«Europa gjentar alle feilene vi gjorde»

På 80- og 90-tallet opplevde Latin-Amerika en alvorlig økonomisk krise. Ecuadors president Rafael Correa sier den raskt kunne blitt løst hvis viljen til å spare borgerne hadde vært til stede. Nå mener han Europa punkt for punkt er i ferd med å begå de samme feilene. Her er hans analyse.

Vi latinamerikanere er eksperter på kriser. Ikke fordi vi er mer intelligente enn andre, men fordi vi har opplevd dem alle. Og vi har håndtert dem elendig, for vi hadde bare ett mål: å forsvare kapitalens interesser, selv om det kastet kontinentet ut i en langvarig gjeldskrise. I dag ser vi med bekymring at Europa er ute på den samme galeien.

På 1970-tallet gikk de latinamerikanske landene inn i en situasjon med voldsom utenlandsgjeld. Den offisielle historien er at denne situasjonen var resultat av politikken til «uansvarlige» regjeringer og akkumulerte ubalanser grunnet utviklingsmodellen kontinentet fulgte i etterkrigstiden: utvikle en lokal industri for å produsere varer som blir importert, såkalt importsubstitusjon.

Denne voldsomme gjelden ble faktisk oppmuntret – eller også påtvunget – av internasjonale finansinstitusjoner. Deres såkalte logikk var at lånefinansiering av prosjekter med stor avkastning, som det var mange av i den tredje verden på denne tiden, ville skape utvikling, mens avkastningen på investeringene ville nedbetale gjelden.

Dette pågikk helt til 13. august 1982, da Mexico erklærte seg ute av stand til å betjene gjelden sin. Siden ble internasjonale lån begrenset for hele Latin-Amerika, samtidig som det kom en brutal renteøkning på gjelden. Lån tatt opp med fire–seks prosents flytende rente fikk plutselig en rente på 20 prosent. Mark Twain sa en gang: «En bankier er en som låner deg en paraply når sola skinner, og tar den tilbake når det begynner å regne.»

Slik startet vår «gjeldskrise». I løpet av 80-tallet overførte Latin-Amerika et nettobeløp på 195 milliarder dollar til kreditorene (nesten 554 milliarder dollar i dagens verdi). Samtidig vokste kontinentets utenlandsgjeld fra 223 milliarder dollar i 1980 til 443 milliarder dollar i 1991! Ikke på grunn av nye lån, men som følge av refinansiering og akkumulerte renter.

VERN OM BANKENE
Faktisk endte 80-tallet med at kontinentet hadde samme snittinntekt per innbygger som på midten av 70-tallet. Man snakker om et «tapt tiår» for utviklingen. I virkeligheten var det en hel generasjon som gikk tapt.

Selv om ansvaret var delt, mente de sentrale landene, internasjonale institusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB), og selvfølgelig internasjonale private banker, at problemet var statlig forgjeldelse (overborrowing). De har siden aldri vedkjent sin rolle med deres uansvarlige utlånspolitikk (overlending), som er motsatsen.

De alvorlige budsjettkrisene og gjeldsproblemene skapt av denne netto pengeoverføringen fra Latin-Amerika til kreditorene, fikk mange land i regionen til å inngå «intensjonsavtaler» diktert av IMF. Disse tvangsavtalene åpnet for lån fra IMF og garantier i forbindelse med reforhandling av bilateral gjeld med kreditorlandene i den såkalte Parisklubben.

Disse strukturtilpasnings- og stabiliseringsprogrammene påtvang alltid de samme løsningene: budsjettkutt, prisøkning på offentlige tjenester, privatisering. Tiltakenes formål var verken å løse krisen så raskt som mulig eller å stimulere vekst og sysselsetting, men å garantere at gjelden til de private bankene ble betalt. I enden av visa var de aktuelle landene fremdeles forgjeldet. Men i stedet for å ha gjeld til de private bankene, hadde de nå gjeld til de internasjonale finansinstitusjonene som vernet om bankenes interesser.

FINANSKAPITALENS ANSVAR
I begynnelsen av 80-tallet dukket det opp en ny utviklingsmodell i Latin-Amerika og resten av verden: nyliberalismen. Denne nye utviklingsstrategien ble kalt «Washington-konsensusen», fordi den ble skapt og markedsført av multilaterale finansinstitusjoner med sete i Washington, blant andre det amerikanske finansdepartementet. Ifølge denne motetenkningen skyldtes krisen i Latin-Amerika overdreven statlig innblanding i økonomien, fraværet av et adekvat system med fri prissetting, og for stor avstand til verdensmarkedene. Det var underforstått at disse negative trekkene stammet fra den latin-amerikanske importsubstitusjonen.

