Brorskapets «ryddige overgang»

I strid med de fleste spådommer var det en hovedsakelig sekulær og demokratisk koalisjon av krefter – partier, organisasjoner, internett-brukere – som startet og gjennomførte opprøret i Egypt. Muslimske organisasjoner og enkeltmedlemmer av disse deltok i bevegelsen, men på like fot med grupperinger av marginal betydning før opprøret startet. Og grupper som hadde mer til felles med de østeuropeiske dissidentene i 1989 enn med massepartier eller revolusjonære fortropper, som tradisjonelt har vært sentrale aktører i sosiale revolusjoner.

Også under opprøret i Tunisia lå den islamistiske bevegelsen lavt, noe som i stor grad skyldes den brutale undertrykkingen som har lammet partiet Ennahda. I Egypt har imidlertid Det muslimske brorskapet vært tolerert av militærregimet. Paradoksalt nok var det denne statusen som fikk det til å vegre seg mot å fronte revolusjonen.

ANWAR SADAT kom til makten etter at Gamal Abdel-Nasser døde i september 1970. Den nye presidenten slapp Brorskapet inn på den politiske arenaen igjen som en motvekt til den nasseristiske og radikale venstresiden. Brorskapet sluttet helhjertet opp om Sadats økonomiske liberalisering (infitah) for å gravlegge nasserismen, noe som gjenspeilte seg i at organisasjonen fikk økt oppslutning hos det nye egyptiske borgerskapet. Brorskapet fortsatte like fullt å holde fram sine fromhetsidealer som en medisin mot den galopperende korrupsjonen. Dette er sågar et av deres hovedargumenter overfor småborgerskapet, Brorskapets viktigste rekrutteringsbase.

Det muslimske brorskapet ble bygd opp som en reaksjonær, religiøs politisk bevegelse. Målsetningen var – og er fortsatt – en islamisering av politiske og kulturelle institusjoner i Egypt, samt en shariabasert lovgivning. Et politisk program som oppsummeres i Brorskapets slagord: «Islam er løsningen.» Men Brorskapet har også markert seg som en politisk motpol til ekstremistiske og voldelige fundamentalistgrupper.

Sadat spilte stadig vekk ut religionskortet for å legitimere sin makt når han ble møtt med sosial og nasjonalistisk motstand. For å veie opp for den upopulære fredsavtalen med Israel i mars 1979 (mindre enn seks uker etter revolusjonen i Iran), endret han året etter grunnloven slik at sharia ble «hovedkilden for all lovgivning» – på tross av at Egypt har et stort kristent mindretall. Men denne innrømmelsen var ikke nok til å få Brorskapet til å støtte fredsavtalen mellom Egypt og Israel.

Det var da Sadat bestemte seg for å sette en stopper for Brorskapet. Noen måneder før han ble drept i 1981 av fundamentalistiske islamister, ga han ordre om massearrestasjoner av Brorskapets medlemmer. Kort tid etter at Mubarak tok over som president, løslot han de fengslede muslimbrødrene. I starten framsto den nye presidenten som en moderat og nøktern mann, i skarp kontrast til forgjengerens prangende stil. Mubarak prøvde å finne tonen med Brorskapet for å skaffe seg en folkelig forankring, samtidig som han videreførte Sadats praksis med «frihet under overvåkning» for å begrense Brorskapets utvikling.

BRORSKAPETS FORHOLD TIL REGIMET ble mer anspent i 1991, da Egypt deltok i den USA-ledede koalisjonen mot Irak. Denne konflik-ten ble et vendepunkt for forholdet mellom USA og Saudi-Arabia og den regionale strømningen av sunnimuslimsk «moderat» konserva-tisme som de islamistiske massepartiene i Algerie, Tunisia og Egypt sto for, på den andre. Til stor ergrelse for det saudiske monarkiet, som inntil da hadde hatt nære forbindelser til disse partiene, sluttet de seg til protestene mot krigen. Deres brudd med Riyadh banet vei for den undertrykkelsen de i ulik grad ble utsatt for utover 90-tallet – med aksept fra USA og Europa.

