Kairos – revolusjonens øyeblikk

Når man ankommer flyplassen i Kairo, sier man ikke ja til en mann ved bagasjebåndet. Jeg sier nei tre ganger, når han spør om jeg trenger taxi til sentrum. Men jeg er sliten, og lurer på hva det koster. 25 euro, eller 20 euro for en mindre bil. Han er statens representant, står det på kortet han viser meg, dessuten peker han mot en tavle med priser. Hvis jeg skal ta buss må jeg gå til en annen terminal, sier han. Jeg pruter, han godtar 15 euro. Jeg blir ført opp en etasje, hvor vi venter i ti minutter på en bil. Fyren ber meg betale direkte til ham, men jeg nekter – jeg vil betale bilens sjåfør når vi er framme. Utenfor havner jeg i en privatbil. Jeg ber sjåføren umiddelbart slippe meg av når han krever 25 euro, men han godtar så de avtalte 15. Han kjører som en villmann innover mot byen med åpne vinduer i 40 graders varme. Jeg ber til Allah om at vi kommer fram – for ikke bare skal han først fram i full fart, han fingrer også ved rattet med en liten mobiltelefon som stadig kobler ut, mens han skriker høyt til en eller annen i den andre enden. Endelig framme ved det gamle bornerte Hotel Windsor, ber han om egyptiske pund, siden han ikke kan veksle. Jeg nekter da jeg skjønner han prøver seg igjen, og ber vakten foran hotellet om hjelp til å betale i lokal valuta. Taxien drar så videre – det er bare det at vakten la ut pund tilsvarende 25 euro. I resepsjonen fortelles det at prisen normalt er 10 euro. Vel vel, jeg er framme.


JEG SKAL DRIVE RESEARCH for min nye film om den arabiske våren. På vei fra Universitet i Kairo et par dager senere, møter jeg en vennlig fyr på vei til Tahrir-plassen – selveste revolusjonsplassen. Han er kunststudent på universitetet, om sommeren driver han malerkurs – han var dessuten med og demonstrerte fra dag én. Vi slår av en prat. Han virker ærlig, så jeg rusler med til vennene hans. Jeg blir invitert til å spise med ham og familien, i deres kunstbutikk. Familien på bakrommet viser seg å være fem karer i tyveårene, men maten er god, med kylling, tomatpasta og egyptiske lefser – det er dagens første måltid pga ramadan. De forsyner meg med juice, snakker om at vennskap betyr alt. Jeg får en gave, et maleri malt på papyrus. Er de virkelig så gavmilde her? Jeg sier bildet passer for min datter, så maler de på hennes navn både i hieroglyfer og på arabisk. Et par grønne pikesko i hyllen bak tenker jeg kan kjøpes i gjengjeld for denne gjestfriheten.

Jeg setter meg så ned ved siden av kunststudentens bror. Spør om demonstrasjonene, om hva de tenker om frihet. Denne andre unge mannen blir engasjert. Han forteller at de ble behandlet som dyr av Mubaraks regime, de kunne aldri si hva de mente, da ble de fort arrestert, og ingen visste når de ville slippe ut igjen. Etter revolusjonen har dette endret seg, tyrannen er borte, alle sier hva de mener. Han viser meg sin finger knekt i en umulig vinkel, et minne fra en demonstrasjon. Entusiasmen er stor, vi prater, mens de andre «brødrene» forlater butikken. Så viser fyren meg hva han har malt. Han lurer på om jeg liker bildene på papyrusen, og jeg nikker, ja han maler jo bra. Han plukker ut, og jeg nikker anerkjennende, men jeg insisterer på at jeg ikke er der for å kjøpe, jeg er en journalist, ikke en turist. Han forstår det, men lurer på hva jeg synes. Snart ligger fem egyptiske bilder på gulvet, og han ber meg velge de to beste. Jeg gjør det, men rister på hodet, da jeg ikke skal kjøpe. Han smiler, og sier vennskap er viktigere enn penger, og ber meg stave navnet mitt. Plutselig maler han igjen hieroglyfer og arabiske tegn. Og det samme på den andre tegningen, min mors navn under guden for kjærlighet. Er han bare gavmild, tenker jeg.


