Utopiske utsagn

Reform eller revolusjon. I sin nye bok Krise til Opstand gir Mikkel Bolt en interessant analyse av finanskrisen og dagens kapitalistiske system. Men det er vanskelig å se hvordan Europas tapte generasjon skal få framstidstroen tilbake med Bolts vage appell om en verdensomspennende revolusjon.

Dagens økonomiske krise er ikke en sykdom vi kan lege med litt medisin, ikke et unntak vi kan jobbe oss gjennom ved å vedta spareprogrammer, kutte i offentlige utgifter og sprøyte penger inn i bankene, argumenterer kunstteoretiker og universitetslektor ved Københavns Universitet, Mikkel Bolt, i Krise til Opstand: Noter om det igangværende sammen-brud på det nystartede danske forlaget Antipyrine. I boka forsøker Bolt, som tidligere har gitt ut bøker som Avantgardens selvmord, En anden verden og samtaleboken I sammenbruddets tjeneste sammen med Das Beckwerk, å sette finanskrisen og de verdensomspennende protestene i 2011 inn i et større historisk og teoretisk rammeverk, der dagens krise er alt annet enn en historisk parentes.

For Bolt er krisen et uttrykk for kapitalismens grunnleggende motsetninger: Det er ikke slik at alt var såre vel før 2008, og at vi med noen justeringer kan vende tilbake til et velfung-erende system. Det er selve kursen det er noe galt med, men massemedienes fokus på grådige finansfolk og «late grekere» står i veien for en mer radikal og grundig analyse av problemet.

Med henvisning til historikeren Robert Brenner trekker Bolt forbindelseslinjer mellom dagens krise og den økonomiske krisen på begynnelsen av 70-tallet. Finanskrisen tolkes i sam-menheng med det han kaller «de lange 1970´erne», der nyliberalismen generelt og gjeldsveksten spesielt, leses som forsøk på å løse 70-tallets økonomiske utfordringer. Bak fortellingen om hvordan bankene i løpet av 2000-tallet ga huslån til folk som hadde dårlige utsikter til å betale dem tilbake, ligger det ifølge Bolt en annen – og langt viktigere – fortelling: Subprime-lånene var på et tidspunkt helt nødvendige for å holde den amerikanske økonomien oppe i en tid da reallønningene stagnerte etter hvert som etterkrigstidens økonomis-ke boom døde ut. Gjeldsveksten har gitt de siste førti årene et skinn av normalitet. Realøkonomiens problemer har blitt dekket til av gjeldspapirer som igjen har holdt liv i kjøpekraften. «Der er således mindre tale om grådige bankfolk, der var gået for langt i deres jagt på profit, og som det derfor er nødvendigt at regulere, og mere tale om en objektiv logik i det kapitalis-tiske system»,1 konkluderer han.

Bildet som tegnes i Krise til Opstand, er altså at finanskrisen fra 2008 føyer seg inn i et lengre kriseregime som strekker seg førti år tilbake i tid. Om denne perioden skriver Bolt at «det er signifikant, at der stort set hele tiden har været kriser: 1973-1975, 1980-1982, 1990-1991, 2001-2002 og 2007 og frem.» Som svar på profittratens fall – den laveste årlige profitt-raten i tidsrommet 1948–1973 var høyere enn den høyeste raten i de påfølgende tiårene – ble etterkrigstidens fordistiske og keynesianske paradigme avløst på 70-tallet av nyliberalismens frihandel, deregulering og privatisering. Dermed var det duket for et omfattende skifte, hvor kapitalen systematisk søkte seg på tvers av landegrensene for å minimere kostnadene og maksimere profitten. Nasjonale og regionale begrensninger på kapitalens bevegelighet ble opphevet, samtidig som store deler av industrien ble flyttet ut av Vesten og stadig mer kapital ble investert i finanssektoren.

Ideologisk fellesprodukt
Bolt tolker også endringene de siste tiårene inn i et større klassekampperspektiv, der arbeiderklassen går på det ene nederlaget etter det andre etter 1973: Antallet usikre og midlertidige ansettelser øker på bekostning av faste ansettelser, reallønnen faller (men blir kompensert gjennom økt gjeldsdannelse) og de sosiale ulikhetene vokser. I USA er ulikhetene nå større enn de var i 1929, og tallene er ikke bedre globalt: Verdens tusen rikeste eier i dag mer enn de 1,5 milliarder fattigste, og mens de rikeste 0,5 prosent eier hele 35,6 prosent av ver-dens samlede verdier, deler de nederste 68,4 prosent kun 4,2 prosent mellom seg.

