Verdens beste

Filmtidsskriftet Sight & Sounds tiårlige avstemning om verdens beste filmer noensinne, er unik. Langt over hundre av de mest profilerte filmkritikerne – og fra 1992 også regissørene – fra store deler av verden deltar. Sight & Sound har eksistert i snart 80 år, med andre ord siden lydfilmens barndom. Det nystartede British Film Institute (BFI) overtok driften i 1934. Sight & Sound var helt til 1990-tallet et kvartalstidsskrift, men etter at BFI la ned Monthly Film Bulletin i 1991, har Sight & Sound vært et månedsmagasin som anmelder de aller fleste filmer som blir satt opp på britiske kinoer (samt video/DVD). Lærerikt, grundig og nøyaktig. Det er til Sight & Sound man skal gå hvis man er ute etter en aktuell films fullstendige cast and crew. Magasinet har også en rekke dybdeloddende bakgrunnsartikler, det siste året ikke minst en serie som forbereder magasinets neste tiårsavstemning, i 2012.

Hvert tiende år siden 1952 har Sight & Sound spurt et stort antall kritikere (rundt 150) om hvilke filmer de synes er de beste i hele filmhistorien. 2012-avstemningen blir således den sjuende. Hver kritiker leverer en Topp ti-liste. En rekke filmer går igjen på mange kritikeres preferanselister, men ulikhetene er også markante. Ved hittil siste avstemning, i 2002, var det således hele 885 filmer som fikk en stemme eller flere. Sight & Sound oppgir alle filmer som blir stemt på, også hva de forskjellige kritikerne har stemt på og hvem som har stemt på den og den filmen. Fascinerende lesning for alle som er interessert i film og filmhistorie. Ingen norske kritikere er spurt i 2002, det sier vel sitt om Norges posisjon som filmnasjon, mens både Sverige, Danmark og Finland er representert.

Fra og med 1992 har også regissørene fått sin topp ti-avstemning i Sight & Sound. Det dreier seg om en separat liste, og hittil har man ikke kåret beste film ved å slå sammen kritikernes og regissørenes lister, vi får kritikernes ti beste og regissørenes ti beste. Og ved 2002-avstemningen har redaksjonen også satt opp kritikernes ti beste regissører noensinne, og regissørenes tilsvarende liste – basert på antall filmer som har mottatt stemme, og plass-siffer, for å bruke en god gammel kunstløpsterm.

AKADEMISK-ANEMISK KONSERVATISME?

Listen over de ti beste filmer noensinne er naturligvis en kanonliste.2 Den litterære kanon begynner for alvor i middelalderen og renessansen. Filmkunsten er en ung kunstform og har ikke hatt sin renessanse, bare noen nye bølger som er blitt halvgamle. Kritikerne som avgir stemmer i Sight & Sound blir ikke avkrevd noen kanonkriterier à la originalitet eller strangeness (Harold Bloom), men bak mange stemmepreferanser kan man ane en urokkelig respekt for pionerene som lagde de første stumfilmene, og i neste omgang de første lydfilmmestrene.

Så kunne man innvende, mot hele dette ti-på-topp/kanon-konseptet, at det er inkommensurable størrelser man vurderer: Hvordan skal man kunne vurdere Lanzmanns Shoah mot Some Like it Hot, for eksempel? En oppdeling i kategori/sjangerlister hadde nok vært på sin plass.

Mange av de seneste tiårs mest populære – men også en rekke av de mest lovpriste og prisbelønte filmene – kommer til kort i denne eksklusive avstemningen, ofte rett og slett fordi de ikke er originale nok til å konkurrere med de gamle og halvgamle mestrene. Det rammer selvsagt også en rekke filmer som inneholder interessant refleksjon over filmhistorien, men som ikke har klart å (for)billedliggjøre eller tenke sin form originalt nok. Men først og fremst er det lagd veldig mange filmer som holder et interessant kunstnerisk nivå, uansett om det meste er fort glemt. Det er rett og slett ikke plass til mange nye innenfor ti på topp-listen, heller ikke blant de 60 filmene som mottar minst fem stemmer.3 Dette kan nok medvirke til at man holder seg til et knippe for alltid anerkjente filmer. Noen filmer har blitt værende i kanonisert posisjon over en rekke avstemninger, mens litt over halvparten har kommet til etter 1962. Listene har vært kritisert for en slags akademisk-anemisk korrekt konservatisme, der man inkluderer mer eller mindre uangripelige storverk som har vært med i flere avstemninger. Likevel vil en nøye gjennomgang vise at flere av de mest profilerte kritikerne har inkludert noen (delvis høyst personlige) overraskelser.