SÅ SKJER DET. Entusiasten spør hvor mye jeg har råd til, om jeg vil kjøpe flere. Og de har krukker med alternative medisiner for enhver lidelse. Jeg rister på hodet, som den naive nordmannen jeg nå føler meg som, og forteller ham at jeg ikke er der for å handle. Jeg er ikke turist, slik som det nylig ankomne franske paret som lukter på krukkene i det andre hjørnet. Han peker på prisene på veggen bak oss, der samme maleri er priset til 400 dollar – dvs en samlet sum for tre til 1200! Men «venn» lurer på hvorfor jeg lot ham male navnene på papyrusen, mens jeg forteller ham at jeg jo egentlig bare ville kjøpe de grønnegyptiske snabelaktige skoene. Kunne han ikke klippe av de påmalte navnene, selge maleriene til noen andre? Eller hva med at jeg bare kjøpte ett til redusert pris? Hvert maleri kostet jo det samme som min flybillett, eller en uke på hotell? Jeg kunne umulig betale noe slikt, til tross for den meget vennskapelige samtalen vi hadde den første timen. Hva med 20 euro? Det blir ampert, og han begynner å skrive beløpforslag på papir, strekker stadig hånden fram for å gjøre en avtale, til tross for min bønn om forståelse for at jeg ikke har penger til slikt. Vi ender på 150 dollar, pluss 30 for skoene som jeg ikke fikk inkludert. På Visa-maskinen, veksler han til pund, så der gikk det vel noe ekstra med der også. På vei ut av butikken henger han med – om jeg ikke vil drikke opp teen med ham, om jeg også er «happy» slik han var? Og om jeg har noen flere slektninger som fortjente gaver fra Egypt?

1000 kroner fattigere kommer jeg meg ned på t-banen med papyrus i posen, går inn i en t-banevogn, for bare å bli jaget ut igjen av en kvinne – ja, de to midterste vognene er jo reservert kvinner. Jeg springer over i den neste halvtomme vognen før dørene lukkes. Men også her blir jeg skult på – jeg later som ingenting, selv om jeg igjen er eneste mann omgitt av kvinner.

Og kvinnene er grunnen til at jeg er her. Kvinneundertrykkelse – både hjemme og i samfunnet – er tema for filmen jeg jobber med. Jeg vil undersøke hva frihet betyr for dem, hva de ønsker av revolusjonen. Jeg kommer meg derfor rundt, møter en del engelskspråklige egyptiske kvinner og intellektuelle – folk som ikke forsøker å loppe meg. Jeg møter en kvinne fra Det muslimske brorskap, som forklarer meg at det nå er like mange kvinner som menn i partiet. Hun er professor på Universitet i Kairo, og ligger an til å bli kvinne- og familieminister. Jeg møter senere en skilt feminist som forteller til mitt spørsmål at hun ikke kunne endre ektemannens vane med å kontrollere henne, en tenkemåte som fortsatt gjennomsyrer samfunnet. Og jeg møter en egyptisk-kanadisk overklassekvinne som aldri giftet seg. 64 år gammel er hun fremdeles dokumentarfilmskaper – de siste seks månedene har hun filmet familiene til «martyrer». Og jeg møter 80 år gamle Nawal El-Saadawi, norgesvennen som lurer på hvor mye hun får for intervjuet: Hun nevner at hun en gang fikk 10 000 dollar for en halvtime, så siden hun var opptatt, kunne kanskje 10 minutter holde for de 40 dollarene jeg ga henne? Minuttene ble til en interessant time med denne hvithårede feministen.

Men mer interessant ble samtalen mellom min unge moderne kvinnelige assistent her og den mannlige lederen for det ekstreme Salafistpartiet. Selv om de har modernisert seg, så er salafistene og Det muslimske brorskap fremdeles svært skeptiske til hva globaliseringen fører med seg av vestlig livstil og individualisme.


