No Future – trop tard

Blant de scenene som gjorde inntrykk på meg da jeg så Oslo, 31. august for første gang, i midten av juni, var et oversiktsbilde fra Akersgata, et stykke opp i bakken, der Ullevålsveien nettopp har skiftet navn. Vi ser litt av Trefoldighetskirken i venstre billedkant og noe av regjeringskvartalet. Et enkelt, men presist bilde fra hovedpersonen Anders’ vandring ned mot sentrum fra St. Hanshaugen nord i indre by (det er altfor sjelden at man ser den kuperte del av Oslo sentrum på film og video, bortsett fra slottsbakken). Nedoverbakke mot sentrum. Men det handler om noe annet enn en kupert gate. Det handler om et nytt blikk på byen.

Jeg husker jeg nevnte for regissøren at jeg likte dette enkle, men presise bildet spesielt godt, da vi møttes på Grand Café i slutten av juni. Jeg husker at jeg tenkte på dette filmbildet igjen, da jeg så politisperringene bli flyttet femti meter nedover Akersgata mot Egertorget den fredagen i juli. En annen Anders hadde realisert sine destruktive fantasier. En annen dato har tiltvunget seg større oppmerksomhet enn alle andre datoer, også 31. august, selv for de mange som har gledet seg til denne spesielle premieredatoen. Det er umulig å overse i dag. Likevel er det viktig å skrive om Oslo, 31. august i seg selv.

MARKANT RETORIKK
Triers nye film begynner med en «Jeg husker»-serie.1 Relativt unge personer, Oslo-beboere og innflyttere, formidler sine utvalgte Oslo-bilder akkompagnert av arkivklipp. Timer på trikk og T-bane. Tomme søndagsgater. Fotballkamper. Den tiden nesten alle røkte. Bislett, Teatergata, Frogner Kino. Hvor «liten» Oslo etter hvert virket for en innflytter. Og til slutt i serien: Jeg husker da de rev Philips-bygget. Sammenrasingen fra byggets perspektiv, kamera festet på kanten av bygget, implosjonens presisjon: ikke en skramme på nabobygget Colosseum kino. Forskjellen mellom en presis implosjon og en eksplosjons kaos.

Jeg husker det forbløffede møtet med Reprise for fem år siden, og det har blitt noen gjensyn på DVD. På denne siden av 2000-tallet hadde jeg ikke sett mye norsk film, og når jeg blar tilbake, var vel Frida – med hjertet i hånden og Herman de norske filmene jeg likte best på 90-tallet. Gode Oslo-skildringer med rik atmosfære og barnlig perspektiv. Jo da – Holst, Moland, Heier, Skjoldbjærg og Sletaune, dyktige filmfolk. Og Hamer bidro med mild absurdisme. Andre kunne også nevnes. Men anmeldere som burde ha visst bedre, tok til å lovprise norsk film en bloc, som om de kun hadde 5-ere og 6-ere på terningene sine. Det ga meg bakfot, som det het på Lasse og Geirs tid, bakfot på norsk film. Påfunnene var pussigere og teknikken mer lytefri enn for litt siden, men noen ny norsk «bølge» var det knapt. På denne bakgrunn var Reprise en åpenbaring. Filmen kom ikke rett ut av lufta for meg. Bjarte Breiteig hadde introdusert meg for Eskil Vogt og senere for Joachim Trier. Jeg skjønte at radarparet Trier og Vogt hadde visjoner, ideer og mye filmkunnskap. Likevel var Reprise dristigere og frekkere enn jeg hadde forestilt meg, med sin sympatiske satire over fenomenet unge bokdebutanter. Vi møter to ulike utgaver av arten i Triers debutfilm, Phillip (Anders Danielsen Lie, som også spiller Anders i den nye filmen og som barn hadde tittelrollen i Herman) og Erik (Espen Klouman Høiner). Begge får debutere, Phillip først. Det blir ingen dans på roser for noen av dem.