Sight & Sounds nettsted tar kun med ti på topp-listene ved avstemningene før 2002. La oss nå se litt nærmere på utviklingen av Top Ten-listen, fra og med 1952.

FORMMESSIG UTFORDRENDE

1952 er snart 60 år siden. Overgangen stumfilm/lydfilm fant sted bare 20–25 år tidligere.1952-listen rommer stumfilmklassikere som D.W. Griffiths’ Intolerance og Dreyers Jeanne d’Arc, samt Chaplins siste stumfilmer. Eisensteins Panserkrysseren Potemkin og Renoirs La règle du jeu har som de eneste to filmer vært en del av ti på topp hele veien, med Renoirs film på fast medaljeplass siden 1962. Noen filmer av relativt nyere dato er blant de ti utvalgte i 1952, det gjelder David Leans eksteriørkammerspill Brief Encounter (1945), og helt på topp i 1952 troner den nyeste på listen, Vittorio de Sicas neorealistiske klassiker Sykkeltyvene (1948). I så måte finner man ikke noen parallell ved de senere tiårsavstemningene. I 2002-avstemningen var den tjue år gamle Blade Runner (Ridley Scott, 1982) eneste film av relativt ny dato blant de femti første, på delt 45. plass.

1962-avstemningen preges av at Citizen Kane fra 1941 hadde nypremiere på 50-tallet (det var først nå at et større europeisk publikum fikk tilgang til filmen). Den kom på trettende plass i 1952, men klatrer nå helt til topps, og der har Orson Welles bråmodne4 mesterverk siden befunnet seg. Hvorfor? Kanskje først og fremst fordi den er en av et fåtall fiksjonsfilmer som har klart å fremstille et liv i alle dets perioder og aspekter, eksperimentere med forløpet og samtidig være glassklar i sin innretning og fortelling. Den var langt forut for sin tid og kom til sin rett i begynnelsen av filmkunstens andre og modne modernistiske epoke. Samtidig har Citizen Kane i 70 år appellert til et massepublikum, for ved siden av å være en tour de force i fortelleteknikk, dybdeskarphet og montasje, er Welles’ storverk også en fortelling om oppstigning, stormannsgalskap og såre barndomsminner: Rosebud.

Blant nye filmer på 1962-listen må vi nevne Michelangelo Antonionis L’avventura, filmen som framfor noen markerer at neorealismen er en saga blott. Antonionis dristighet er alltid neddempet og diskret, så også her i hans første definitive mesterverk, der en av de to kvinnene forsvinner ut av fortellingens sentrum før halvkjørt løp, ikke i form av et sjokk, som i Psycho, bare gradvis merkbart.5

Har det skjedd noen viktigere forandringer i 1972? Den amerikanske nye bølgen er altfor fersk, men L’avventura har klatret til femte, og Fellinis 8 ½ fra 1963 er kommet inn på fjerde. I en epoke der den studentikose dyrkingen av den russiske revolusjon har nådd middagshøyden og vel så det, har cinematekgjengangeren Panserkrysseren Potemkin fått følge av en annen Eisenstein-film, Ivan den grusomme. Bergman er med blant de ti ypperste for første gang, den femten år gamle Smultronstället på tiende. På tide, men vel så interessant er det at den relativt nye og formmessig utfordrende Persona (1966) er på femte.

SIMULASJON OG SIMULAKRA

1982: Kurosawa-bølgen har vart en stund, noe som medfører at Syv samuraier er oppe på tredjeplass, som den deler med Singin’ in the Rain (Donen/Kelly) fra 1952. Et bevis på at det finnes et kanoniserbart liv etter både restaureringen og satiren – eller hva man skal kalle Malcolm McDowells raljering av tittelmelodien i A Clockwork Orange.6 Den kanskje sobreste av alle westernfilmer, John Fords The Searchers, kommer inn på tiende og avanserer til femte i 1992. Dobbelt bemerkelsesverdig er Vertigos sjuendeplass. Hvorfor ikke før, og hvorfor nå?

