«Jeg, Bolivias president, ble holdt mot min vilje i Europa»

Edward Snowdens avsløringer av USAs nettovervåkning har vekket kraftige reaksjoner fra europeiske ledere. Men de hadde ingenting imot å stanse flyet til Evo Morales på grunn av mistanke om at Snowden var om bord. Her er Morales' egen beretning om hva som skjedde.

2. juli skjedde en av de mest kuriøse hendelsene i folkerettens historie: Presidentflyet til den flernasjonale staten Bolivia ble nektet å fly over fransk, spansk, italiensk og portugisisk territorium, så ble jeg holdt innesperret på flyplassen i Wien i 14 timer. Dette angrepet mot medlemmer av en offisiell delegasjon, utført av antatt demokratiske og lovlydige stater, vekker fortsatt indignasjon flere uker senere. Samtidig flommer det over av fordømmelser fra borgere, sosiale organisasjoner, internasjonale organer og regjeringer verden over.

Hva skjedde? Jeg var i Moskva. Like før et møte med president Vladimir Putin varslet en assistent meg om tekniske problemer: Vi kunne dra til Portugal som planlagt. Men da min samtale med den russiske presidenten var over, var det allerede blitt klart at problemet på ingen måte var teknisk.

Fra La Paz klarte vår utenriksminister, David Choquehuanca, å ordne en mellomlanding i Las Palmas på Gran Canaria og få godkjent en ny flygeplan. Alt virket i orden. Men da vi var i lufta kom oberst Celiar Arispe, som leder Presidentens flygruppe og fløy flyet denne dagen, til meg: «Paris har trukket tilbake tillatelsen til å fly over deres territorium! Vi kan ikke fly inn i fransk luftrom.» Han var like overrasket som bekymret: Vi var snart på vei inn over Frankrike.

Vi kunne selvsagt forsøke å vende tilbake til Russland, men da risikerte vi å gå tom for drivstoff. Arispe kontaktet derfor kontrolltårnet på flyplassen i Wien for å be om tillatelse til å nødlande. De østerrikske myndighetene ga grønt lys, noe jeg gjerne vil benytte anledningen til å takke dem for.

På flyplassen fikk jeg et lite kontor til min disposisjon. Jeg var midt i en diskusjon med min visepresident, Alvaro García Linera, og Choque-huanca om følgene av disse hendelsene og hva som lå bak den franske beslutningen, da piloten informerte meg om at også Italia nektet oss å fly gjennom deres luftrom.

I samme øyeblikk kom Spanias ambassadør i Østerrike, Alberto Carnero, på besøk. Han annonserte at en ny flygeplan via Spania nettopp var godkjent. Men først måtte presidentflyet inspiseres, forklarte han. Det var betingelsen for at vi skulle få mellomlande i Las Palmas.

Da jeg spurte om bakgrunnen for dette kravet, nevnte Carnero navnet Edward Snowden, denne ansatte i et amerikansk selskap som Wash-ington bruker som underleverandør for enkelte av sine spionvirksomheter. Jeg svarte at jeg kun kjente ham ut fra det jeg hadde lest i avisene. Jeg minnet også den spanske diplomaten om at mitt land respekterer internasjonale konvensjoner: Uansett forsøkte jeg ikke å bringe noen som helst til Bolivia.

Carnero var i permanent kontakt med statssekretæren i det spanske utenriksdepartementet, Rafael Mendívil Peydro, som åpenbart ba ham insistere. «Dere skal ikke inspisere dette flyet,» hamret jeg. «Hvis dere ikke tror på det jeg sier, er det fordi dere behandler presidenten for den suverene staten Bolivia som en løgner.» Diplomaten gikk ut for å få instrukser fra sin overordnede. Så kom han tilbake og ba meg invitere ham «på en kaffe» om bord i flyet. «Tar du meg for en kriminell?» spurte jeg ham. «Hvis du vil inn i dette flyet, må du gjøre det med makt. Jeg har ikke mu-lighet til å stanse en politi- eller militæroperasjon.»