Det er særlig skildringen av de to aspirerende forfatternes debutdrømmer som inneholder dristige grep. Joachim Trier viser seg med sin debut som en verdig arvtaker til bestefaren Erik Løchen og hans Motforestilling (1972). Reprise har en mer markant retorikk enn vi var vant til i Norge, med bruk av fortellerstemmens ironi, oppsummerende handlingsrekker inni et forløp som bare delvis er lineært, absurde innskudd, skriftplakater og alternative hypoteser av typen «nei, det var ikke slik det forholdt seg, men sånn, eller kanskje således?» En blanding av spontanitet og planmessighet som til tider kan minne om tendensen som for et halvt århundre siden ble kjent som «den nye bølgen» i Frankrike, men kanskje enda mer beslektet med nybølge-slektningen Alain Resnais,2 for eksempel Krigen er slutt fra 1966 (insisteringen på skapelsesprosessen, som i serien av spaserende unge kvinner før regissøren velger ut den ene) og Les Herbes Folles, 2009,3 fortellerstemmen som i flere sekvenser diskuterer med seg selv hvordan ting henger sammen.

Trier og Vogt holder stort sett ironisk avstand til ung-mann-som-bare-må-debutere-syndromet. Ironien veksler med omsorg for personene, noe de saktens kan trenge: Phillip, som er først ute, reagerer med tvangsrepetisjon og skrivesperre som han forsøker å kurere med parisisk amorøs reprise med kjæresten Kari. Erik får omsider debutert med sin «Prosopopeia»,4 høster negative anmeldelser, men det er han og ikke Phillip som via tilfeldighetenes spill får møte de unge litteratenes store idol, Sten Erik Dahl, som har nesten like stor aversjon mot å eksponere seg offentlig som Salinger, Pynchon og forfatterfilosofen Maurice Blanchot. Dahl er vel, bortsett fra dette aspektet, en slags kombinasjon av Agnar Mykle, Axel Jensen og Tor Ulven. I Phillips bokhylle finner man i tillegg til de nevnte, blant annet Robbe-Grillets Repetition, som må være en engelsk oversettelse av La Reprise (2001), en av de bøkene som Vogt og Trier nok har latt seg inspirere av.

EN TOMMERE EKSTASE
Men det er en roman av en annen type fransk forfatter som ligger til grunn for plotet og enkelte storyelementer i Oslo, 31. august. Pierre Drieu La Rochelle (1893–1945), som regel kalt «Drieu» blant franske litterater, skrev kortromanen Le Feu follet i 1931. Drieu var en intellektuell forfatter som lenge holdt kontakt med ulike modernister, og selv da han ble fascist på midten av 30-tallet, beholdt han vennskapelig kontakt med André Malraux. Drieu var kollaboratør under okkupasjonen, ikke minst ledet ham prestisjeserien NRF på Gallimard, og begikk selvmord i mars 1945. Le Feu follet ble adaptert og filmet under samme navn av Louis Malle i 1963, en sober og godt fotografert film i svart-hvitt som fikk juryens spesialpris i Venezia.5

Uten å være et direkte avtrykk av romanens handlingsrekke, ligger Malles film naturlig nok Drieus roman nærmere enn Triers gjør det, både fordi den foregår i Paris og omegn og franskmenn har det med å tale fransk, men også fordi hovedskikkelsen har et alkoholproblem, mens Anders har problemer med å holde seg unna heroin i heroinbyen Oslo. Det har han klart i ni måneder idet filmen starter, mens Alain Leroy har vært tørrlagt i fire måneder, og er ifølge klinikkens leder, dr. La Barbinais, klar for å forlate stedet. Men Alain trives på klinikken i Versailles med all sin vennlighet og stilige interiør. Sjelden ser man så vakre gjenstander i en problemfilm! Og gåtefulle tegn: På et speil er det skrevet med kritt: 23. juli.

