«Vi har ikke lenger tid …»

De som klager over manglende oppmerksomhet for sine hjertesaker og virke, blir ofte møtt med samme forklaring: «Vi har ikke lenger tid.» Vi har ikke lenger tid til å lese en lang bok, rusle i gata, besøke et museum eller se en film som varer lengre enn 90 minutter.

Eller lese en artikkel om et ukjent tema. Eller engasjere seg eller gjør noe som helst uten å bli umiddelbart avbrutt, overalt, av noe som krever vår umiddelbare oppmerksomhet et annet sted.

Denne mangelen på tid skyldes delvis framveksten av teknologier som sparer tid. Raskere forflytning, raskere søk, raskere nyhetsformidling og raskere kommunikasjon, ofte til en beskjeden eller ubetydelig pris. Samtidig belaster hastighetskravet kontinuerlig alles tidsbruk, og antallet oppgaver har skutt i været. Vi er alltid oppkoblet. Det er forbudt å slentre rundt. Vi har ikke lenger tid.

Enkelte ganger mangler det også penger: Vi har ikke lenger råd. Selv om den fortsatt koster mindre enn en pakke sigaretter, har en avis som Le Monde diplomatique en prislapp som langt fra er ubetydelig for mange lønnsmottakere, arbeidsledige, studenter, fattige arbeidere og pensjonister.

Dette er en av flere grunner til at betalingspressen sliter. En del av de tidligere leserne forlater avisen fordi papirvinduet som åpner mot verden, ventingen på postmannen eller foran kiosken forvandles til en plikt til å lese enda mer i en allerede overlesset hverdag – særlig hvis man må betale for det. En av eierne av dagsavisen Le Monde, Xavier Niel, tror avisene vil forsvinne innen en generasjon.

 

Vulgariteter og katastrofisme
Hvis avisene lot seg finansiere på skjerm og lesebrett, ville det ikke vært noen grunn til bekymring: Det ene erstatter det andre. Og ikke nok med det: vitenskap, kultur, underholdning, nyheter ville spredd seg fortere, også til de mest avsidesliggende strøk. I tillegg kan mange periodiske publikasjoner uten andre redaksjonelle mål enn å tjene penger (eller oppnå innflytelse) for eierne godt gå under uten at demokratiet taper på det. Problemet er bare at ny informasjonsteknologi ikke sikrer den samme journalistiske kvaliteten, arbeidsplassene eller ressursene som de gamle teknologiene gjorde. Med mindre man jobber frivillig, det vil si får inntekter fra andre jobber, slik som flesteparten av bloggerne, er yrket truet av det verste, nemlig at journalistene ikke reflekterer over om yrket deres har en framtid.

Tidligere var avisen dominerende på toget, t-banen eller politiske møter. Hvor mange leser nå annet enn «gratisaviser» her? Er dette bare et inntrykk vi har? Tallene er entydige og bekrefter at frakoblingen er en realitet. I Vest-Europa og USA har avisopplaget falt med 17 prosent de siste fem årene. Og tilbakegangen blir bare større. I Frankrike har ikke en intens valgkamp fått folk til å strømme tilbake til aviskioskene. Fra januar til august i år sank dagsavisenes løssalg med 7,6 prosent i forhold til fjoråret. Selv under OL i sommer fortsatte opplaget til sportsavisen L’Equipe å synke.

I håp om å bremse nedgangen har mange aviser satset på stadig mer skrikende tabloide forsider som tramper på personvernet, eller «skremmeartikler» som sammenligner hva som helst – for eksempel isolerte provokasjoner fra karikaturtegnere eller demonstrasjonene til noen marginale fundamentalistiske grupperinger – med «de verste årene i vår historie». Døgnkontinuerlige nyhetskanaler forsterker dette oppstyret. Å gjette hvilke ytterligheter som vil fange medienes oppmerksomhet og tildekke nyheter som krever mer av leseren enn et «nei!» i bunnen av en rasende blogg, er blitt en lek. Slik øker mengden vulgariteter og katastrofisme, som de fleste medieeierne tror vil skape en buzz i noen timer. Men hvordan forvente at leserne skal betale for noe de kan få gratis og i overflod andre steder?

