Britene våkner

Over store deler av Europa protesteres det mot skjeve sparetiltak, også i Storbritannia. Siden høsten 2010 har en overraskende stor og intens pro-testbølge også rystet landet. Da regjeringen i november 2010 annonserte en betydelig økning av skolepengene på universitetene, strømmet studentene ut i gatene. Disse demonstrasjonene ble et preludium til enda større protester mot den nye regjeringens sparetiltak.

Til grunn for sinnet ligger spareplanen til regjeringskoalisjonen mellom de konservative og de liberale, som kom til makten i mai 2010. Planen innebærer kutt i nesten alle offentlige budsjettposter på over 80 milliarder pund innen 2014–2015, en amputasjon på litt over 12 prosent. Budsjettet for sosiale ytelser vil bli redusert med 18 milliarder pund, mens de offentlige tjenestene vil få 36 milliarder mindre å rutte med. Disse drastiske innstramningene akkompagneres av en svak skatteøkning, med unntak av en økning av merverdiavgiften fra 17,5 til 20 prosent – en åpenlyst regressiv kombinasjon. «Å leve på staten er ikke lenger et alternativ,» sa finansminister George Osborne i september 2010.

OVER HELE LANDET vokste protestene på flere fronter høsten 2010. Mens studentene samlet seg i store mengder foran parlamentet, mobiliserte en stor koalisjon seg mot regjeringens plan om å selge unna offentlig eide skoger. I februar 2011 klarte de å tvinge regjeringen til å trekke tilbake planene. På lokalplan har flere forsøk på å blokkere enkelte privatiseringer vært suksessfulle, som i Dover der et overveldende flertall i mars stemte mot salg av havna. Fagforeninger i det offentlige, studentgrupper og lokale organisasjoner gikk til aksjon i februar og mars. I Leeds og London-bydelene Haringey og Lambeth ble rådhusene okkupert for å hindre bystyrene å stemme gjennom budsjettkutt for offentlige tjenester.

Protestene nådde et foreløpig høydepunkt 26. mars, da nesten en halv million marsjerte i Londons gater. Fagforeningenes demonstrasjon ble akkompagnert av protester arrangert av en rekke andre aktører – studenter, pensjonister, anarkister, sosialister. På samme tid okkuperte medlemmer av UK Uncut – som kjemper mot de store finanskonsernenes skatteunndragelser – flere butikker, deriblant luksusbutikken Fortnum and Mason for å minne eieren, Whittington Investments, på å betale de 40 millioner pund de mener selskapet skylder den britiske statskassen. En rapport fra det uavhengige Tax Research UK estimerer at britiske bedrifters skattesvindel årlig beløper seg til 16 milliarder pund, halvparten av summen bedriftene betaler i skatt hvert år.1

Hvordan forklare disse overraskende protestene i et land der opprørsviljen tilsynelatende har vært kastrert i en hel generasjon? Margaret Thatchers beslutning om å slå ned på streikene i 1984–1985 avsluttet en lang tid med opprør, som hadde begynt ti år tidligere og nådde sin høyde i 1978–1979 med de store streikene under «misnøyens vinter». Siden den gang har Storbritannia bare opplevd to episoder med masseprotester: «Poll Tax-opptøyene» i 1990 (da Thatcher forsøkte å innføre en ny lokalskatt for offentlige tjenester) og mobiliseringen mot invasjonen av Irak i 2003. Resten av tiden har de sosiale protestene vært relativt små og sjeldne sammenlignet med de som jevnlig bryter ut i Frankrike, Italia og Hellas.

OMFANGET PÅ SPARETILTAKENE forklarer delvis dette protestutbruddet. Økonomen Rowena Crawford fra Institute for Fiscal Studies mener budsjettkuttene finansminister Osborne har lovet, er «de mest drastiske sparetiltakene siden andre verdenskrig».2 Dette frontalangrepet på de offentlige tjenestene føyer seg inn i en lang tradisjon med privatiseringer igangsatt av Thatcher og videreført av Tony Blair. Den ene reformen etter den andre har splittet opp og undergravd den universelle dekningen velferdsstaten bygger på. I dag mener mange briter at Camerons nye reform godt kan være nådestøtet for velferdssystemet og at det dermed er på tide å reagere. Demonstranter i London-forstaden Lewisham og i Edinburg har derfor iscenesatt symbolske gravferder for å advare opinionen. Og når Cameron snakker om et «Big Society» med frivillige organisasjoner som skal overta for staten, hører mange noe helt annet: nye angrep mot flertallets rettigheter til fordel for et velstående mindretall. Sistnevnte er godt representert i Camerons regjering, der 18 av 29 ministere er millionærer.3

