Falsk problem, riktig spørsmål

Det er fullstendig mulig å finansiere en samfunnslønn. Allerede i dag brukes det store summer på sosiale overføringer. Samtidig kan økte skatter, miljøavgifter eller moms bidra med resten, men dette vil ikke nødvendigvis løse den store utfordringen, nemlig å sørge for at samfunnslønnen reduserer sosiale ulikheter.

Men det er umulig å finansiere! Dette er vanligvis den første innvendingen mot en universell inntekt løsrevet fra arbeidet. Den første og utvilsomt den svakeste.

Ta for eksempel Frankrike. Ifølge BNP er det i dag verdens femte rikeste land. I 2010 var disponibel inntekt (etter trygdeavgift og direkteskatt) 1276 euro per person i måneden, uavhengig av alder. Franskmenn disponerer altså nok ressurser til å gi hvert individ en inntekt på 1276 euro, hvis de besluttet å innføre en fullstendig lik fordeling av disponibel inntekt. Det er klart mer enn den aktuelle fattigdomsgrensen, som i Frankrike er satt til 60 prosent av medianinntekt,1 nå 960 euro for voksne. Eksempelet Frankrike viser at europeiske land utvilsomt har råd til å sikre alle innbyggerne en inntekt som i det minste ligger på fattigdomsgrensen.

Om finansieringen er et falsk problem, reiser gjennomføringen de riktige spørsmålene, for hvordan den skal innføres er ikke et nøytralt spørsmål og vil være delvis bestemmende for rekkevidden med tanke på samfunnsendring og fordeling av rikdom. En sosial samfunnslønn har to hovedmål: utrydde fattigdommen og redusere kraftig de sosiale ulikhetene. Bare det første målet er realistisk for de fleste forslagene til hvordan den kan innføres. Det gjelder særlig hvis samfunnslønnen finansieres ved å trykke opp mer penger, som noen foreslår.2 Spesielt hvis pengene sjenerøst gis til bankene i form av et stort lån – et av alternativene blant andre økonomen Yoland Bresson har foreslått.

I tillegg til målet om å redusere ulikheter må finansieringsmåtene også sørge for måtehold, varighet, tilstrekkelighet, sammenheng og hensiktsmessighet. De må bedre levekår og må dermed allerede i utgangspunktet sikre at de ikke forverrer situasjonen for de fattigste, eller truer velferdsordninger. Dette hensynet er avgjørende, noe som delvis forklarer fagforeningenes skepsis, om ikke regelrett fiendtlige innstilling til ideen. Er samfunnslønn et tilbakeskritt for sosialsystemet?

Alternativer til finansiering

Spørsmålet gjør seg særlig gjeldende når det kommer til selvfinansiering av samfunnslønnen. Allerede i dag kan vi se fragmenter av en samfunnslønn bli utbetalt (delvis eller under visse vilkår) i form av sosiale ytelser, diverse stønader og stipender. En vilkårsløs samfunnslønn kan dermed erstatte mange av disse ordningene. Mange, ja, men garantert ikke alle, med mindre det er snakk om liberalistenes utgave av samfunnslønnen.

Innenfor trygde- og sosialsystemet må vi skille mellom ytelser basert på opptjening og finansiert gjennom avgifter (pensjon, sykelønn, arbeidsledighetstrygd) og ytelser som ikke er basert på opptjening (for eksempel sosialhjelpen) men på en solidaritetstanke og finansiert over skatteseddelen. Samfunnslønnen skal ikke erstatte trygdesystemet, der ytelsene ikke bare skal beskytte mot fattigdom, men også sikre en viss levestandard. Derimot kan den med fordel erstatte sosiale stønader og stipender. Med fordel, fordi beløpet må være minst like stort som ytelsen den erstatter – for eksempel dagens sosialhjelp eller studiestipend. Derimot er det ikke tale om å fjerne for eksempel allmenn sykeforsikring eller stønader til voksne handikappede. Dette vil gi et stort handlingsrom for budsjettoverføringer, og dermed en potensiell selvfinansiering. Denne selvfinansieringen kan gi over en tredjedel av den nødvendige investeringen.