Den etablerte venstresiden har ikke motvirket eller formulert alternativer til utviklingen, mener Bolt. Sentrale politiske begreper som stat, samfunn og demokrati har de siste tiårene blitt omdefinert i tråd med den nyliberale ideologien. Framfor å formulere alternativer, tok de sosialdemokratiske partiene til seg den nyliberale ånd og terminologi i det Bolt beskriver som et «totalt knæfald for ideen om markedet», der sosialdemokratene førte samme politiske linje som deres konservative motstandere når de satt ved makten. Norge er intet unntak i så måte, kan man føye til: I løpet av 70- og 80-tallet erobret en rekke markedsteknokrater sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet. Denne styringseliten forsøkte ikke å etablere en motmakt til marke-det, i stedet var «markedet […] dens medium», som Rune Slagstad skriver i De nasjonale strateger.2 Regjeringsskiftet i 1986 fra Willoch til Brundtland innebar derfor ikke noe ideologisk kursskifte, ettersom markedsideologien allerede var blitt et ideologisk fellesprodukt.

Borgerlig forestillingsverden
I de verdensomspennende protestbevegelsene i 2011 øyner Bolt imidlertid en ny form for antikapitalisme. Selv om de pekte i ulike retninger, argumenterer han for at protestene i Midtøsten, Nord-Afrika, Sør-Europa og USA ikke bare var forbundet med hverandre på overflaten – i okkuperingen av offentlige plasser og i kritikken av de etablerte politiske kreftene. De møttes også i et opprør mot den gjeldende krisepolitikken, der bankene reddes og regningen sendes til vanlige folk, og mot den nyliberale kapitalismen og dens ekstreme ulikhet som sådan. Bolt mener vi ikke kan redusere protestene i Nord-Afrika og Midtøsten til lokale opprør mot diktaturer, at målet deres skulle være å få et politisk system som er identisk med det vi har i Vesten. I stedet mener han at opprøret rettet seg «mod lokale diktatorer, der var synlige lokale udtryk for en ekstremt ulige neoliberal verdensorden».

Store deler av kapittelet om protestene i 2011 er mer refererende enn fortolkende. Ispedd egne kommentarer, redegjør Bolt for bevegelsene i de ulike landene, hvordan de oppstod, hvordan de spredde seg, hvem de var rettet mot og hvorfor – og hvilke konsekvenser de eventuelt fikk. Men gjengivelsen preges også av at protestbevegelsene ses i et i overkant strengt definert marxistisk perspektiv, der det som utfordrer motsetningen mellom arbeid og kapital framheves som særlig positivt, mens andre ting, som måten protestbevegelsene i Spania og Hellas kjempet for nye og utvidede former for demokrati, blir kritisert for å være for begrenset av en «borgerlig forestillingsverden», der man «stadigvæk abonnerer på forestillinger om rettigheder og anstændighed». Men vitner ikke denne avvisningen om en manglende anerkjennelse av hvordan arbeiderbevegelsen, borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen og homobevegelsen har knyttet an til en rettighetsdiskurs – og vunnet mange viktige seire?

Overalt og ingen steder
Bolts ambisjon om «at læse totaliteten af de igangværende begivenheder» og «skabe en egentlig verdenskritik» går ofte utover presisjonsnivået. Viktige lokale forskjeller trer i bakgrunnen, og i stedet får vi tidvis en fortelling om kapitalismen som befinner seg overalt og ingen steder. Et eller annet sted i verden vil man alltid finne belegg for et argument. Innhen-ting av eksempler fra alle verdensdeler skaper en vanskelig balansegang mellom å gripe historiske tendenser og å beskrive et historisk fenomen på en forenklende måte. Enkelte steder i Krise til Opstand skriver Bolt om kapitalismen og nyliberalismen på en måte som får dem nærmest til å framstå som aktører med enhetlig vilje og handlingsmønstre. For eksempel kan vi lese at den at «den aktuelle krise […] sine rødder i 1970’erne, hvor kapitalismen svarede igjen på 1960’ernes antisystemiske protester», mens det et annet sted heter at når realløn-nen falt og det ble kuttet i sosiale ytelser, «tilbød neoliberalismen folk kompensation gennem gæld». Man skjønner poenget, men det kunne gjerne vært formulert annerledes.

Bolt gjentar en problematisk profeti, som han også kom med i boken Avantgardens selvmord, om at «meget taler for, at vi står over for det 21. århundredes trediveårskrig». Han spår at vi kan komme til å gjennomleve en periode som ligner på begynnelsen av det 20. århundre, blant annet fordi USAs hegemoni svekkes og ingen annen stormakt står klar til å overta. Dette er i seg selv en svært oppsiktsvekkende påstand, med tanke på hva som faktisk skjedde i første halvdel av forrige århundre. Men oppsiktsvekkende er også måten han besk-river det på. Bolt skriver som om den massive destruksjonen på begynnelsen av 1900-tallet var nødvendig for at USA kunne overta Englands rolle som verdens stormakt: «To verdenskrige og en massiv destruktion af arbejdere og industrianlæg. Så meget krævede det før en ny hegemon, USA, var klar til at tage over efter England.» Språket han omtaler disse utviklingstrek-kene med er ikke adekvat. Selv om han kanskje ikke mener det, får han det til å høres ut som om ting måtte gå gjennom visse stadier for å komme ut på andre siden. Slik var det selvfølgelig ikke: Det finnes ingen vilje bak det hele, ingen nødvendighet i at en stat må ha verdenshegemoni, ingen nødvendighet i at man hadde en destruktiv situasjon så lenge ingen kunne overta Englands rolle.