Alain dras mot kvinnelige bekjentskaper, og i motsetning til Anders treffer han dem, nesten alle. I Triers film er Malin et tilbakeblikk og Iselin en telefonsvarer i New York, en telefonsvarer som ikke svarer på Anders’ mobiloppringninger. (Og når han skal møte søsteren på Pascal i Henrik Ibsens gate, er det en stedfortreder som dukker opp.) Men Alain har også sin Iselin i New York. Hun heter Dorothy og blir dyrket gjennom fotos og billedserier. Alkohol er en konstant ufordring for Alain, en utsikt til en tommere ekstase enn kvinner kan gi ham. Da han sprekker i Paris, skjer det på selveste Café de Flore.6 Tar han sitt liv? Alain bærer stadig en pistol med seg.7

INGEN REPRISE
Oslo, 31. august starter på en avvenningsklinikk i Bærum, plassert kloss opp til trafikkmaskinen. Halvhjertet selvmordsforsøk, store steiner i lommene. Han drar til Oslo på perm, taxien passerer Oslos nye skyline i Bjørvika. Vandrer oppover til en akademikervenn på St. Hanshaugen, en parallell til egyptologen og hans familie hos Malle. Anders blir tatt vennlig imot av en noe forbløffet Thomas (Hans Olav Brenner), hans kone Rebekka (Ingrid Olava), liten jente og baby. Samtalen veksler mellom forførelsens plass hos Proust og en forsvunnet bitering. Men skal vi ta Anders og Rebekka på ordet, spiller dataspillet Battlefield en større rolle i deres liv for tiden enn proustiansk forførelse og erindring.

Anders og Thomas fortsetter sin tête-à-tête utendørs (St. Hanshaugen, enkelte bilder er tatt i parken «Id’dioten», som skråner nedover mot Adamstua). Tomas utfordrer Anders, vil gjerne blåse liv i gnisten som fikk han til å publisere et lovprist essay i Morgenbladet for en halv evighet siden. Anders er ikke enig i genierklæringen av seg selv, at han skriver bedre enn de profesjonelle litteratene. Han er 34 og føler seg som inkarnasjonen av No Future – trop tard, som det heter hos Malle, for sent. Han kommer neppe til å debutere, det være seg med «Proust-à-postei» eller andre titler.

Brenner overrasker. Han er så skjerpet og lyttende at jeg et øyeblikk er redd for at dette skal vippe over i «Bokprogrammet», men bare nesten (Olava overbeviser også, er sin rolle). St. Hanshaugen-sekvensen, nesten tjue minutter lang, er et godt eksempel på at den nye filmen ikke er en reprise av Reprise:
I denne lange sekvensen er det apatisk refleksjon og galgenhumor under sen augustsol som står i sentrum.

Jobbintervjuet på det litterære tidsskriftet Folio må nevnes. Redaktøren (Øystein Røger) er åpen, men også raskt parerende og interrogativ: Hva da, for eksempel? spør han straks Anders sier at Folio har en noe vag profil, for lik Vinduet. Duellen skifter karakter idet redaktøren finner et stort hull i CV-en til Anders, som føler seg nødt til å forklare. Da lukker alt seg, i alle fall for Anders, som leser «avslag» under redaktørens forståelsesfulle fraser.

SJELDEN KOST SERVERT MED FINESSE
Sekvensen som følger, Åpent Bakeri avdeling Parkveien, er, til tross for Anders’ taushet, den delen av filmen som knytter tettest an til Reprises mangfold av retoriske grep. Anders sitter alene, han hører først stemmesurr, så skilles distinkte replikker ut fra forskjellige bord etter tur. En ung kvinne foran en åpen laptop gjenforteller sin passe korrekt realistiske, passe dagdrømmerske ønskeliste til venninnen: fin leilighet, passe vågale naturopplevelser, eksotisme med måte, vinne en million i Lotto, få to barn … En trailer passerer med en sideinskripsjon der det står noe med LØRENSKOG.8 Blir’a husmor i rekkehus på Lørenskog i neste livsfase?

Trier har rykket et lite hakk østover i byen. Bislett, Fagerborg, St. Hanshaugen. Beveger han seg lenger østover neste gang? En tur til Grønland eller drabantby-Oslo? Kommer vi til å møte noen East Enders eller fremmedkulturelle? Jeg etterlyser ikke slikkepinner for venstrepolitisk korrekte, men fiksjonsuniverset i Triers 2011-film virker i kulturell-antropologisk forstand kunstig stramt. Innvandrerbarn har også sine minner om Oslo av i går.