Konsekvensen av denne enorme ideologiske markedsføringskampanjen kamuflert som vitenskap, og det direkte presset fra IMF og Verdensbanken, var at kontinentet gikk fra en ytterlighet til en annen, fra skepsis til markedet og en overdreven tro på staten, til frihandel, avregulering og privatisering.

Krisen var ikke bare økonomisk, den var også resultat av en mangel på ledere og ideer. Vi hadde vært redde for å tenke selv, på passivt og absurd vis hadde vi akseptert utenlandske diktater.

Beskrivelsen av krisen Ecuador har vært gjennom, er uten tvil gjenkjennelig for mange europeere. EU lider under forgjeldelse skapt og forverret av den nyliberale fundamentalismen. Vi respekterer suvereniteten og uavhengigheten til alle regioner i verden, men er samtidig overrasket over å se at det opplyste Europa gjentar punkt for punkt de feilene Latin-Amerika begikk i går.

De europeiske bankene ga lån til Hellas og lot som om de ikke så at det greske budsjettunderskuddet var tre ganger så stort som det myndighetene hevdet. Igjen dukker gjeldsproblemet opp uten at man peker på motsatsen: overdreven kreditt. Som om finanskapitalen aldri har hatt det minste ansvar.

EUS POLITIKK
Fra 2010 til 2012 nådde arbeidsledigheten skremmende høyder i Europa. Mellom 2009 og 2012 reduserte Portugal, Italia, Hellas, Irland og Spania sine budsjettutgifter med 6,4 prosent i snitt, med alvorlige følger for helse og utdanning. Politikken forsvares med ressursmangel, samtidig som betydelige summer er brukt for å redde finanssektoren. I Portugal, Hellas og Irland har redningspakkene til bankene vært større enn landenes samlede årlige lønnsutbetalinger.

Mens krisen rammer de europeiske folkene hardt, fortsetter man å påtvinge dem løsninger som har mislykkes verden over.

Ta for eksempel Kypros. Som alltid begynte problemet med avregulering av finanssektoren. I 2012 ble den dårlige styringen uholdbar. De kypriotiske bankene, særlig Bank of Cyprus og Laiki Bank, innvilget Hellas private lån som oversteg Kypros’ BNP. I 2013 foreslo «troikaen» (IMF, Den europeiske sentralbanken (ESB) og EU-kommisjonen) en «redningspakke» på ti milliarder euro. Betingelsen var kutt i offentlig sektor, fjerning av ytelsespensjon for nye statsansatte, privatisering av strategiske offentlige bedrifter, budsjettinnstraminger fram til 2018, kutt i sosialbudsjetter og opprettelsen av et «finansredningsfond» som skal hjelpe bankene og løse deres problemer, og dessuten frysing av bankinnskudd over 100 000 euro.

Ingen tviler på at det er nødvendig med reformer og at alvorlige feil må rettes opp, inkludert noen gamle: EU har tatt opp land med store forskjeller i produktivitet som det nasjonale lønnsnivået ikke gjenspeiler. Men det vesentlige gjenstår, nemlig at den politikken som er ført så langt, ikke har forsøkt å løse krisen med minst mulig omkostninger for de europeiske borgerne, men snarere å sikre at gjelden til de private bankene blir betalt.

IDEOLOGI FORKLEDD SOM VITENSKAP
Vi har trukket fram gjeldstyngede land. Hva med privatpersoner som ikke klarer å betale kreditorene sine? La oss se på tilfellet Spania. Manglende regulering og altfor lett tilgang på lån fra spanske banker skapte en enorm mengde boliglån som stimulerte til boligspekulasjon. Bankene oppsøkte selv kunder, vurderte prisen på boligene deres og lånte dem penger til bil, innbo, hvitevarer.

Da boligboblen sprakk, kunne ikke de godtroende låntakerne lenger betale avdragene, fordi de mistet jobbene sine. De fratas boligene, men de er mye mindre verdt enn da de kjøpte dem. Familiene deres er satt på gata, med gjeld for resten av livet. I 2012 var det hver dag over to hundre utkastelser, noe som forklarer en stor del av selvmordene i Spania.

Et spørsmål melder seg: Hvorfor griper man ikke til tilsynelatende opplagte tiltak, hvorfor gjentar man alltid worst case scenario? Fordi problemet er ikke teknisk, det er politisk. Det bestemmes av visse styrkeforhold. Hvem styrer samfunnene våre? Menneskene eller kapitalen?