 

Megaannonsemonopoler
I dag leser 35 millioner franskmenn en periodisk publikasjon, i tillegg leser 25 millioner hver måned en nettavis. Vi er blitt vant til å tro at nettet er et pengeløst samfunn – foruten når vi skal kjøpe en dyr ny datamaskin, smarttelefon eller lesebrett, ofte for å lese gratis nettaviser. Nettavisleserne gir altså ikke særlig inntekter til journalister, redigerere, korrekturlesere og faktasjekkere. Slik skapes sakte, men sikkert en parasittisk økonomi som kanaliserer alle inntektene til noen få, og sender regningen for «gratisheten» til resten.

The Guardians satsning på nett har gjort avisen til den mest leste i Storbritannia og nummer tre i verden, uten at det forhindret at – snarere tvert imot kunne man si – den i fjor gikk med et underskudd på 57 millioner euro og måtte si opp over hundre journalister. For selv om det krever stadig større investeringer, sammenfaller økt nettrafikk generelt med nedgang i løssalg. Nærmere seks millioner briter leser minst en Guardian-artikkel i uka, men kun 211 000 kjøper den daglig. Det er denne lille, synkende gruppen som finansierer gratislesningen på nett. En dag vil denne ferden stoppe opp for alle av mangel på drivstoff.

Dette gjelder også for annonseinntektene. I begynnelsen imiterte «gratismodellen» den økonomiske modellen til de kommersielle radiokanalene, deretter avisene som deles ut gratis på t-banestasjoner. Vi har lenge visst hva det betyr i det første tilfellet: Private radiostasjoner (NRJ, RTL, Europe 1) med programmer overlesset av reklamepauser som massakrerer trommehinnene. I det andre tilfellet er gratissamfunnet betinget av at det gir store inntekter til eierne. For å få til det, trenger de bare fakturere annonsørene direkte for et knippe lesere eller lyttere.

Med nettnyhetene er nederlaget til denne kalkylen blitt åpenbar. Nettavisene kan gjerne vise til suksess hos publikum, men annonseinntektene kommer i ørsmå dråper. For produktet deres er det framfor alt søkemotorene som tjener på. Ifølge lederen for den franske mediebedriftorganisasjonen SPQN, Marc Feuillée, er disse «megaannonsemonopoler» som absorberer nesten alle annonseinntektene». Feuillée presiserer: «Fra 2000 til 2010 steg søkemotorenes annonseomsetning fra 0 til 1,4 milliarder euro, nettavisenes fra 0 til 250 millioner euro.»1 Med detaljinformasjon om smaken og lesevanene til oss alle, er Google i stand til (i likhet med Facebook) å selge umiddelbart dette snøskredet av personlig data til annonsørene, som bruker det til å fininnstille siktet mot ofrene. Google er også blitt en mester i kunsten å «skatteoptimalisere» i land som Irland og Bermuda. Dette søkkrike multinasjonale selskapet betaler nesten ikke skatt.

 

Vårt sosiale nettverk
Om det går dårlig med pressen, skjuler de fleste avisene det med å ty til tvilsomme indikatorer. En del av det offisielle solgte opplaget – mer enn 20 prosent for de franske avisene Les Echos, Libération og Figaro – deles i virkeligheten gratis ut på togstasjoner, butikker, hoteller, handelshøyskoler og parkeringsplasser. Abonnementstallene krymper drastisk hvis vi ser bort fra hard discount-teknikkene som den joviale sjefen for Nouvel Observateur promoterer hver gang han tilbyr 13 nummer av ukemagasinet for 15 euro, i tillegg til en «klokke fra kolleksjonen Lip Classic». Dette overbyr sjefen for L’Express: 45 nummer for 45 euro, i tillegg til en «stemningsfull vekkerklokke».

Det finnes også triks for å få kunstig høye besøkstall på nettavisene. Når en stor avis kjøper en utelivs- eller værmeldingsnettside, er det for å late som at alle som kjøper en sirkusbillett på nett, eller bekymrer seg for om det blir sol i ferien, leser avisens «merkevare».

La oss derfor også være enestående i vår ærlighet: Siden januar i år har opplaget til franske Le Monde diplmatique falt med 7,2 prosent. Mange faktorer har bidratt til vår nedgang: Manglende tid, og penger, en viss motløshet overfor en krise som utspiller seg slik vi foregrep, lenge før de andre, men som vi alene ikke kan finne kuren for, en protest mot den økonomiske og sosiale orden som sliter med å finne politiske åpninger.

