Henry Fords utopi i Amazonas

Industrimagnaten Henry Ford ville realisere sin drøm om det dydige småby-Amerika i Amazonas.

Da Henry Ford annonserte at selskapet hans hadde skaffet seg konsesjon på et stykke land på størrelse med en liten amerikansk delstat, ofte sammenlignet med Connecticut, midt i Amazonas, for å dyrke gummi inni regnskogen, presenterte avisene prosjektet som en konkurranse mellom to ukuelige krefter. På den ene siden sto industrialisten som hadde perfeksjonert samlebåndsproduksjonen og splittet fabrikkproduksjonen ned til enda mindre komponenter for å lage ett uendelig reproduserbart produkt, der det første ikke kunne skilles fra det millionte. På den andre siden sto det sagnomsuste Amazonas-bekkenet, som strekker seg over ni land og utgjør en hel tredjedel av Sør-Amerika, et så vilt og mangfoldig sted at bare rundt området der Ford planla å etablere sin plantasje inneholder vannet flere fiskearter enn alle elvene i Europa til sammen.

Det ble framstilt som en slåsskamp med stedfortredere: Ford representerte livskraften, dynamikken og den intense energien som definerte den amerikanske kapitalismen på begynnelsen av 1900-tallet. Amazonas legemliggjorde den opprinnelige stillstanden, en gammel verden som så langt hadde vist seg ubeseiret. «Hvis maskinen, traktoren, kan bryte gjennom Amazonasjungelens store grønne vegg, hvis Ford planter flere millioner gummitrær der det ikke har vært annet enn jungelens ensomhet,» skrev en tysk avis, «da vil gummiens romantiske historie få et nytt kapittel.» Avisen erklærte også at «en ny, gigantisk kamp mellom naturen og det moderne mennesket er begynt.»

Ford hadde hele den industrialiserte verdens ressurser til rådighet. Journalistene tvilte ikke på utfallet, og de rapporterte om hans sivilisatoriske oppdrag i forventningsfull prosa. Time Magazine annonserte at Ford ville utvide gummiplantasjen hvert år «inntil hele jungelen er industrialisert» og heies fram av skogens innbyggere: «Snart vil boa-slangene gli inn i jungelens midte, apekattene vil brøle høyt. Svarte indianere væpnet med tunge kniver vil hugge ned sitt tidligere tilholdssted for å bane vei for framtidige vindusviskere, gulvtepper, gummidekk.» Ford brakte «den hvite manns magi» til villmarken, skrev Washington Post, ikke bare for «å kultivere gummi, men også gummisamlerne».

Verdens rikeste mann, «industriens Jesus», som en brasiliansk skribent kalte ham, mens en annen kalte ham den nye verdens «Moses». Frelse for Brasils langsomt døende gummiindustri og Amazonas, skulle komme fra hans berøring. «Kongeriket Fordlandia» var sekulært og magien teknologisk. Fords ferd inn i det nordlige Brasil fant sted i krysset mellom to epoker, da de store oppdagelsene måtte vike for handelen.

EN OASE, EN MIDTVESTENSK DRØM
I Theodore Roosevelts Through the Brazilian Wilderness – en fortelling om presidentens siste jungelekspedisjon, i 1912, som han gjorde for å kartlegge den inntil da ukartlagte Amazonaselva – spådde Roosevelt at de forræderske strykene som nesten kostet ham livet, en dag ville gi nok vannkraft til å forsyne en «rekke store industrisamfunn, bundet sammen av jernbaner». Francis Gow Smith, medlem av New York’s Explorers Club, var i Brasil da det ble kjent at Ford hadde sikret seg sin brasilianske konsesjon. I en lang rapport fra felten, beskrev Smith sin nær-døden-opplevelse med «Kongen av Xingu» – en rik og skruppelløs gummibaron langs Xingu-elva som «et typisk eksempel på det føydale tyranniet i Brasils plantasjemetoder, på samme måte som hans nye konkurrent [Ford] er typisk for detnnordamerikanske industriånden». «Kongen av Xingu» terroriserte sine peons, sørget for at de fikk en uendelig gjeld, buret inn dem som våget å utfordre autoriteten hans, slo dem nådeløst og lot dem ligge på bakken i flere timer mens vampyrflaggermusene «fråtset på blodet deres, og horder av maur gnagde på den nakne huden». Henry Ford «har aldri møtt sin jungelrival,» skrev Smith, men hans «brasilianske prosjekt vil utslette Kongen av Xingus gummimonopol, frigjøre hans peons og det vil demre for en ny dag med brasiliansk velstand».

