Iran neste?



De samme kameleontendensene forener også regjeringer som tilsynelatende er helt forskjellige. For eksempel later regimet i Teheran som om det tror at den demokratiske oppstanden i den arabiske verden er forvarselet om en «islamsk oppvåkning» inspirert av den iranske revolusjonen i 1979. Israel har gjentatt dette fantasifosteret, for å late som det er grunn til engstelse. Men da de opposisjonelle i Iran ville lykkønske demonstrantene i Kairo, sørget teokratiet ved makten for at de ble skutt på. Den israelske armeen massakrerer for sin del ikke ubevæpnede sivilister – bortsett fra når de er palestinere. Men Benjamin Netanjahu setter ikke større pris på frihetskravet fra arabisk ungdom enn prestestyret i Teheran gjør. Det kan nemlig ta fra landet noen utmerkede partnere, rett nok diktatorer, men av den proamerikanske sorten. Det kan dessuten hindre Israel i å til stadighet erklære at det er «det eneste demokrati» i regionen. Plutselig kan det bare være Iran igjen som Israel kan rope «ulv, ulv!» om.


Det spente forholdet til Israel og de internasjonale sanksjonene gjør at regimet i Teheran – styrket av at de regionale rivalene (Egypt og Saudi-Arabia) svekkes – kan børste støv av sin nasjonalistisk retorikk. Dette er desto nyttigere for prestestyret ettersom den grønne bevegelsen fra 2009 ikke er slått ned, trass i den uavbrutte undertrykkelsen den har vært utsatt for. Den Store Leder Ali Khamenei håpet at en kur bestående av henging og tortur ville drepe protestsmitten. Dessverre for ham er det slik at de arabiske opprørene og den ydmykende kontrasten mellom en opplyst befolkning og et arkaisk politisk system tærer på den allerede forvitrende legitimiteten til regimet hans. Så i stedet for å få flyvåpenet til å plaffe løs på de misfornøyde «på libyisk vis», oppmuntrer prestestyret til dødbringende skrik fra sine fanatiske tilhengere. Etter en kraftig mobilisering fra opposisjonens side forlangte 222 av de 290 parlamentsmedlemmene rettssak mot Mehdi Karroubi og Mir Mussein Moussavi, to av regimets tidligere dignitærer som har vært holdt i husarrest etter at de yppet seg mot Den Store Leder. Og 18. februar var Teheran skueplassen for en demonstrasjon som skulle «uttrykke sitt hat, sitt raseri og sin forakt for de avskyelige og barbariske forbrytelsene til opprørslederne og deres hykleriske, monarkistiske allierte». De ble beskyldt for å være «sionistiske agenter» og «hooligans» og truet med døden.


Om det mangler fantasi og ordforråd, er det teokratiske regimet ikke helt uten støtte. Bebreidelser fra Vesten gir det blaffen i. Likevel er regimet skjørt, det minnet den tyrkiske presidenten, Abdulah Gul, om da han besøkte Teheran 14. februar: «Når statsledere ikke vier nasjonens krav oppmerksomhet, tar folket selv affære.»

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Kunngjøring i Teheran fra Rådet for koordinering av islamsk propaganda. Sitert av AFP, 16. februar 2011.