Vi må fortsatt finne andre finansieringskilder. Det finnes flere alternativer: innføre nye målrettede særavgifter, øke momsen, inntektsskatten eller formueskatten.

Samfunnsnyttig forbruk

Enkelte avgifter har som mål å styre individuell atferd med økonomiske insentiver eller sanksjoner. Miljøavgifter, Tobin-skatt på finanstransaksjoner, Keynes-skatt på børstransaksjoner, tak på lønninger, bonuser og inntekter (makslønn og -inntekt) blir tidvis foreslått som en måte å finansiere en samfunnslønn på. Denne finansieringsmåten har to store fordeler. Et overveiende flertall av skattebetalerne vil ikke rammes, dermed vil det være smertefritt for en stor del av befolkningen. I tillegg sanksjoneres uønsket atferd: miljøødeleggelse, børsspekulasjon, obskøne bonuser og sosial ulikhet.

Likevel er det hasardiøst å basere seg på atferd man ønsker å bli kvitt. Hvis man foreslo å finansiere deler av samfunnslønnen via en Tobin-skatt, vil lønnen være svært avhengig av de griske spekulantene man vil bli kvitt. Problemet er det samme med miljøavgifter, det er litt som om man besluttet å finansiere utdanningssystemet med trafikkbøter, altså uaktsomme bilister.

Det må finnes en forbindelse mellom det finansierte tiltaket og finansieringsmåten: trafikksikkerhet bør finansieres av inntektene fra trafikkbøter. Det handler ikke om å avvise særavgifter, men å påpeke at disse bare kan være en midlertidig finansieringskilde – eller i det minst må man håpe på det.

Et annet alternativ er å øke momsen. Daniel Häni og Enno Schmidt fremmer denne ideen i den sveitsiske dokumentaren Grundeinkommen – ein Kulturimpuls (2008). Her foreslår de et nytt skattesystem utelukkende basert på avgift på forbruk. Dette alternativet har mange fordeler. Siden alle er forbrukere, bidrar alle til denne avgiften. Men jo større tilfanget er, jo mer kan avgiftene begrenses. Momsen er direkte inkluderte i prisene og merkes mindre av skattebetalerne enn særavgifter eller skattlegging på bakgrunn av selvangivelse. Dessuten er faren for skattesvindel mindre med en avgift på forbruk, da det bare vil være mulig på svartebørsen. Ikke minst betyr kombinasjonen av en proporsjonal avgift (momsen) og en flat ytelse (grunninntekten) i praksis en progressiv og dermed omfordelende skattlegging. Siden momsen ofte kritiseres for å skape ulikheter og være regressiv, er dette argumentet viktig.

En slik finansieringsmåte reiser ikke desto mindre enkelte spørsmål. Fra en teknisk synsvinkel kan man frykte at en momsøkning bare vil komplisere kampen mot fattigdom, fordi den vil føre til økte priser. Er samfunnslønnen tilstrekkelig når prisene øker? Vil bedriftene, om prisene ikke øker, kompensere momsøkningen med lønnskutt? Häni og Schmidt undersøker den siste hypotesen i dokumentaren.

Framfor alt må det undersøkes om finansieringsmåten samsvarer med resten av politikken, særlig hvis samfunnslønnen fremmes av en antiproduktivistisk venstreside. Etter å ha satset på spekulantenes gevinster (Keynes- og Tobin-skatter) og borgernes miljøignoranse (miljøavgifter), kan man virkelig stole på forbrukernes iver etter å finansiere en samfunnslønn og gjennom det gi forbruket en samfunnsmessig nytte?

Rettferdig forvaltning

Et annet spørsmål dreier seg om det antatt progressive i paret moms-samfunnslønn. Denne progressiviteten er omtrentlig, om ikke regelrett tvilsom. Den avhenger av ulike avgiftsnivå på nødvendighetsvarer, forbruksvarer og luksusprodukter. Men den avhenger også og framfor alt av individenes forbruksmønster og sparenivå. Regissørene av Grundeinkommen hopper over dette spørsmålet når de bare snakker om den delen av inntekten som går til forbruk og ikke hele inntekten. Dermed overser de at med moms som eneste skatt, gir sparing en ujevnt fordelt dobbel skattelettelse: ikke bare vil sparepengene være fritatt skatt, det vil også renteinntektene være, noe som vil skape nye sosiale ulikheter. For å gi mening, må finansieringen dermed sørge for en mest mulig rettferdig omfordeling av inntektene.

