen, sammen med innkjøp av amerikanske antiballistiske missiler.
«FOR FØRSTE GANG i historien går mer enn én milliard mennesker til sengs på tom mage.» Dette dystre utsagnet kommer ikke fra en menneskerettighetsaktivist, men fra Robert B. Zoellick, sjefen for Verdensbanken. Han påpeker at tusenårsmålet om å utrydde hungersnød innen 2015 «ikke vil nås».1 Etter en tydelig tilbakegang det siste tiåret har fattigdom og feilernæring vokst siden 2008. Bare i 2010, varsler Verdensbankens eksperter, vil nye 64 millioner kastes ut i ekstrem fattigdom.
Hva vil vi med skolen? Debatten om skolegangens innhold og formål har rast kontinuerlig i verdens postindustrielle land de siste tretti årene, som et svar på det feilaktige spørsmålet ’hva skal vi leve av?’ kombinert med en årlig krisemaksimering hver gang Pisa-resultatene kommer strømmende inn fra OECD og hvert land oppdager at deres barn og unge ikke ligger på topp i alle fag og ferdigheter. Den ene reformen har avløst den andre ikke bare i Norge, men også over hele Europa og i USA. Samtidig som diverse liberalister aldri lar anledningen gå fra seg til å hakke på enhetsskolen, på staten som gjør alle like middelmådige og dermed undertrykker de flinke. Ingenting synes å hjelpe. Som den tidligere amerikanske viseutdanningsministeren Diane Ravitch forteller (se artikkel s. 24—25), har privatskolereformen hun var med på å innføre med såkalte charter-schools i USA, mislykkes kraftig. Elevene har blitt flinkere på de nasjonale testene, men ikke på så mange andre ting. Skolereformene, hvor gode de enn er, kjemper en fortapt kamp alene. SOM GYMNASLÆRER Pedersen bemerker, skjedde det noe en eller annen gang på begynnelsen av 1980-tallet. «Hvis jeg overvant det ubehagelige synet av å se unge mennesker sitte i sine blazere og få nervøse rykninger i øynene av kunnskap, innsikt, etc. etc., og fortsatte av pur ondskap, så var det alltid en av mine såkalte elever som fikk stansa meg, ved å rekke ei hand rett opp i været, og spørre, dvelende, langsomt, ironisk: Er dette pensum?» Debattiveren og (den ideologiske) kunnskapstørsten til «AKP-generasjonen», ble avløst av uinteresserte elever som ikke så noen verdi i kunnskapens innhold. På overflaten en ironisk overgang fra «totalitær» kultur med kritisk blikk, til en «demokratisk» tømming av kunnskapens relevans. Begrepet kunnskapssamfunn har blitt brukt så mye de siste tiårene at det ikke lenger er en klisjé engang. Men begrepet er utvilsomt presist, ikke i den forstand at samfunnet er spesielt kunnskapsrikt eller nødvendigvis produserer og sprer store mengder ny kunnskap, snarere at det er kunnskapsselgende. Kunnskapssamfunnet innebærer, som kjent, at kunnskap er blitt en vare, altså en form for en innpakking av et hvilket som helst innhold. Og som med alle varer finnes det to måter å profittere på den: enten ved stort volum eller ved å gjøre den kunstig knapp (patenter, copyright, osv). Problemet for skolen som institusjonen, er at den stadig tvinges inn en logikk om at den kun skal sørge for kunnskap i disse variantene av varen. Som Nico Hirtt påpeker (se artikkel s. 26–27), er dette tydeligvis EU-kommisjonens syn. Skolens oppgave er å sørge for en stor mengde «ikke-kvalifiserende» basiskompetanser, som de ufaglærte delene av næringslivet etterspør. Som OECD skriver: «Med disse [kompetansene] har arbeidsgiverne anerkjent nøkkelfaktorene for dynamikk og fleksibilitet. En arbeidsstyrke som har disse kompetansene er i stand til hele tiden å tilpasse seg etterspørselen og produksjonsmidler som er i konstant utvikling.» «Produksjonsmidler i konstant utvikling» er nærmest en selvmotsigelse siden produksjonsmidlene i postindustrielle samfunnene er kognetariatet, de «ikke-kvalifiserte» åndsarbeiderne som utfører store mengder enkelt intellektuelt arbeid til en relativt billig penge. Problemet er selvsagt at det er vanskelig å tjene penger i en verden full av overproduksjon. Så hva skjer når kunnskap blir basert på inntjening? Kunnskapens verdi blir bestemt av dens monetære verdi, snarere enn sannhetsverdi. Altså undergraver vareformen varens innhold, tømmer den for mening. Det kan dermed virke
Et nytt marked for fossiler har åpnet seg i Europa. Men fossilene som blir solgt kan være som mangt, et dinosaurskjelett består sjeldent av bein fra samme individ, eller samme utviklingsstadium.