Det retorisk interessante med Åpent Bakeri-sekvensen ligger i at det unntaksvis settes en parentes rundt realismen. Hører Anders virkelig disse samtalene og monologene? Hvis ikke den fraværende diskursive/narrative instans har forlent Anders med en hypersensitiv hørsel, så har han en usedvanlig sterk fantasi om hva som hypotetisk blir sagt rundt ham. Ikke bare sagt: Kamera legger ut på tur, følger en forbipasserende ung kvinne bort fra Parkveien, inn på et treningsstudio og et supermarked. Likeledes følges en ung mann inn i Slottsparken til en ledig benk. Åpent Bakeri-sekvensen sier i det hele tatt at Anders reagerer på jobbsøkernederlaget med rik fantasi, men også med tankeflukt.9

Trier og Vogt gir Anders en artig og tankevekkende kommentar fra fortellerstemmen omkring hva foreldrene har lært ham, foreldrene som nå er i ferd med å selge huset på Fagerborg nord for Bislett, for å reise mest mulig. Han er takknemlig, men finner estetisk korrekte inkonsekvenser: De er for en liberal narkotikapolitikk, men mot engangsgriller.

En av de mest overraskende scenene i denne vente-på-festen-sekvensen, er at Anders går inn i et hus og blir stående og lytte til et barne-strykeorkester som spiller … Vivaldi? spør jeg regissøren. Nei, Telemann. Åja. Mot slutten av filmen spiller Anders Bach på piano. Nei, Händel. Ok, vi blir enige om at det er Händel når han ligner mest på Bach …

Festen, dit Thomas og Rebekka likevel ikke kommer. H. H. Langeland har tatt treningspause og diskuterer adaptasjon eller hva det er. En skikkelse jeg bare kaller «høy frisyre og sort bart» har gjort en oppdagelse: Rambo III. Akk ja, dette hadde vært bemerkelsesverdig den gang nåværende litteraturprofessor Knut Ove Eliassen oppdaget at Schwarzenegger-filmer kunne illustrere Deleuze, og det er over tjue år siden: Fyren virker plutselig som en megakul forsentkommer som har sett lyset i sakte film. Mer fatalt: Anders faller for fristelsen, drikker alkohol. Vertinnen irriterer seg over alle de unge damene som ber om mineralvann for voksende mager og «struttepupper». «Du har også fine struttepupper,» sier Anders, som misforstår, eller gjør han det? Finner han en ny utvalgt her eller etterpå? En forførerske, en genuint interessert, en héroïne? Den metonymiske glidningen til den tomme ekstasen ligger som en mørk sky i overgangen mellom 30. og 31. august.

Ett markant retorisk grep gjenstår. Når den harde kjerne av festdeltakere utpå morgenkvisten 31. august drar til Frognerbadet via utestedet Blå ved Akerselva, forlater Anders resten av natteravnene i tankene, og til slutt går han virkelig. Slike mentalbilder, hypotetiske scener, er sjelden kost i norsk film. Den vellykkede kombinasjonen av streng plan og locationspontanitet er også relativt uvanlig. Sjelden kost servert med finesse bør ønskes velkommen. Denne gangen har Trier bevist til fulle at han i én og samme film kan skru ned tempoet til et nullpunkt, gjentatte ganger, for så å gi nervøsitet og noia sitt tempo, sin intensitet, når det kreves.

DEN MERKVERDIGE BYEN
Så godt som alle er enige om at Triers to spillefilmer hever seg over det meste som har blitt bakt her til lands, men jeg er ikke i tvil om at han tør utfordre denne konsensusen om han føler det kunstnerisk nødvendig, og det vil han før eller senere bli nødt til å gjøre.