De siste ti årene har Det muslimske brorskapet vært splittet mellom konservativ tilbakeholdenhet hos de eldste lederne og press fra yngre ledende medlemmer som ønsker at Brorskapet mer aktivt skal kjempe for politiske rettigheter. Organisasjonen har balansert mellom å forsøke å ikke erte på seg regimet og å engasjere seg i større grad i den demokratiske og nasjonalistiske opposisjonen. Brorskapets medlemmer har for eksempel vært aktive i grasrotbevegelsen Kefaya («Nok er nok»). Den ble startet i solidaritet med den andre palestinske intifadaen og ble styrket med motstanden mot Irak-krigen i 2003. Den framsto da som en sterk opposisjon mot det diktatoriske regimet og dynastiet som begynte å avtegne seg da Mubaraks sønn Gamal ble utpekt som mulig etterfølger.

De som har ønsket større politisk dristighet fra Brorskapets side, ble oppmuntret av at Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) kom til makten i Tyrkia i 2002. Her kom et konservativt muslimsk parti til makten på parlamentarisk vis, og dette viste at en modell som inntil da var avfeid som umulig, faktisk kunne lykkes. Ti år tidligere, i januar 1992, hadde militæret i Algerie satt en brutal stopper for valgprosessen etter at Den islamske redningsfronten (FIS) vant første valgrunde. Og i 1997 ble islamisten Necmettin Erbakan tvunget til å gå av som statsminister i Tyrkia etter press fra hæren, bare ett år etter at han ble innsatt. Disse hendelsene hadde signalisert at den parlamentariske veien var stengt for bevegelser grunnlagt på politisk islam i land kontrollert av det militære.

DE NYE ERFARINGENE I TYRKIA bar bud om at dette var i ferd med å endre seg, ikke minst siden USA og EU velsignet den nye kur-sen. Da Bush-administrasjonen i 2004 måtte gå bort fra «masseødeleggelsesvåpen» som påskudd for invasjonen av Irak, gikk de over til å bruke «demokratisering» som uttalt motiv for sin politikk i Midtøsten. Og beroliget av hvordan situasjonen utviklet seg i Tyrkia, tok røster i Washington til orde for en mer åpen holdning overfor Det muslimske brorskapet i Egypt. Mubarak ga motvillig etter for press fra USA og tillot flere partier å stille til valg i 2005 og ga opposisjonen flere seter i parlamentet. De fleste av disse setene gikk til Det muslimske bror-skapet. Mubarak håpet på denne måten å vise Vesten at det var Brorskapet som først og fremst ville tjene på frie valg i Egypt. Noen må-neder senere, i januar 2006, seiret Hamas i det palestinske valget, og Bush-administrasjonen mistet lysten på å «fremme demokrati» i regionen generelt og i Egypt spesielt.

Barack Obamas tale i Kairo 4. juni 2009 der han støttet en demokratisering av regionen, samt hans tilsynelatende nedlatende holdning til sin egyptiske kollega, oppmuntret Mubarak-opposisjonen. Etter noe nøling sluttet Brorskapet seg til Den nasjonale foreningen for forandring, en ho-vedsakelig liberal koalisjon grunnlagt i februar 2010 med Mohammed ElBaradei i spissen.

Men noen måneder senere ignorerte Brorskapet den liberale opposisjonens oppfordring til boikott av parlamentsvalget i november–desember 2010, og deltok i første valgrunde. Som takk forventet de å få fornyet en stor andel av mandatene sine i parlamentet. Men resultatet ga dem ikke andre muligheter enn å boikotte andre runde. De satt igjen med ett sete, mot 88 i forrige periode.

Dette valget fikk raseriet til å koke over i et land der 44 prosent av befolkningen lever på under to dollar om dagen og der et karrieristisk og grådig borgerskap praler med en luksus som bare kan måle seg med enevoldsherskerne i oljemonarkiene i Persiabukta. Landet var ei kruttønne, og gnisten kom fra Tunisia. Nettverk og koalisjoner av unge opposisjonelle tillyste demonstrasjon 25. januar 2011. Av frykt for nok en gang å erte på seg regimet, valgte Brorskapet å ikke tilslutte seg denne demonstrasjonen. Først den tredje dagen gikk Brorskapet inn i bevegelsen og bidro med sin organiserte kraft i protestene. Samtidig passet Brorskapets ledere på å rose hæren ettertrykkelig, vel vitende om at denne harde kjernen i regimet ville føle seg kallet til å skjære igjennom.