Vertigo, første og vesentligste film i det jeg vil kalle Hitchcocks identitetstrilogi (sammen med North by Northwest og Psycho), var ingen stor suksess da den var ny i 1958/59. Og den fikk bare sånn passe mottakelse av arthouse-fansen, det skjedde mer spennende saker i Frankrike og Italia. Filmen kom også for sent til Cahiers du Cinémas reevaluering av Hitchcocks helhetsverk, som kulminerte med Chabrol og Rohmers monografi fra 1957. Vertigo var delvis ute av kinodistribusjon fra 1964, og helt ute fra 1973 til 1983. Men denne avstemningen er fra 1982. Pussig. Kanskje hadde ryktene gått om en totalrenovert utgave? Her er det en foregripelse som er vanskelig å forklare. Den renoverte og kanoniserte Vertigo traff i alle fall en ny tidsånd, der identitet og rollespill, simulasjon og simulakra hadde utkonkurrert Habermas og Marx-eksegesen fra 70-tallet, og gjort kritiske kritikere svimle. Filmen ble satt opp på kinoer over hele verden fra 1984. Dette gjennombruddet skulle bekreftes med filmens andre oppussingsrunde i 1997 og føre til at den hoppet fra en fjerdeplass i 1992, til å bli en alvorlig trussel for Citizen Kanes posisjon i 2002.

Den store nyheten i 1992 er at nå kan også et utvalg av regissører stemme. Regissørene velger gamlegutta Welles, Dreyer, Vigo og Chaplin, samt Fellini og Kurosawa, men et par ennå unge amerikanere er kommet med: Coppola med de to første Gudfaren-filmene og Scorsese med Raging Bull, bare tolv år gammel, tenk det! På kritikerlisten klatrer japanske Ozu til tredjeplass med Tokyo Story, som Paul Schrader og andre dyptloddende filmfolk hadde skrevet entusiastisk om siden 70-tallet. Indiske Satyajit Ray ble også kanonisert med Pather Panchali, og Kubrick er inne på tiende med romodysseen, som skal klatre til sjette i 2002.

INNSKRENKET HUMANISME

På 2002-listen er det ellers verdt å merke seg at Vertigo kommer kun fem poeng bak Citizen Kane,7 videre at Gudfaren (inkludert del II) er oppe på fjerde nå. Klassikerstatusen synes garantert, og den kan klatre ytterligere. Det eneste som taler imot er at fader Coppolas siste filmer har vært av ujevn kvalitet, uten å være uinteressante. På regissørenes liste er de to første Gudfaren-filmene helt oppe på andreplass. Et av de ypperste episke storverkene, David Leans Lawrence of Arabia, tar fjerdeplassen, en plassering som nok er et resultat av en flott nyoppusset utgave på 1990-tallet. For øvrig er det bemerkelsesverdig at mens 2001 – en romodyssé blir nummer seks hos kritikerne, får den trettende plass hos regissørene, hvilket selvsagt er bra, men blant Kubricks filmer er det Dr. Strangelove som gjør det sterkest hos regissørene, med en femteplass.

Kaldkrigssatiren fra 1964 er ikke inne blant de femti beste hos kritikerne, det er derimot nå Barry Lyndon (nr. 27). Tentativ forklaring på denne diskrepansen: Dr. Strangelove er antagelig for mange regissører en viktigere film fordi samspillet regissør/skuespiller gis friere spillerom. Vurderingen av 2001 har som kjent vært delt, og det jeg vil kalle en innskrenket humanisme (blant forrige generasjons kritikere representert av Andrew Sarris og Pauline Kael, ikke minst) fikk et stort gjennomslag: for «kald», den handler ikke nok om mellommenneskelige relasjoner, og, ikke minst i enkelte regissørers øyne: Den er rett og slett for imponerende, for svimlende i sine vyer. Vi stemmer på en mer menneskelig film i stedet …

For øvrig kan listene, ti på topp og beste 50–60, studeres i ro og mak av hin enkelte på Sight & Sounds nettsted. Mange vil nok savne flere avantgardistiske filmer, andre en større kanonisk anerkjennelse av det beste innen mainstream. Og selv om en rekke kvinnelige regissører har fått stemmer, glimrer de ved sitt fravær helt i toppen. Rettferdig?

I 2002 regner også redaksjonen ut de ti beste regissørene, ut fra samlet stemmetall og antall plasseringer blant de ti beste. Regissørene gir Orson Welles gull, Fellini får sølv og Kurosawa bronse. Så følger Coppola, Hitchcock, Kubrick, deretter Billy Wilder, Ingmar Bergman, Martin Scorsese, David Lean og Jean Renoir.

Kritikerne setter Welles øverst, fulgt av Hitchcock og Jean-Luc Godard. Bølgekongen har en ellevte plass som sin beste, men han har mange respektable plasseringer og hele 14 av filmene hans ble stemt på i 2002, hvilket er dobbelt så mange som Welles. Renoir, Ford og Ozu er med. En tanke mer klassisk smak enn regissørene?