Selv om Ford unngikk de mer febrile adjektivene som oppdagere eller erobrere in spe ofte brukte for å beskrive Amazonas, så han på jungelen som en utfordring, men dette hadde mindre å gjøre med å overvinne og dominere naturen enn med å redde en visjon om et Americana som var i ferd med å glippe ut av hendene hans der hjemme.

Fords oppfatning av et verdig liv var ridderlig, særlig i fremmingen av selskapsdans, men det var så avgjort ikke eventyrlystent. «Den som jobber hardt,» sa Ford en gang, «fortjener sin lenestol, sin kosestund foran peisen, sine behagelige omgivelser.» Også i Amazonas, der Ford bygde Cape Cod-aktige hus med shingeltak til sine brasilianske arbeidere, og oppfordret dem til å plante blomster og grønnsakhager og spise fullkornsbrød og upolert ris. Da Lester Baker, USAs militærattaché i Brasil, støtte på Fordlandia etter en reise på flere hundre kilometer gjennom jungelen, kalte han Fordlandia en oase, en midvestensk drøm, fullt utstyrt med «elektriske lys, telefoner, vaskemaskiner, grammofoner og elektriske kjøleskap». Lederne håndhevet det amerikanske alkoholforbudet så godt de kunne, selv om det ikke var brasiliansk lov, og barnehagene eksperimenterte med å gi soyamelk til spedbarna, fordi Henry Ford hatet kyr.

I nesten to tiår brukte Ford flere titalls millioner dollar på å finansiere, ikke én, men, etter at den første plantasjen ble herjet av meldugg, to amerikanske byer, komplette med bytorg, fortau, innlagt vann og kloakk, sykehus, velstelte plener, kinoer, svømmebassenger, golfbaner og – selvfølgelig – T- og A-Forder rullende på de asfalterte gatene.

AVINDUSTRIALISERING
De første årene var bosettingen plaget av søppel, vold og synd, noe som fikk den til å ligne mer på det ville vesten enn småby-Amerika. Dødsraten fra malaria og gulfeber var høy. De som flyktet fra plantasjen tok med seg fortellinger om knivkamper, opprør og streiker. De klaget over råtten mat, korrupte og inkompetente tilsynsmenn som svindlet dem for lønn, og gjorde skogen om til et gjørmehull ved å brenne store jungelområder uten å ha den minste idé om hvordan man plantet gummi. Aske svevet gjennom luften fra det som muligens er den største menneskeskapte brannen i Amazonas noen sinne. Migranter på desperat jakt etter arbeid, mange av dem fra Brasils tørke- og sultrammede nordøst, strømmet til arbeidsleiren etter rykter om at Ford ville ansette mer enn ti tusen arbeidere, og betale fem dollar dagen. De forlot koner, barn, foreldre, fettere og kusiner, tanter og onkler, og bygde midlertidige hus fra paller og presenninger. Snarere enn en dydig midtvestenby sprunget ut av det grønne Amazonas, satte lokale kjøpmenn opp bordeller, barer og kasinoer under stråtak.

Lederne fikk etter hvert kontroll over bosettingen, og oppnådde noe som lignet på sjefens visjon. Men så gjorde naturen opprør.