Lokket av gode lønninger tar syriske arbeidere seg over grensefjellene til Bekaadalen. Her bor de i midlertidige leire og sliter seg ut med innhøsting av frukt og grønnsaker. Sesongarbeidet kan vare flere måneder, eller år.
Irland går dystre tider i møte. Myndighetene i Dublin må konstatere at sparetiltakene som skal forsikre investorene, forverrer situasjonen og beroliger ikke finansmarkedene. Det er ikke bare den gode eleven som ser skammekroken i hvitøyet, en hel mytologi rundt den «irske modellen» er i ferd med å falle i knas.
«Jeg gir høytidelig makten over til den nye presidenten, Ahmed Silanyo, som vant over meg i det nylige valget,» erklærte avtroppende statssjef Riyale Kahin 27. juli. Somaliland erklærte seg uavhengig i 1991, men har ennå ikke blitt anerkjent av det internasjonale samfunnet, på tross av demokratiske og fredelige valg.
Hva vil man huske av det 20. århundret? Forrige århundre ble sterkt merket av to verdenskriger og en kald krig, men også mange andre konflikter har utviklet seg på tross av politiske endringer og teknologiske revolusjoner. Krigskunsten har blitt perfeksjonert, takket være teknologisk innovasjon, men antallet ofre har på ingen måte sunket, snarere tvert imot.
EU-kommisjonen har ett mål med skolegangen: å levere fleksibel arbeidskraft for å forsyne bedriftene med ufaglærte arbeidere.
Gratis videregående opplæring har nettopp blitt stemt igjennom i Japan, men dette løser ikke nødvendigvis alle problemene et klassedelt og brutalt konkurransedrevet system står overfor.
Med åpne øyne blotlægger magtstrukturen og den iboende undertrykkelse ved religiøs fanatisme i det israelske samfund. Heldigvis for filmoplevelsen gør filmen det uden at virke udleverende eller sensationslysten.
Boka Comic Art Propaganda demonstrerer tegneserienes tiltrekningskraft og potensial for å påvirke store lesergrupper. Med eksempler fra de siste hundre årene og et globalt perspektiv, viser boka samfunnsbevarende og undergravende tegneserier–tilsiktet og ufrivillig propaganda.
Mens afghanerne forbereder seg på et nytt parlamentsvalg og Wikileaks offentliggjør enda flere hemmeligstemplede dokumenter om den mislykkede krigføringen, har den amerikanske kongressen bevilget nye 59 milliarder dollar til krigen. Større deler av disse midlene kan raskt finne veien til Talibans lommer, i likhet med midlene vestlige land gir til gjenoppbygging av landet.
Under dekke av å bekjempe terror har flere land bygd ut systemer for å overvåke internasjonal telekommunikasjon. Det største og mest kjente systemet er det amerikansk-britiske Echelon. Men den israelske lyttestasjonen Urim, etter all sannsynlighet verdens største, viser at Israel også har ørene på stilk.
Avsløringene om krigen i Afghanistan har nettstedet Wikileaks vist hvor mektige «sosiale medier» kan være. Men Wikileaks markerer på ingen måte slutten for sensuren, nasjonalstaten og de tradisjonelle mediene.
Hver fredag demonstrerer de palestinske ungdommene i landsbyen Ni’lin på Vestbredden, som mistet over 3000 mål da den israelske muren ble bygd. Demonstrasjonene er imidlertid ikke palestinernes eneste våpen i kampen for å vinne tilbake landet. Etter at den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem startet å dele ut kameraer for tre år siden har ungdommene begynt å dokumentere hverdagslivet i de okkuperte territoriene og den israelske hærens overgrep.
Smukke balletscener bliver siddende, men Maos siste danser er tynget af en al for blid og behagesyg tilgang til det biografiske materiale.
De europeiske regjeringene overdriver problemet med offentlige budsjettunderskudd. Underskuddene skyldes nesten utelukkende den økonomiske krisen. Skjerpet fokus på skatteunndragelser ville gi mye mer balanse i budsjettene enn de kuttene som gjennomføres.