Man kan øke bedriftsskatten, eller kanskje særlig øke arbeidsgiveravgiften, slik Bernard Friot har foreslått. Ifølge han handler det om å innføre en «livslønn», ikke en vilkårsløs samfunnslønn. Vi skal ikke gå inn på fordelene og ulempene med dette alternativet her, men hans refleksjon over finansieringen er relevant. Friot kritiserer med rette lukrativ privateiendom og foreslår å overføre nesten all rikdommen skapt av bedriftene – som dermed blir non-profitt – til trygdekasser som på den ene side skal finansiere livslønnen og på den andre kollektive investeringer. Dette alternativet har for det første trygdesystemets symbolske og historiske kraft. Det går dessuten mot dagens tendens til at utbytte fra kapital skjærer ned på lønn fra arbeid. Den åpner for en rettferdig forvaltning av avgiftene som delvis unnslipper statens kontroll.

Insentiv til arbeid

En siste mulighet, i denne ikke utfyllende listen av løsninger som utvilsomt lar seg kombinere, er å basere samfunnslønnen på inntektsskatten. Fordelen med dette alternativet er at det gir et åpenbart svar på spørsmålet om progressiv skattlegging, og på spørsmålet om prisøkninger, fordi finansieringen er basert på inntektene til fysiske personer – noe som selvsagt ikke betyr at man skal slutte å skattlegge juridiske personer. Ulempen er at finansiering via skatt vil innebære en grunnleggende skattereform og et svært høyt skattenivå. Økonomen Marc de Basquiats skatteberegninger antyder en økning på 30–50 prosentpoeng på gjennomsnittlig inntektsskatt for å finansiere en sosial samfunnslønn.3 Størrelsen på en eventuell skatteøkning kan imidlertid diskuteres. For det første vil den dempes hvis den innføres på alle inntekter: inntekter fra arbeid, kapital, formue, arv, osv. Dessuten må den fordeles rettferdig mellom alle skattebetalerne. Da vil en flat skatt – den proporsjonale skatten mange liberalister ønsker og som allerede finnes i Russland og mange østeuropeiske land4 – garantert ikke være løsningen hvis man vil redusere ulikheter. Man må skattlegge de rikeste mer, ved å gjeninnføre høyere skattenivå for høye inntekter, fundert i en tankegang som ikke lenger bare handler om finansiering, men også om å redusere ulikheter.

Parallelt må man øke formueskatten, for å begrense skatteøkninger for de fattigste skattebetalerne. Dessuten, om inntektsulikhetene er enorme i dag, er ulikhetene i formue enda større, noe som fullstendig berettiger en slik skatteøkning.

Selvsagt kan man stille spørsmål om varigheten til en finansieringsmetode basert på en reform av inntektsskatten. Vil ikke økt skatt kombinert med samfunnslønn gjøre at mange velger å jobbe mindre? Dette vil i så fall ramme økonomien hardt, og dermed også finansieringen av samfunnslønnen. En enkel mekanisme vil bøte på dette: Enhver nedgang i aktivitet vil endre finansieringsgrunnlaget og dermed beløpet på samfunnslønnen, noe som vil gi insentiv til å arbeide. For øvrig er det bare bra om finansieringen av en samfunnslønn demper produksjonen – den antiproduktivistiske tanken som ligger til grunn vil da bli konkretisert.

Med tanke på problemene det rådende systemet opplever, kan man utvilsomt tilpasse seg en nedgang i økonomisk aktivitet. Men om det oppstår tvil om samfunnets evne til å dekke sine behov, vil enhver yrkesaktiv, konfrontert med nedgangen i samfunnslønnen, ha et insentiv til å arbeide for å spe på inntekten og dermed bidra til å dekke alles behov.

Oversatt av R.N.