Fordi han insisterte på at forvalterne skulle plante gummitrærne i tette rekker – i fabrikkene i Detroit var Ford blitt kjent for å sette maskinene tett sammen for å minimere bevegelse – skapte han selv betingelsene for en eksplosjonsartet vekst i insekter og sykdommer, og disse la til slutt plantasjen brakk.

Hybris er den opplagte moralen knyttet til Fordlandia, ikke bare på grunn av de katastrofale første årene, men også og kanskje særlig fordi at når orden var opprettet og byen var mer eller mindre funksjonell, så ville ikke gummien underkaste seg Fords regime. Likevel, da jeg studerte hva som var igjen av den, ga det meg en nærmest elegisk følelse. På tross av de første ledernes ukritiske bruk av ild, sammen med driften av det som ble kalt det mest moderne sagbruket i hele Latin-Amerika, gir ikke byen særlig inntrykk av avskogingskatastrofen. Den framkaller en helt annen type tap: avindustrialisering. Fordlandias rustne vanntårn, sagbruk og kraftstasjon med knuste vinduer minner faktisk uhyggelig mye om skallene av de samme byggene i Iron Mountain, en kriserammet industriby i Michigan, som også en gang var en Ford-by.

Litt over to kilometer fra havna, på en ås bøyd av et elveleie, finner vi det forlatte «amerikanske nabolaget». Trehusene er borgerlige og ikke for prangende, komplette med shingeltak, plankegulv, murvegger, dekorative gesimser, baderomsfliser, elektriske kjøleskap og vegglamper. Falleferdige og dekket av ugress er husene nå, som forventet, hjem for kolonier av flaggermus, som har gitt veggene og gulvene en patina av guano.

Grunnleggelsen av Fordlandia ble drevet fram av samme rastløshet, en nagende følelse av at «noe hadde gått galt» i USA.

Nærmere elva lever det fortsatt brasilianere, inkludert enkelte overlevende Ford-ansatte, i mindre arbeiderboliger, langs tre lange veier som følger terrengets konturer. Kraftverket og sagbruket, begge med vinduer fra gulv til tak, skiller de to boligområdene fra hverandre. Turbinene og generatorene har blitt fjernet fra motorrommet, men restene etter industrielle døgnfluer ligger fortsatt strødd rundt sagbruket. Utenfor ligger det vridde togskinner begravd i jungelgresset, de siste restene av den nesten fem kilometer lange jernbanen som fraktet tømmer til sagbruket.

KIMEN TIL SIN EGEN OPPLØSNING
For over femti år siden holdt Harvard-historikeren Perry Miller sin berømte forelesning «Errand into the Wilderness» der han forsøkte å forklare hvorfor engelske puritanere bega seg over Atlanteren, i stedet for å dra til Holland, for eksempel. De dro, svarte Miller, ikke bare for å verne sin «ettertid fra denne onde verdens korrupsjon» slik den manifesterte seg i Church of England, men også for å frelse kristendommen i Europa. I et «nakent land, uten allerede etablerte (og korrupte) institusjoner, uten biskoper og hoffmenn» ville de «starte de novo». Puritanerne flyktet ikke til Amerika, sa Miller, men søkte snarere å gi de troende i England en «fungerende» modell for et renere samfunn. Følgelig var det helt fra begynnelsen av en «dyp uro» i den amerikanske ekspansjonen, en følelse av at «noe hadde gått galt».

Grunnleggelsen av Fordlandia ble drevet fram av samme rastløshet, en nagende følelse av at «noe hadde gått galt» i USA. Fordlandia utviklet seg etter opp- og nedturene i det amerikanske samfunnet, noe Henry Ford hadde sverget på å reformere. Ford hadde en hærskare frustrasjoner over innenrikspolitikken og kulturen: krig, fagbevegelser, Wall Street, kraftmonopoler, jøder, moderne dans, kumelk, Roosevelt, sigaretter, alkohol, og snikende statlig inngripen. Men kvernende under alle disse irritasjonsmomentene lå kjensgjerningen at kraften i industrikapitalismen han hadde sluppet løs på verden undergravde den verden han ønsket å gjeninnføre.