Man kunne ønske seg, for å si det herman’sk, man kunne ønske seg en ny Oslo-film av Trier & Vogt, gjerne med Anders Danielsen Lie i hovedrollen. Den merkverdige byen Oslo, del III, og i samme slengen en allerede gjenkjennelig skikkelse à la Truffauts Antoine Doinel. Den tredje utgaven av Phillip/Anders. En aspirerende filmviter vil så med tid og stunder skrive en master om Fatale strategier i Joachim Triers Oslo-trilogi (UiO, 2021?). Kanskje en ny film med et nytt blikk på Oslo om bare tre år? En anledning: 31. august 1314 gjorde Håkon V Magnusson Oslo til hovedstad for hele Norgesveldet, ifølge Wikipedia. (Se bort fra det med «velde», forresten. Det er et ord til å få bakfot av.) Så kan man lage en stilig fest i sakte film, en fest som hyller gjestfrihet, konvivialitet og god kunst. Kanskje det.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Et grep man ikke møter så ofte i filmer. I poesien og kunstneriske essays finnes det flere eksempler, sist sett i litteraturteoretikeren Gérard Genettes minnebøker Bardadrac (2006) og Codicille (2009), begge bøkene har en «jeg husker/jeg minnes»-serie, om forfattere, film, jazz og annen musikk, Paris-gater, for lengst antikverte varemerker og politikere. Et av de beste blant mange artige fragmenter handler om gaullistministeren Michel Debré, som sang «Marseillaisen» så falskt at man tydelig kunne høre «Internasjonalen»!

2 Trier kunne under den nevnte samtalen i juni bekrefte min antagelse om Phillip-skikkelsens etternavn Reisnes spiller på navnet Resnais. Slike spill forekommer ofte i Triers karriere, selskapet Eskil Vogt og han har sammen, Don?t Look Now, er oppkalt etter en felles favorittfilm, Nicholas Roegs psykothriller ved samme navn, og to kortfilmer fra 90-tallet har adoptert titlene til to engelskspråklige Baudrillard-oversettelser: Fatal Strategies og The Transparency of Evil.

3 Engelsk DVD-utgivelse (new wave films) tilgjengelig: Wild Grass.

4 Tittelen blir stående, selv om redaktøren sier at ingen vil kjøpe en bok som heter noe à la «Prostapostei»! Prosopopeia «betegner i retorikken en figur som tillegger begreper, ting, personer og fiktive mennesker personifiserte egenskaper» (Wikipedia). Forøvrig navn på et litterært tidsskrift ved UiB.

5 Norsk kinotittel 1964: Ta mitt liv. Engelsk DVD under tittelen The Fire Within, med nordiske undertekster. De norske er stort sett ok, men oversetteren plumper uti en gang iblant, som når «kafeer på Rive Gauche» (den delen av Paris som ligger sør for Seinen) blir til «strandkafeer» (!) Baksideteksten har imidlertid en svært grov feil, der står det at Erik Saties musikk er spesialskrevet for filmen. Satie døde i 1925 og pianostykkene som brukes i filmen er skrevet mange år tidligere: den mest kjente, Trois Gymnopédies, allerede i 1888. Så «spesialskrevet» forutsetter at Satie var clairvoyant.

6 Her er han for å møte et brødrepar tilknyttet terrororganisasjonen OAS. Dette brødreparet har Malle visstnok lagt inn for å erte «bølge»-cineaster, Godard og andre, som lenge nølte med å gi opp drømmen om «Algérie Française». Og kanskje en avstandsmarkering overfor Drieu?

7 For en mer omfattende redegjørelse for sammenhengen Drieus roman, Malles film og Oslo, 31. august, se Jon Inge Faldalen: «Utfor Vestkanten», Vinduet 2/2011. I samme nummer har Audun Vinger en leseverdig samtale med regissøren, «Le metteur en scène».

8 Mulig jeg ser for mye her, men jevnfør Hitchcocks North by Northwest (inskripsjonen ZEPHYR på traileren som kolliderer med flyet på prærien) og Cronenbergs Toronto-film Dead Ringers eller «Tvillingskjebner», inskripsjonen på en passerende trailer, FIDELITY, er ikke uinteressant, på bakgrunn av filmens noe spesielle brorskapstema.