Et annet viktig element er den økonomiske situasjonen med en systemkrise akkompagnert av en standhaftig resesjon. I Storbritannia har finanssektorens andel av BNP vokst fra 22 prosent i 1990 til 32 prosent i 2007 (mot en gjennomsnittlig økning fra 24 til 28 prosent i OECD-landene).4 Den britiske økonomien har knapt vokst etter at finansmarkedene kollapset i september 2008. Veksten var bare 0,5 prosent i første kvartal 2011, og landet har nå offisielt 2,5 millioner arbeidsledige. Det har gjort den offentlige opinionen skeptisk til finanskapitalismens påståtte goder, noe som viser seg i den store sympatien for demonstrasjonene mot skatteunndragelser.

Den sosiale mobiliteten er så å si ikke-eksisterende og inntektsskillene er nå større enn på et halvt århundre. Ifølge OECD var inntektene til de ti prosent rikeste britene i 1980 i underkant av tre ganger så store som inntekten til de ti prosent fattigste. I 2008 var faktoren 3,6. Gini-koeffisienten som måler ulikheter,5 er nå 0,33 mot 0,28 på midten av 70-tallet. Britene blir stadig mer klar over den åpenlyse sosiale dimensjonen i regjeringens spareplan, at det er vanlige skattebetalere, særlig de fattigste og mest sårbare, som må betale for redningen av City – 955 milliarder pund i redningspakker, garantier og stimuleringstiltak. «Vi er alle i samme båt,» sa Osborne i 2009 før han ble finansminister. Dette er åpenbart ikke tilfellet.

SELV ETTER 13 ÅR MED LABOUR er en stor del av befolkningen fortsatt svært mistroiske overfor De konservative, som de fortsatt forbinder med Thatcher. Riktignok har Tony Blair en stor del av skylden for finanssektorens massive vekst fra slutten av 90-tallet og fram til arvtakeren hans reddet City i 2008, men det er den liberal-konservative koalisjonen som har tatt initiativ til de store kuttene. I denne situasjonen er det lettere for sentrum-venstre og progressive å vise sin motstand enn det ville vært med Labour i regjeringskontorene – særlig for fagforeningene, som i stor grad er knyttet til Labour, til tross for at partiet viser liten interesse for arbeiderklassen. I det siste budsjettforslaget Gordon Brown la fram, i april 2010, lå det kutt på 52 milliarder pund: Ville fagsammenslutningen Trade Union Congress mobilisert like mye hvis Brown hadde vunnet valget i mai 2010?

En tredje viktig faktor er generasjonsforskjellene. For tiden ser vi en politisk oppvåkning hos unge som er langt mer radikale enn generasjonene før dem. Dagens studenter har vokst opp i et samfunn dominert av «krigen mot terror» og okkupasjonene i Afghanistan og Irak, et langt mer splittet politisk klima enn det som rådet på 90-tallet da nyliberalismen gikk sin seiersgang.

Alterglobaliseringsbevegelsen fikk fotfeste i Storbritannia etter år 2000. Den ble stadig mer synlig i 1. mai-togene, noe som fikk politiet til å bruke nye teknikker mot store folkeansamlinger, såkalt kettling der demonstranter sperres inne på et område i flere timer. Dagens studenter har ikke kjent noe annet styre enn New Labour. Enkelte av disse var svært skeptiske til De konservative og henvendte seg derfor til Liberaldemokratene i valget i mai 2010, men de ble raskt skuffet da Liberaldemokratene gikk i koalisjon med De konservative, og partileder Nicholas Clegg ble visestatsminister. Denne generasjonen befinner seg i en ny posisjon, den avviser tydelig de tre dominerende politiske partiene. Dette har ledet den til å satse mer eller mindre systematisk på utenomparlamentariske handlinger, noe generasjonene før sjeldent har tenkt tanken på.

MOTSTANDEN MOT REGJERINGEN begynte å ta form allerede på sommeren, men det var studentdemonstrasjonene i desember 2010 som oppildnet de andre delene av sivilsamfunnet. «De britiske studentene sender et elektrosjokk til fagbevegelsen. Protestene deres mot økte skolepenger på universitetene har vist seg langt mer effektiv for den politiske mobiliseringen enn hundrevis av debatter, konferanser og resolusjoner,» skrev lederen for fagforeningen Unite, Len McCluskey, i desember 2010.6 En rekke forskjellige grupper er involvert i kampen. Fagforeningene, særlig de som representerer offentlig ansatte, utgjør det største samlingspunktet, både med egen mobilisering eller som deler av større formasjoner, som Coalition for Resistance som ble etablert i 2010.