DA MUBARAK utpekte etterretningssjef Omar Suleiman som visepresident, og denne inviterte opposisjonen til «dialog», gikk Brorskapets ledelse med på å møte ham. Denne innrømmelsen, på toppen av at Brorskapet ikke ville slutte seg til bevegelsen i første fase, økte ikke akkurat organisasjonens popularitet blant de unge lederne for mobiliseringen (chebab). Og da Mubarak endelig ga etter, roste Brorskapet nok en gang hæren samtidig som det ba den om å frigi fengslede demonstranter og oppheve unntakstilstanden. Brorskapet annonserte også at det ønsket å etablere et legalt politisk parti.

Dermed har Brorskapet stilt seg i rekken av dem som ønsker å bidra til en «ryddig overgang» (orderly transition), som USA ustanselig har oppfordret til helt siden opprøret i Egypt startet. Brorskapet har bedyret at det ikke har ambisjoner om å ta makten, bare å nyte godt av demokratiske rettigheter. Essam El-Errian, en av Brorskapets ledere, forklarte til New York Times 9. februar hva «Det muslimske brorskap vil»: «Vi har ikke til hensikt å spille en dominerende rolle i den politiske overgangsfasen som kommer. Vi vil ikke stille noen kandidat til presidentvalget i september.» Brorskapet ser for seg «etablering av en demokratisk, sivil stat», men avviser samtidig «det liberale, sekulære demokratiet av amerikansk eller europeisk type, der religion er bannlyst fra det offentlige liv».1 Under en pressekonferanse samme dag i Kairo var han mer eksplisitt, og understreket at Brorskapet er «imot en religiøs stat» – med andre ord en stat ledet av geistlige, som i Iran – men «for en sivil stat med et religiøst grunnlag».2 Det arabiske ordet han brukte – marja’iyya – kan bety en juridisk-teologisk instans som skal kontrollere at lover som vedtas i parlamentet er forenlige med Islam, og kan nedlegge veto mot dem hvis de ikke er det. Dette står beskrevet i Brorskapets programutkast som ble offentliggjort i 2007, men som aldri er blitt formelt vedtatt. Utkastet ble sterkt kritisert fordi det slo fast at en kvinne eller en ikke-muslim ikke kan bli president i Egypt.

For å sikre seg støtte fra Brorskapet har militæret utnevnt en av dets mest kjente medlemmer, advokat og tidligere parlamentsmedlem Sobhi Saleh, som har skrevet en bok der han argumenterer mot den sekulære staten, til å være med i komiteen som skal revidere grunnloven. Og til å lede grunnlovskomiteen har de valgt Tareq El-Bishri, en jurist som har gått vekk fra nasseristisk nasjonalisme og nå vektlegger Egypts muslimske identitet og nødvendigheten av shariabasert lovgivning. I prekenen som Brorskapets åndelige leder, Yusuf al-Qaradawi, ga i Kairo under de store demonstrasjonene 18. februar, oppfordret han til å avblåse streikene og gi hæren tid, samtidig som han ba den sørge for et regjeringsskifte.

SLIK AVTEGNER KONTURENE av en «ryddig overgang» seg, i regi av militæret og under Washingtons faderlige hånd. Man setter kur-sen mot et valg kontrollert av hæren, etter mønster fra overgangsperioden i Tyrkia i 1980–1983. Et annet aspekt ved «den tyrkiske mo-dellen» blinker i horisonten: Muligheten for at et islamistisk parti kan komme til makten og styre landet i samarbeid med militæret. Et slikt samarbeid kan vise seg å være enklere i Egypt enn i Tyrkia, fordi hæren på ingen måte er en garantist for sekularitet, slik den framstår som i Tyrkia. Men det kan også bli vanskeligere, all den tid Det muslimske brorskapet ikke har gjennomgått den typen modernisering som tyrkiske AKP har gjort, og at det vil fortsette å vekke amerikansk mistillit og israelsk fiendtlighet på grunn av sin holdning i Palestina-spørsmålet.

Men så lenge det revolusjonære potensialet fra 25. januar ikke smuldrer opp, kan en eventuell ytterligere radikalisering, med bølgen av sosiale kamper i kjølvannet av Mubaraks avgang, gi grobunn for en venstreradikal bevegelse som vil få Brorskapet til å framstå som det minste ondet – både for USA og deres militære klienter i Egypt.

Oversatt av G.E.