Den største feilen man har gjort mot økonomien, er å ha fjernet den fra sin opprinnelige natur som politisk økonomi og fått oss til å tro at det hele dreide seg om teknikk. Ideologi har blitt forkledd som vitenskap og fått oss til å se bort fra styrkeforholdene i samfunnet, dermed er vi alle stilt til tjeneste for de dominerende kreftene i det jeg kaller «kapitalens imperium».

ABSURD ARGUMENTASJON
Strategien med voldsom forgjeldelse som skapte gjeldskrisen i Latin-Amerika, hadde ikke til hensikt å hjelpe landene våre å utvikle seg. Den var et utslag av behovet for å investere kapitaloverskuddet som flommet inn over finansmarkedene i «den første verden», oljepenger de oljeproduserende arabiske landene hadde plassert i bankene i de utviklede landene. Denne kapitalen kom fra økte oljepriser etter oktoberkrigen i 1973, priser OPEC siden holdt på et høyt nivå. Mellom 1975 og 1980 gikk innskuddene i de internasjonale bankene fra 82 milliarder dollar til 440 milliarder (1226 milliarder dollar i dagens verdi).

Nødvendigheten av å plassere så store pengesummer gjorde «den tredje verden» til et lånesubjekt. Fra 1975 kom internasjonale bankfolk på rekke og rad for å tilby alle slags lån – inkludert for å finansiere løpende utgifter og våpenkjøp for militærdiktaturene som styrte i mange land. Disse iherdige bankfolkene, som aldri hadde vært i regionen, ikke engang som turister, hadde også med seg store kofferter fulle av penger som skulle overtale statlige ledere til å akseptere nye lån, uansett påskudd. Samtidig fortsatte de internasjonale finansinstitusjonene og bistandsorganisasjonene å selge ideen om at gjeld var løsningen.

Sentralbankenes uavhengighet tjener i realiteten til å garantere at systemet lever videre uavhengig av hva valgurnene sier. Men siden begynnelsen av 90-tallet har det blitt framstilt som en «teknisk» nødvendighet. Uavhengigheten forsvares med «empiriske studier» som viser at den skaper de beste makroøkonomiske resultater. Ifølge disse «studiene» kan de uavhengige sentralbankene operere på en «teknisk» måte, på avstand fra skadelig politisk press. Med en like absurd argumentasjon måtte også finansdepartementene gjøres uavhengige, for budsjettpolitikken burde også være rent «teknisk». Som vinner av «nobelprisen» i økonomi, Ronald Coase, har antydet, er dataene i disse studiene så forvridd at de forteller det man ønsker at de skal fortelle.

EUROPA HAR ALT
I perioden forut for krisen var de uavhengige sentralbankene utelukkende opptatt av valutastabilitet, det vil si å kontrollere inflasjonen, trass i at sentralbankene hadde spilt en avgjørende rolle i utviklingen av land som Japan og Sør-Korea. Fram til 70-tallet var den amerikanske sentralbankens hovedoppgave å øke sysselsettingen og skape økonomisk vekst. Det var først med inflasjonspresset på begynnelsen av 70-tallet at prisstabilisering ble hovedmål.

Når prisstabilisering prioriteres, betyr det at man i praksis gir opp målet om full sysselsetting av alle ressursene i økonomien. I så stor grad at i stedet for å dempe perioder med resesjon og arbeidsløshet, forverrer budsjettpolitikken disse ved stadig å presse ned utgiftene.

De såkalt uavhengige sentralbankene, som utelukkende bryr seg om valutastabilitet, er en del av problemet, ikke løsningen. De er en av faktorene som hindrer Europa i å komme seg raskt ut av krisen.

Europas styrke er imidlertid intakt. Dere har alt: menneskelig talent, produksjonsressurser, teknologi. Jeg tror vi må trekke noen kraftige konklusjoner: Problemet dreier seg om sosial koordinering, det vil si en økonomisk politikk basert på etterspørsel, eller hva man vil kalle det. I stedet er maktforholdene i EU-landene og internasjonalt gunstige for kapitalen, særlig finanskapitalen. Dette er grunnen til at en slik politikk ikke føres eller føres på en måte som er stikk i strid med det som er sosialt ønskelig.

Den økonomiske «vitenskapen» og de internasjonale finansinstitusjonenes brutale behandling, har gjort mange borgere overbevist om at det ikke finnes noe alternativ. De tar feil.

Oversatt av L.H.T.