I tillegg kommer studentbevegelsen og en rekke ad hoc-grupper, slik som UK Uncut. Gruppen oppsto i oktober 2010 da en håndfull aktivister i London besluttet å organisere aksjoner mot skatteunndragelsene til teleselskapet Vodafone og valgte Twitter-merkelappen #uncut for å koble sparetiltakene til regjeringens sjenerøsitet overfor næringslivet. Siden har navnet UK Uncut blitt brukt av andre grupper, så å si overalt i landet, uten at det har dukket opp noen sentral ledelse eller et formelt medlemssystem. Denne overraskende kombinasjonen av direkte handling og reformkrav framstår som et kjennetegn for denne nye fasen av protester i Storbritannia.

Regjeringskoalisjonen har overlatt det til lokalmyndighetene å gjennomføre sparetiltakene. Det er disse som må stramme inn budsjettene, med kutt på opptil 25 prosent. Dermed er det ikke overraskende at motstanden er størst på lokalplanet. Lokale komiteer for vern av offentlige tjenester sprer seg som ild i tørt gress, særlig i de store bysentrene. Her finner man lokale Labour-medlemmer så vel som autonome aktivister.

Organisasjonen Save our Services i London-forstaden Lambeth kom i februar 2011 med ideen om å okkupere rådhuset. Save our Services omfatter, i ca. like store deler, lokale fagforeningsaktivister og representanter fra ulike bydelsorganisasjoner (pensjonister, handikappede, kulturelle organisasjoner), men sammensetningen varierer. I Leeds har en lignende organisasjon, Leeds Against The Cuts, overvekt av fagforeningsfolk, mens disse er i mindretall i Exeter Anti-Cuts Alliance. I Southport leder Kat Sumner, hjemmeværende mor til fire, og trebarnsmoren og journalisten Nina Kille, Coalition Against Austerity – begge jobber mot kutt i familiestønader og offentlige tjenester for barnefamilier.

DE ULIKE GRUPPENE viser den heterogene sosiale sammensetningen til en protestbevegelse forent i motstanden mot budsjettkutt i alt fra helsesystemet (NHS) til kommunebibliotek, fra bolig til lekeplasser, fra kollektivtransport til støtte for ofre for vold i hjemmet. Utover den umiddelbare trusselen som for tiden henger over de offentlige tjenestene, bekymrer folk seg også for hva som vil skje på lengre sikt: «De reelle økonomiske og sosiale kostnadene for flesteparten av budsjettkuttene vil ikke vise seg før lenge etter regjeringen har gått av,» spår Kat Sumner.

Hva er så det svake punktet til denne motstandsbevegelsen? Den er fragmentert og ulikt geografisk fordelt. Dette gjenspeiler den skjeve fordelingen av rikdom og arbeidsledighet i Storbritannia. Blair-regjeringen kompenserte for industriarbeidsplassene som hadde gått tapt siden 70-tallet, særlig i nord, med å styrke offentlig sektor. Mange av disse stillingene vil nå forsvinne, og de som rammes vil ha små sjanser for å finne nytt arbeid. Det er nettopp i disse samfunnslagene og geografiske områdene at regjeringen konsentrerer sparetiltakene, med håp om motstanden den skaper også vil være skjevt fordelt og dermed lettere å uskadeliggjøre.

Utfordringen for protestbevegelsen er å forene disse lokale kampene i en nasjonal agenda. Camerons nylige beslutning om å ta en «pause» i reformen av det offentlige helsesystemet var muligens et forsøk på fjerne en potensiell kobling mellom motstanden på lokalt og nasjonalt plan. En annen utfordring er å unngå at et opportunistisk Labour stjeler kuttmotstanden. Labour-leder Ed Miliband deltok i demonstrasjonene 26. mars, selv om han i 2008 var minister i regjeringen som delte ut redningspakker til bankene og sto bak den katastrofale økonomiske modellen disse redningspakkene skulle holde liv i.

Dette er velkjente hindre. Men hendelsene den siste tiden antyder at energien og kreativiteten som må til for å overvinne dem, finnes. I så fall vil 2011 bli året da Storbritannia våknet.

Oversatt av R.N.