KAIRO LIGNER INGEN BY jeg tidligere har besøkt. Jeg tenker på revolusjonen og begrepet kairos, slik det forklares i retorikken som øyeblikket med en oppåpnende hendelse, og for å lykkes må hendelsen drives gjennom med kraft.

I løpet av de to ukene jeg tilbringer her i Kairo, får jeg en dag med meg en større demonstrasjon på Tahrir-plassen, der jeg endelig kan bevege meg fritt med kamera. Araberne er normalt ikke vennlige overfor fotograferende utlendinger, noe en firehjulstrekker tydelig demonstrerte en dag, da jeg måtte løpe unna for ikke å få fire mann i helene. Fremmedfiendtlighet har blomstret med revolusjonens motstandere, eksempelvis ble et engelsk presse-par utsatt for så kraftige elektriske støt av politiet, at de fort dro rett ut av landet. Men her blant noen tusen demonstranter, og et par vestlige journalister, glir jeg rundt i mengden. Jeg fanger inn noen kvinneansikter med hijab, retter telelinsen mot en kvinne med niqab og så de mer moderne med friskt oppsatte svarte krøller. Her er syngende kvinner, linsen viser klappende hender. Mitt kamera følger også de unge soldatene ikledd hjelm og skjold, eksempelvis troppen som kommer løpende mot plassen på rekke og rad – som roboter. Plutselig sprer folkemengden seg, noe skjer, en fortetning, jeg ser en soldathjelm flakse gjennom luften. Et par ble skadet. Så faller alt til ro igjen. Senere holder ledere for de religiøse partiene taler på en scene, de holder hverandre i hånden og ber om egyptisk enhet.

Men kvinnene var i fåtall i menneskemengden, på tross av at mange anser dem som kraften i Egypts framtid. På universitetet har de de beste resultatene, og et par kvinner fremmes også som presidentkandidater til valget denne høsten. Men i offentligheten, i gatene, er de ikke like tilstedeværende. Det samme observeres der jeg en ettermiddag rusler gjennom et smug, for å finne et sted å spise – noe som ikke er like enkelt under ramadan. Jeg blir invitert ned på et langbord, og oppdager der jeg sitter at de alle er menn. Maten settes på bordet, små plasttallerkener med bønner, ris og grønnsaker, jeg får vann i munnen, men kan ikke spise ennå. Vi må vente til bønneropet erklærer «frokosten» for åpnet. Sulten venter jeg 45 minutter, med nikk fra høyre og venstre, for her kan ingen engelsk, før noen never slenger lammekjøtt ned på tallerkenen. Og min sidemann river opp mitt pitalignende brød med de skitne fingrene til sidemannen, viser hvordan man dytter kjøttet ned i brødet. Jeg fikk i det minste en plastskje, men spiser etter hvert med skitne hender som de andre. Når jeg er ferdig, tar jeg med min sausklissete hånd opp en seddel for å betale, men ingen tar i mot. Jeg hadde egentlig ikke skjønt at jeg blant «fattige» fikk et gratis måltid i den hellige fastemåneden.

Kairos sentrumsgater er stort sett tomme for utlendinger etter revolusjonen. I Kairo sitter nå 11 000 unge kvinner og menn fengslet, og på løpende bånd gis ikke sivile, men militære femårsdommer for at de har ytret seg kritisk. Militærregjeringen er ikke så ulik det gamle regimet, selv om mediene har større frihet. Her på Tahrir-plassen drepte altså myndighetene nesten 900 demonstranter da revolusjonen startet tidligere i år. Regimet skiller ikke mellom kjønnene. Skarpskyttere, visstnok utenlandske leiesoldater hyret inn av Mubarak, skjøt og drepte demonstranter. En av ofrene var en ung jente på en balkong høyt oppe på plassen her, som etter et dødelig hodeskudd falt ned og endte på fortauet foran farens butikk.

Likevel hører jeg at med revolusjonen er den allmenne frykten for regimet borte – myndighetene og militærstyrelsen kan ikke effektivt bruke det grepet, eller knepet, lenger.

© norske LMD. truls@lmd.no