INKOMMENSURABLE STØRRELSER

Mange vil lure på hva de ulike kritikerne og regissørene har stemt på. Nettstedet gir svar på dette også, vel og merke for 2002-avstemningen. Noen eksempler fra lister som bør studeres spesielt oppmerksomt: Den ledende Chicago-kritikeren Jonathan Rosenbaum inkluderer avantgardistiske filmer med I fjor i Marienbad på sjette og Louis Feuillades stumfilm Les Vampires på første. En annen stor Chicago-kritiker, Roger Ebert, setter Werner Herzogs Aguirre fra 1972 aller høyest. Også en av Sight & Sounds stjernekritikere, Jonathan Romney,8 har en Herzog-film på topp: Gåten Kaspar Hauser. Fredric Jameson har valgt Theo Angelopoulos’ Skuespillernes reise. To andre intellektuelle stjerner må nevnes. Camille Paglias favoritter spenner fra Persona til Tatt av vinden, mens Slavoj Žižek setter Hitchcock i høysetet (Vertigo på første, Psycho på andre), og Sound of Music på åttende …

Og hvis jeg selv hadde blitt spurt? Høyst hypotetisk! Men hvis, så hadde jeg blitt nødt til å foreta en hel rekke gjensyn for å være samvittighetsfull og noenlunde sikker. Ingen fra filmkunstens forhistorie. Citizen Kane er selvfølgelig, for selvfølgelig? De udiskutable ville vært: Fellinis La dolce vita, Hitchcocks Vertigo, Kubricks 2001 og Barry Lyndon. Og Resnais’ Mon oncle d’Amérique som ble lovprist da den kom i 1980 (for eksempel av Richard Corliss i Time Magazine: «Årets film!»), men ingen har stemt på den i Sight & Sounds 2002-avstemning, et eksempel på glemmebokas makt. Så ville jeg ha vurdert 3–4 av Antonionis filmer opp mot hverandre. Godards Vivre sa vie, hans mest sobre. Agnès Vardas Cléo fra 5 til 7. Tarkovskijs Solaris, eller Ivan Rublov? Kanskje Fanny og Alexander, kinoversjonen. Inkommensurable størrelser, men en liste er en liste. Noe vesentlig fra 2000-tallet? Hvor god er egentlig Mulholland Drive, like god som Sunset Boulevard (inkommensurable størrelser igjen)? Jeg ville ha vært fristet til å inkludere et par personlige favoritter, som Neil Jordans The End of the Affair og Arnaud Desplechins familiedrama En julefortelling fra 2008.

Jeg kommer forhåpentligvis tilbake med noen bemerkninger om 2012-avstemningen en gang til neste år. Ett er sikkert: Filmen 2012 kommer ikke langt opp på listen, og godt er det. Kanonisering har sine fordeler.

© norske LMD


Fotnoter:
1
www.bfi.org.uk/sightandsound/topten/

2 Altså kanon, fortegnelse over de vesentligste skriftene (uttrykket har sin rot i teologi og bibelforskning) og ikke kanon. Se Harold Bloom: The Western Canon, 1995, norsk oversettelse (Jan Brage Gundersen): Vestens litterære kanon, Gyldendal 1996.

3 Denne listen finner man under topp ti-listen på det nevnte nettstedet.

4 Welles hadde ennå ikke fylt 25 år da innspillingen startet.

5 Noe av det mest tankevekkende jeg har lest om denne filmen sto i Sight & Sound, august 2011, Robert Koehlers «Great Wide Open».

6 Men det er Gene Kelly selv som synger sangen til slutt filmen, i ettertekstene. En slags «We?ll meet again»? A Clockwork Orange har ikke gjort det så skarpt i disse avstemningene, én stemme fra regissørene og fire fra kritikerne i 2002.

7 Det var Slavoj ?i?ek som entusiastisk ga meg nyheten etter en forelesning på Blindern høsten 2002, mens et knippe intellektuelle generalister sto og trippet og ventet på at oraklet fra Ljubljana skulle bli klar for å snakke om de seriøse saker.

8 Nevnes skal det også at Romney har med Kubricks The Shining på sjuendeplass. Hans begrunnelse finner man i essayet «Resident Ghosts», oversatt til norsk av Cis-Doris Andreassen («Residerende spøkelser») i Bjørkly (red.), Kubrick ? overblikk og labyrint, Aschehoug, Oslo, 2000, s. 137?147.