Forverring av vår økonomiske situasjon som følge av nedgangen, kommer i tillegg til en nedgang i annonseinntekter. Til våre mange lesere som misliker denne typen inntekter, har vi lovet at de aldri skal overstige fem prosent av vår omsetning. I 2012 var de på knappe to prosent. Takket være en kompromissløs prispolitikk – vi kutter ikke ned på utgivelsene og tilbyr ikke annet til abonnentene enn avisene de har bestilt, og takket være gaver fra våre lesere, har vi tapt beskjedent med penger i 2012. Men det er på ingen måte sikkert at tendensen vil snu neste år.

Vi trenger løssalget. Det betyr at vi må gjøre alle kjent med at avisen vår eksisterer. Men Le Monde diplomatiques synlighet i aviskioskene og mediehusene minker etter hvert som distribusjonsnettverket synker. Også i den andre enden av kjeden er vårt yrke truet av konkurransen fra «gratispressen». Hundrevis av aviskiosker har stengt butikken de siste ti årene (918 bare i 2011 i Frankrike). Det er gjennom dem vi får vår første kontakt med våre lesere. Hvordan gjøre de som ennå ikke abonnerer på våre publikasjoner oppmerksomme på at vi har trykket den og den saken, analysen og reportasjen?

Når det kommer til Le Monde diplomatique er våre vanligvis taletrengte pressekolleger overraskende tause. Fra 19. mars og 20. april, et tilfeldig valgt tidsrom av en av våre praktikanter, siterte presseoppsummeringene til Europe 1, RTL og France Inter 133 aviser (Figaro 124 ganger, Libération 121 ganger), men nevnte ikke Le Monde diplomatique en eneste gang. Det er vanskelig å vie mindre oppmerksomhet til denne franske avisen som er blitt en internasjonal avis (51 utgaver, 30 språk).

Når alt kommer til alt er dere lesere vårt sosiale nettverk. Det er dermed dere som må gjøre avisen og dens verdier kjent, oppmuntre til vår intellektuelle ferd og engasjement. Å overbevise folk rundt dere om at det verken er akutt eller er nødvendig å reagere på alle polemikkene, å sluke alt for ikke å omfavne noe, haste gjennom alt for ikke å holde fast på noe. Og at det er bra – for eksempel en gang i måneden? – å forlate alle de skrikende folkene, å stoppe opp og reflektere.

 

Tiden det krever
Hva er poenget med en avis? Å lære og å forstå. Å gi litt sammenheng til verdens støy der hvor andre hoper opp nyheter. Å tenke gjennom sine kamper, å identifisere og bli kjent med de som leder dem. Å aldri forbli solidarisk mot en makt i navn av referansene den fronter så snart dens handlinger bryter med disse. Å nekte det identitetspolitiske hjulverket i et «sivilisasjonssammenstøt» som glemmer at «Vestens» arv er plyndringen av Sommerpalasset, miljøødeleggelser, men også fagbevegelsen, miljøvernbevegelsen, feminismen – krigen i Algerie og «koffertbærerne» som hjalp algerierne. At «Sør», de framvoksende landene som omgjør den koloniale orden, omfatter middelalderske religiøse krefter, griske oligarkier, og bevegelsene som kjemper mot disse – den taiwanske giganten Foxconn og arbeiderne i Shenzen.

Hva er poenget med en avis? I en tid med nedgang og resignasjon, å rydde vei for nye økonomiske og miljømessige samfunnsrelasjoner. Å slåss mot sparepolitikk, stimulere eller kritisere andpustne og visne sosialdemokratier. Det var, for eksempel, i disse spaltene at ideen om skatt på finanstransaksjoner ble gjort allment kjent, og mer nylig ideen om et inntektstak.2 Enkelte ganger kan altså en avis vise at pressen ikke alltid tar industriherrenes og næringslivets side mot de som ønsker å redde planeten og forandre verden.

Åpenbart kan ikke en slik avis bare avhenge av arbeidet til den lille redaksjonen som lager den, uansett hvor entusiastiske de er. Men vi vet at vi også kan stole på dere. Sammen tar vi den tiden det krever.

Oversatt av R.N.