«Revolusjonen har bare så vidt begynt»

Saad eier en liten fabrikk som produserer lim for industrielt bruk – kopi av et amerikansk produkt – i et fattig område i gamle Kairo. Denne revolusjonsmorgenen er rundt femten arbeidere, mange er kvinner, noen svært unge, på plass når sjefen kommer. Han er glad for revolusjonen. Han er overbevist om at landet fra nå av vil være mer seriøst, bedre styrt og organisert, at arbeiderne hans vil ta større ansvar, men også at mye av korrupsjonen vil forsvinne. Tidligere måtte han gi penger under bordet til de statlige inspektørene som kontrollerte arbeidsforholdene. De ansatte synes også å glede seg over Mubaraks fall, men først og fremst er de opptatt av lønna. Den er nå på 500 egyptiske pund (LE), langt under minstelønna på 1200 LE som venstresiden ønsker.

Dette kravet var ikke en del av «revolusjonsprogrammet», slik det beskrives av Khaled al-Khamissi, forfatteren av suksessromanen Taxi.¹ «Denne revolusjonen hadde klare mål: demokratisere politikken i Egypt, fjerne Mubarak, reformere grunnloven, oppløse parlamentet og innføre frie valg.» Han anerkjenner likevel betydningen av de sosiale bevegelsene, særlig de siste årenes streikeaksjoner med krav som var mer sosiale og økonomiske enn politiske: «Det er en kontinuitet mellom disse bevegelsene og 2011-revolusjonen.»

FREDAG 11. FEBRUAR, i en kafé noen meter fra Tahrir-plassen, kort tid etter bønnen og før Mubaraks avgang blir gjort kjent, sitter en liten gruppe intellektuelle og diskuterer. Den femtiårige barnelegen Alaa Shukrallah, veteran fra studentkampene og aktivist i diverse NGO-er, leser høyt fra avisen. Han lister opp navnene på fabrikker og selskaper som har gått ut i streik: jernbanearbeiderne, oljearbeiderne, landbruksdepartementet, det og det vannverket, busselskaper … I løpet av noen dager har arbeidere og tjenestemenn sluttet seg til bevegelsen etter å ha hørt – eller ikke hørt – «oppropet til våre egyptiske arbeidskamerater» som ble sendt ut 9. februar av ti organisasjoner på venstresiden med krav om sosial rettferdighet, en anstendig minstelønn, demokrati på arbeidsplassen, fri organisasjonsrett. Oppropet har unektelig visse lyriske trekk: «Egyptiske arbeidere, dere er en del av folkets store revolusjon, deres strid og kamper i de seneste årene har forberedt grunnen for denne revolusjonen.»

For advokaten Khaled Ali, som er direktør for Det egyptiske senter for økonomiske og sosiale rettigheter, «var det ikke arbeiderne som startet 25. januar-bevegelsen, ettersom de ikke har noen organisasjon som er i stand til å organisere dem». Men «et viktig trinn på veien til denne revolusjonen ble nådd da de begynte å protestere, og ga revolusjonen et økonomisk og sosialt islett, i tillegg til de politiske kravene».

Dette er en analyse som neppe deles av de unge «facebook-aktivistene» fra middelklassen som mediene mener er heltene i denne revolusjonen. For 30 år gamle Ahmed Maher, ingeniør og hovedkoordinator for 6. april-bevegelsen, «spilte arbeiderne ingen rolle i revolusjonen. De var fjernt fra den». Hans bevegelse, som utelukkende stilte politiske og demokratiske krav, var helt sentral for å sette prosessen i gang. Siden 2009 har den faktisk organisert demonstrasjoner hver 25. januar – dagen da politiet feirer seg selv – for å kreve politisk frigjøring. Demonstrasjonen i 2011 viste seg å bli avgjørende. Rett nok har bevegelsen navnet sitt fra en appell i streiken som ble startet 6. april 2008 av arbeiderne ved den største fabrikken i landet, tekstilbedriften Misr, som ligger i Mahallah Al-Koubra i sentrum av Nildeltaet. Den gangen møtte unge mennesker fra Kairo arbeiderne, og bestemte seg for å starte facebook-gruppen «De unges 6. april-bevegelse». Men bevegelsen fjernet seg raskt fra de sosiale kravene for å konsentrere seg om demokratispørsmålet.

Arbeidernes kamp har spilt en sentral rolle de seneste årene. Den har spredt seg til alle deler av samfunnet, og har skapt en kultur for kritikk og krav i Egypt. «I 2010 gikk det ikke en dag uten at det var minst tre protestaksjoner i landet», forteller Khaled Ali. Og Kamal Abbas, tidligere arbeider og direktør i Senteret for hjelp til fagforeninger og arbeidere, mener at «disse bevegelsene har festnet tanken om at var mulig å streike».

16. FEBRUAR i år sendte hærens øverste råd ut et kommuniké som oppfordret de sosiale bevegelsene til å avslutte aksjonene, men på tross av kommunikeet ble arbeidet lagt ned ved Misr. Arbeiderne satte opp telt på fabrikken – som på Tahrir-plassen i Kairo – og overnattet der. De hengte opp plakater med kravene sine på veggene. Krav nummer én: at den korrupsjonsanklagde sjefen for fabrikk, Fouad Abdel Halim Hassan, måtte gå. Andre krav dreide seg om lønnsøkning, bonuser, tildeling av boliger til arbeiderne, og arbeidsforholdene. Arbeiderne reagerte kraftig på urettferdige ulikheter internt i bedriften. For eksempel klaget de over praktisk talt gratis boliger til toppene i selskapet, mens de selv må leie boliger i sentrum til markedspris.