Fordismen hadde som kjent i seg kimen til sin egen oppløsning: Å bryte samlebåndsproduksjonen ned i mindre og mindre oppgaver, kombinert med raske framskritt innen transport og kommunikasjon, gjorde det lettere for fabrikkeiere å bryte ut av avhengighetsforholdet Ford hadde etablert mellom høye lønninger og store markeder. Varene kunne lages et sted og selges et annet, dermed fjernet man arbeidsgivernes motivasjon til å betale arbeiderne nok til å kjøpe produktene de laget.

ET KONKURRANSEUTSATT AMERIKA
Denne oppløsningen er på sitt mest synlige i Amazonasbyen Manaus, ca. 500 kilometer vest for Fordlandia. Byen var en gang det gylne symbolet på gummiboomens utskeielser på 1800-tallet. Den ble gjenopplivet på slutten av 1960-tallet, da Brasils militærregime gjorde den til frihandelsområde. Med avgiftsfritak ble Manaus Brasils nasjonale markedsplass. Frakteskip ankom dypvannshavna fra USA, Europa og Asia for å losse av forbrukervarer. I 1969 kunne New York Times rapportere at den «febrilske rikdommen» var kommet tilbake, ettersom brasilianere fra Rio, São Paulo og andre steder i sør benyttet seg av subsidierte flyruter for å kjøpe tollfrie leketøy, vifter, radioer, air-conditioner og tv-er. På samme tid ga militærregjeringen subsidier og reduserte eksportavgifter for å stimulere industrien, noe som gjorde byen til et av verdens første samlebåndsområde for merkevarer – lik de meksikanske maquilas som på den tiden begynte å presse seg mot USAs sørlige grense. I dag huser Manaus’ industriparker rundt hundre fabrikker for multinasjonale selskaper, deriblant Honda, Yamaha, Sony, Nokia, Philips, Kodak, Samsung og Sanyo. I 1999 åpnet Harley-Davidson sin første utenlandske fabrikk her. Gillette har her sin største søramerikanske fabrikk.

Med den høyeste befolkningsveksten i Brasil har Manaus gått fra mindre enn 200 000 innbyggere på midten av 60-tallet til nesten tre millioner i dag. Byen sprenger seg ut av Amazonas som en pervers variant av Den lille larven Aldrimett som iherdig spiser seg innover i de grønne omgivelsene. Som mange andre byer i den tredje verden plages Manaus av økende fattigdom og kriminalitet, barneprostitusjon, trafikkorker, forurensning og mangelfulle helsetjenester. Det finnes ikke kloakkrenseanlegg i byen, og kloakken renner derfor ubehandlet ut i Rio Negro. Manaus står for seks prosent av Brasils industriproduksjon og sørger for rundt hundre tusen jobber. Men uansett hvor dynamisk byens eksportsektor er, kan den aldri gi arbeid til alle de som drar dit fra rurale deler av Amazonas og bortenfor i desperat jakt på arbeid. På flyene inn kan besøkende se de luksuriøse leilighetene som står høyt langs elvas sandbanker og presset opp mot dem, de lavtliggende slumområdene bygd på ustø påler for å beskytte dem mot flom, et dramatisk landskap av skjevfordeling i et av verdens mest ulike land. Det får avstand mellom hjemmene til de amerikanske lederne og de brasilianske arbeiderne til å framstå ubetydelige i sammenligning.

I nedre del av Amazonas strømmer den moderne kapitalismens historie i en akse på 500 kilometer. I den ene enden Fordlandia, et monument over løftene til det tidlige 1900-tallets industrialisering. I den andre, Manaus, byen som herjes av de urbane problemene Ford trodde han kunne overvinne, men som i stor grad skyldes det systemet han var med på å skape. Forsøket på å gjenskape Amerika i Amazonas har resultert i konkurranseutsetting av Amerika til Amazonas.

Oversatt av R.N.