Russisk realkapitalisme
Hvordan bør historien om Russland siden 1991 skrives, som en historisk normalisering eller et sjokkterapeutisk nederlag?
Hvordan bør historien om Russland siden 1991 skrives, som en historisk normalisering eller et sjokkterapeutisk nederlag?
Terroristen og massemorderen ønsket å sette i gang en borgerkrigsrevolusjon. Til svar fikk han en roserevolusjon. En revolusjons viktigste oppgave er sørge for at den får et varig og institusjonelt avtrykk som sikrer at dens viktigste skatter overlever for ettertiden. Vi har en enorm oppgave foran oss.
I deres iver etter å beskytte den jødisk-kristne arven, er disse nye fanatikerne rede til å forsake selve kjernen i den kristne arven. Den virkelige trusselen mot den europeiske arven er folk som Breivik, selverklærte forsvarere av Europa som dreper «av kjærlighet» til Europa.
Det religiøse i den antimuslimske racisme er ligesom i antisemitismens tilfælde blot udenværker. Det er biopolitik, det drejer sig om, at få magt over den andens liv og legeme. Så det kan styres og gøres føjeligt, udelukkes fra fællesskabet, folkelegemet, nationen. Multikulturen er i sin praksis ikke fusionel, den spreder det menneskelige anliggende til enkelthandlingernes etiske domæne uden at påberåbe sig fællesværdier. Friheden er med andre ord ikke en ideologisk værdi, men en daglig praksis.
Nesten enhver moderne storby er tema for en tegneserie. Både historisk, innholdsmessig og i uttrykk er tegneserien nært knyttet til storbyen. Uten storbyen, ingen tegneserie.
En filmfestival og tre demonstrasjoner som forteller meg noe om Istanbul og frihet.
Jean-Pierre og Luc Dardenne fokuserer de evige spørsmål i dagsaktuelle problemstillinger. De belgiske prisgrossistenes beherskede framstilling av opprivende skjebner ender denne gang i en lysere, mer forhåpningsfull film enn vi tidligere har sett fra dem.
Hvad betyder det at lære, at forstå, at problematisere, at skabe viden? Og, hvad betyder det at være menneske der træffer beslutninger? Udfordringen for de humanistiske fag i dag handler om ikke at isolerer sig i en æstetisk ideologi, men at skabe udveksling mellem forskellige fagdiscipliner som på een gang har idéhistorisk forankring og aktuel kritisk gennemslagskraft.
Det skremmende med 22. juli er at det meste av terroristens begrunnelse ikke er ny. Det er ikke en gal manns ville oppspinn, men noe vi har hørt mange ganger før. Å lese seg bakover i nær fortid, setter mange ytringer i et beskt lys.
Krangelen mellom Barack Obama og det republikanske flertallet i Kongressen om hvordan man skal få redusert den amerikanske gjelden, tilslører det som her er det vesentligste: At Obama har gitt etter for utpressingen fra sine politiske motstandere og gått med på at mer enn tre fjerdedeler av budsjettinnstrammingene de ti neste årene, det vil si 3000 milliarder dollar, skal komme fra kutt i sosialbudsjettene. Den amerikanske høyresiden kunne sagt seg fornøyd med denne seieren, men de krever stadig mer. Selv om deres mangel på fleksibilitet risikerer å skade deres popularitet.
Søndag 31. juli angrep de syriske regjeringsstyrkene byen den symbolske opprørsbyen Hama. Le Monde diplomatiques Alain Gresh besøkte byen like før angrepet.
Lenge framsto De Grønne i Tyskland som et alternativt parti, med røtter i 60-tallets protestbevegelse. Sterk oppslutning i de seneste års valg har fått lederne til å forsøke å forene miljøvern, økonomi og politisk hestehandel. I Hamburg har dette gitt overraskende resultater.
Middelklassen stagnerer, mens slumbyene vokser. Indias økonomiske vekst har ignorert den vestbengalske megabyen. Nedgangsfølelsen, sammenlignet med andre byer, ga i mai kommunistene deres første valgnederlag etter 34 år ved makten.
Folkeavstemningen om grunnlovsreform har latt kong Mohammed 6 gi landet et ferniss av demokratisering, i ly av de arabiske opprørene. Men skjebnen til Marrakech, det nye Saint-Tropez for den globale kjendisklassen, viser de brutale ulikhetene som rokker ved det marokkanske samfunnets fundament.
Enkelte scener bliver for freudiansk illustrerende, men Drømme støjer ikke når de dør er fortsat en glimrende skildring af landmandslivet.
Sorg og seksualitet flettes sammen i Aleksei Fedorchenkos betagende filmdigt Spurvene.