Ambassadør ble åpenbart redd og lot dette alternativet ligge, men ikke uten å presisere at han i denne situasjonen ikke kunne godkjenne vår flygeplan: «Klokka ni i morgen tidlig vil vi gi beskjed om du kan dra eller ikke. Fram til da vil vi snakke med våre venner,» forklarte han meg. «Hvem er disse ’vennene’ du snakker om? Frankrike og Italia, ikke sant?» Han nektet å svare og forlot rommet.


JEG BENYTTET ANLEDNINGEN til å diskutere med Argentinas president Cristina Fernández, en utmerket advokat som veileder meg i juridiske saker, i tillegg til presidentene i Venezuela og Ecuador, Nicolas Maduro og Rafael Correa, som begge var bekymret for vår situasjon. Correa ringte meg tilbake flere ganger den dagen for å høre om noe nytt hadde skjedd. Deres solidaritet ga meg styrke: «Evo, de har ingen rett til å inspisere flyet ditt!» gjentok de. Jeg ignorerte ikke at et presidentfly har samme status som en ambassade. Men disse rådene og ankomsten av ambassadørene fra Alba (Den bolivarianske alliansen for folkene i vårt Amerika) styrket min beslutning om å holde stand.1 Nei, vi ville gi verken Spania eller noe annet land – USA enda mindre enn de andre – gleden av å inspisere vårt fly. Vi ville forsvare vår verdighet, vår suverenitet og vårt hjemlands ære. Aldri om vi ville gi etter for utpressingen.

Den spanske ambassadøren dukket opp igjen. Bekymret, stresset og nervøs fortalte han meg at vi endelig hadde fått alle tillatelsene og at jeg kunne dra. Endelig lettet vi.

Dette forbudet mot å fly over territorier, utstedt samtidig og koordinert av fire land etter felles ordre fra CIA mot et suverent land bare fordi Snowden kanskje var om bord, viser tydelig den politiske tyngden til dagens imperialistiske stormakt: USA.

Fram til 2. juli visste alle at stater har sikkerhetstjenester for å beskytte sitt territorium og sin egen befolkning. Men denne dagen overskred Washington en grense. De brøt alle prinsippene om oppriktighet og internasjonale konvensjoner, og forvandlet deler av det europeiske kontinentet til et kolonialisert territorium. En fornærmelse mot menneskerettighetene, en av den franske revolusjonens store frambringelser.

Den kolonialistiske holdningen som fikk flere land til å underkaste seg på dette viset, viser en gang for alle at imperiet ikke aksepterer noen grense – verken juridisk, moralsk eller territorial. Nå er det klart for en hel verden at for en slik makt kan alle lover overskrides, alles suverenitet brytes, alle menneskerettigheter ignoreres.

USAs makt kommer selvsagt fra deres militærvesen, som er innblandet i diverse invasjonskriger og støttet av et makeløst militærindustrielt kompleks. Etappene i de amerikanske intervensjonene er velkjente: Etter en militær erobring innfører de frihandel, en særegen idé om demokrati og til slutt underkastes de erobrede befolkningene de multinasjonales glupske appetitt. De varige merkene til den økonomiske eller militære imperialismen deformerer i dag Irak, Afghanistan, Libya og Syria. Land, hvorav enkelte har blitt invadert fordi man mistenkte dem for å besitte masseødeleggelsesvåpen eller for å huse terrororganisasjoner. Land hvor flere tusen mennesker er blitt drept, uten at Den internasjonale straffedomstolen innleder den minste etterforskning.