Amal på 28, med 13 års fartstid i fabrikken, tjener totalt 300 LE i måneden. Hun ønsker seg en leilighet betalt av selskapet. Og i likhet med alle de andre arbeiderne, er hun lei av å bli betalt «med millim». Det er en tiendedels piaster, som var myntenheten i kong Faruks tid fram til begynnelsen på 1950-tallet. Lønnsslippen til en annen arbeider viser at han for to ukers arbeid tjener 290 000 millim, det vil si 290 LE. Mohammed El Metwally Igazy, 39, som har jobbet på fabrikken i femten år, får omtrent 500 LE. Han forlanger at minstelønnen på 1200 LE i måneden innføres «slik det er bestemt av grunnlovsdomstolen».

Det dreier seg i virkeligheten om den administrative tvistemålsdomstolen, som i en kjennelse fra 30. mars 2010 forplikter staten til å fastsette en minstelønn på et nivå som gjør det mulig å leve et verdig liv.² Kjennelsen ble utgangspunktet for det avisene har kalt «slaget om lønningene».⁴ Den er ikke satt ut i live av regjeringen, så 1200 LE i måneden forblir en kampsak for arbeiderne.

Dette kravet fra arbeiderne i Mahallah er ikke blitt imøtekommet. 19. februar, etter noen dager med streik, ble det forhandlinger mellom ledelsen for selskapet, militærguvernøren og en delegasjon fra arbeiderne. Det var militæret som kom med den første, iherdig applauderte, erklæringen: Direktøren for selskapet var avsatt, og erstattet av en kjent og avholdt ingeniør, Ahmed Maher. Det skulle bli betalt lønn for streikedagene, og lønnsøkninger skulle utredes. Arbeiderne bar Maher på gullstol. Delegaten fra «De unges 6. april-bevegelse» kjente de ikke. De hadde altså fått hodet til direktøren – akkurat som på Tahrir-plassen – og forsikret den besøkende om at deres aksjon ikke hadde noen forbindelse med den revolusjonen som nettopp hadde skaket Egypt. Det er likevel mye som tyder på at denne streiken, som så mange andre, ikke ville ha funnet sted uten revolusjonen.

MUBARAKS FALL kunne få enkelte til å tro at de sosiale kravene ville dempes fordi landet måtte tilbake til normalt liv, og rydde opp i gatene så vel som i systemet. Likevel brøt det ut tallrike streiker og andre demonstrasjoner i ulike deler av samfunnet få dager etter at revolusjonen var over. Hver fabrikk, hvert departement, hvert selskap la fram sine krav. Innenfor olje, gass, stål, post og ambulansetjenester haglet det med streiker og protester. Ofte dreide det seg om krav om at sjefen for selskapet eller fabrikken, eller ministeren, måtte gå. Selv politiet demonstrerte i sentrum av Kairo, utenfor innenriksministeriet, for å kreve lønnsøkninger. Etter at Mubarak dro sin vei, venter folket at rikdommene skal omfordeles, og de gjør det tydelig. Det er ikke bare drosjesjåføren som er overbevist om at pengene vil komme, kjapt, som et ekko av ett av slagordene fra Tahrir: «Hosni Mubarak, fortell oss hvor pengene våre er!»

Ekspertene svarer dem i aviskronikkene. De forklarer at det ennå er for tidlig, at omfordelingen av velstand må skje gradvis. «Arbeidernes streiker […] en fare som truer den egyptiske økonomien», hevder to økonomer i en avis.⁴

Disse advarslene blir knapt lyttet til, for revolusjonen har sluppet ytringene fri. Egypterne krever nå sin rett, særlig i sektorer der ingen streiker var registrert før 2011. I en diger industrisone rundt ti kilometer fra Suez ligger statsselskapet Nasr Asmida som produserer sprøytemidler. Bedriften er stor, og ser ut til å gå godt. Her er det mange arbeiderboliger, et sykehus, og lønningene er ofte høyere enn de 1200 LE som kreves andre steder. Likevel, 13. februar deltok to hundre ansatte i en demonstrasjon – rett nok uten at produksjonen ble stanset. Det viktigste kravet gjaldt direktøren, som de mener er korrupt og må straffes. De ville også at det skulle bygges en ny og mer moderne fabrikk.

For teknikeren Nabil Fahmy «var det umulig å gjøre noe før revolusjonen, på grunn sikkerhetsagentene. Nå kan vi demonstrere. I dag har vi frihet, og hæren beskytter oss. Tidligere var det uråd å treffe styreformannen. I dag er det mulig. Før revolusjonen var det svært få som ytret seg. Nå kan vi snakke, vi kan sette oss ned og diskutere bedriftens problemer.» Nå kan man rett som det er høre ordet «ytringsfrihet». Arbeiderne føler at lederne er lydhøre, mens de tidligere neglisjerte dem.

19. februar fikk militærlederne, som nå styrer landet, overlevert en begjæring fra advokatene til Det egyptiske senteret for økonomiske og sosiale rettigheter. Den gikk ut på at det må fastsettes en minstelønn, slik det er forutsatt i den egyptiske grunnloven, for å redusere de økonomiske ulikhetene. For Khaled Al-Khamissi «er ikke revolusjonen avsluttet, den har bare så vidt begynt».

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Engelsk oversettelse: Khaled Al-Khamissi, Taxi, oversatt fra arabisk av Jonathan Wright, Aflame Books, London, 2008.

2 Den administrative tvistemålsdomstolen, 30. mars 2010, begjæring nr. 21606/63.

3 Al-Masry Al-Youm, Kairo, 6. april 2010.

4 Al-Ahram, Kairo, 16. februar 2010.

(…)