MEN DEN AMERIKANSKE MAKTEN kommer også fra skjulte operasjoner for å spre frykt, utpresse og trakassere. Blant de mange oppskriftene Washington mer enn gjerne bruker for å holde på sin status finner vi: «statuering av eksempel», i den reneste kolonistil som ledet til undertrykkelsen av indianerne i Abya Ayala.2 Denne rammer nå både folkeslagene som har besluttet å frigjøre seg og de politiske lederne som har valgt å styre for de ydmyke. Denne politikken med å statuere eksempel er fortsatt levende i Latin-Amerika: tenk bare på statskuppet mot Hugo Chávez i Venezuela i 2002, mot president Manuel Zelaya i 2009, mot Correa i 2010, mot Paraguays Fernando Lugo i 2012 og ikke minst mot vår regjering i 2008 under ledelse av Philip Goldberg, USAs ambassadør i Bolivia. «Statuere et eksempel» for at urbefolkningen, arbeiderne, bøndene, de sosiale bevegelsene ikke skal våge å reise seg mot de dominerende klassene. «Statuere et eksempel» for å få de som gjør motstand til å bøye seg og for å terrorisere de andre. Men et «eksempel» som nå leder kontinentets ydmyke og hele verden til å øke deres felles innsats for å forsterke deres kamper.

Angrepet vi ble utsatt for avslører det doble ansiktet til en og samme undertrykkelse, som folkene har besluttet å gjøre opprør mot: imperialismen og dens politiske og ideologiske tvilling, kolonialismen. Tilbakeholdelsen av presidentflyet og dets besetning – som vi har all grunn til å mene var utenkelig i det 21. århundre – viser at en viss type rasisme har overlevd innad i enkelte europeiske regjeringer. For dem representerer indianerne og de demokratiske eller revolusjonære prosessene de er involvert i, hindre på ferden mot sivilisasjon. Denne rasismen søker nå tilflukt i arrogansen og de latterligste «tekniske» forklaringer for å dekke over en politisk beslutning tatt på et kontor i Washington. Her har vi altså regjeringer som har mistet evnen til å erkjenne at de er kolonialiserte, og som forsøker å forsvare koloniherrens rykte.

Imperium innebærer kolonier. Da de valgte å adlyde ordrene de ble gitt, bekreftet visse europeiske land sin status som underkastede. De kolonialistiske båndene mellom USA og Europa ble forsterket etter angrepene 11. september 2001 og ble avslørt for alle i 2004, da vi fikk vite om de ulovlige amerikanske militærflygningene som fraktet antatte krigsfanger til Guantánamo eller europeiske fengsler. Vi vet i dag at disse antatte «terroristene» ble torturert – en kjensgjerning selv menneskerettighetsorganisasjoner ofte unnlater å nevne.


KRIGEN MOT TERROR har redusert det gamle Europa til en koloni. En uvennlig eller regelrett fiendtlig handling, som man kan analysere som en slags statsterrorisme, fordi den overlater millioner av borgeres privatliv til imperiets luner.

Men fornærmelsen mot folkeretten som tilbakeholdelsen vår utgjorde, kan kanskje bli et vendepunkt. Europa har gitt opphav til de edleste ideer: frihet, likhet, brorskap. Europa har bidratt stort til den vitenskapelige utviklingen og demokratiets framvekst. Men i dag er Europa bare en blek skygge av seg selv, en ny obskurantisme truer folkene på et kontinent som i flere århundrer lyste opp verden med sine revolusjonære ideer og vekket håp.

Vår tilbakeholdelse kunne gi alle folkeslagene og regjeringene i Latin-Amerika, Karibia, Europa, Asia, Afrika og Nord-Amerika en unik anledning til å danne en solidarisk blokk i fordømmelsen av den uverdige holdningen til statene involvert i dette bruddet på folkeretten. Det er også en ideell anledning for de sosiale bevegelsene til å mobilisere for å skape en annen verden, en verden av brorskap og samarbeid. Det er opp til folkene å bygge denne verdenen.

Vi er sikre på et verdens folkeslag, særlig de i Europa, føler at aggresjonen vi ble ofre for også rammet dem og deres. Og vi tolker deres indig-nasjon som en indirekte måte å si unnskyld på, noe visse regjeringer fortsatt nekter å gjøre.3

Oversatt av R.N.