Og det er heller ingen nødvendighet i at destruksjonen vil gjenta seg. Den økonomiske krisen på 1930-tallet er et godt eksempel på at utfallet av dagens krise ikke er gitt på forhånd. Som Serge Halimi har påpekt, ga den samme krisen den gang opphav til ulike nasjonale utfall: «avhengig av de ulike nasjonale situasjonene, av sosiale allianser og politiske strategier, endte en og samme økonomiske krise ut i så vidt forskjellige svar som Hitlers tronstigning i Tyskland, New Deal i USA, Front populaire i Frankrike, og lite eller ingenting i Storbritannia».3

Avvikle velferdsstaten?
Bolts kontrære analyse av finanskrisen og dagens kapitalistiske system i bokas første kapittel er det mest interessante i Krise til Opstand. Men det blir fort verre når han i siste kapittel begynner å peke ut alternativer og strategier som kan utfordre den nyliberale verdensorden. Få vil være uenig i hans avvisning av leninismen som et feilslått, hierarkisk og autoritært prosjekt. Mer problematisk blir imidlertid hans like konsekvente avvisning av enhver form for reformisme. Reformismen ligger ifølge Bolt «i ruiner»: Arbeiderbevegelsens insti-tusjoner sluttet å være progressive for «mange årtier siden», «og er i dag ikke andet end ‘hvide’ nationale interesseorganisationer, der kæmper for deres arbejdsmarkedsmonopol.» Stuart Hall, Doreen Massey og Michael Rustin kritiseres fordi de i After Neoliberalism: The Kilburn Manifesto4 ikke «afviser det parlamentariske system som et skuespil», i stedet går de «så langt som til at skrive, at det er nødvendigt med en ny regjering, som om det skulle gøre en forskel.»

Man kan for så vidt skjønne hvor skepsisen mot den etablerte venstresiden kommer fra: Forskjellene mellom de politiske blokkene er små i mange land, og i Europa har sosialdemo-krater omfavnet de samme spareprogrammene og den samme kuttpolitikken som de borgerlige. I Norge har det også vist seg at Sosialistisk Venstreparti ble som alle andre så fort de inntok regjeringskontorene: «Idéløse administratorer av et økonomisk og politisk system hvor de store linjene i politikken er lagt av EU, IMF, Verdensbanken og USA», for å bruke Aslak Sira Myhres formulering.5

Det innebærer likevel et sprang å gå fra å erkjenne – og være kritisk til – forhold som disse og å skulle avvise reformisme som sådan. Bolt siterer Amadeo Bordiga på at «både i den økonomisk faglige politik og i den verdensomspænende politik har proletariatet intet at forsvare, fordi det intet har at tabe; dets oppgave er kun angreb.» Men er dette virkelig sant? Er ikke velferdsstaten verdt å forsvare?

Bolt beklager seg over at de vestlige protestene i 2011 stort sett var defensive, at de handlet om å forsvare tidligere opparbeidede rettigheter. Men dette tyder jo på at mange av de som har blitt proletarisert nettopp mener at de har mye å tape. Velferdsstatens nedbygning i mange land representerer ikke et svik mot en god idé, men en stadfesting av at det var naivt å tro at kapitalismen kunne bli «sosialt ansvarlig», slik Slavoj Žižek har påpekt. Men forsvaret for velferdsstaten kan ikke reduseres til et spørsmål om ideer på denne måten: Velferdsstaten er verdt å forsvare fordi dens avvikling vil bety at veldig mange mennesker får en mye verre livssituasjon.

Utopiske utsagn
Bolt hevder at det ikke finnes reformistiske løsninger på dagens situasjon, men det er vanskeligere å forestille seg hvordan hans eget «aktionsprogram hindsides venstrefløj og arbeiderbevægelse» skal løse de problemene virkelighetens mennesker opplever. Krise til Opstand munner ut i en vag appell for en verdensomspennende «kommunistisk revolu-sjon» som opphever og avvikler nasjonalstatene, lønnsarbeidet, den private eiendomsretten og vare- og pengeøkonomien. Poenget med disse radikale forslagene, er tydeligvis å bryte med tanken om at målet kun er å overta styringen av staten og produksjonsmidlene, at «det vigtige er at stille spørgsmålstegn ved den kapitalistiske produktionsmåde og ikke blot nøjes med at kritisere borgerskabets styring af denne.»

Selv om Bolt uttrykker seg kritisk til Michael Hardt og Antonio Negris tenkning, kan det virke som han deler deres tanke om at den reformistiske sosialismen og leninismen ligner hverand-re, i den forstand at begge baserer seg på sentralt lederskap, hierarkier og representasjon, framfor horisontalitet og arbeiderklassens egen selvorganisering. De kan ikke slås i hartkorn uten at man mister ekstremt viktige nyanser, men ønsket om å bryte med de paternalistiske trekkene på venstresiden er forståelig. Inspirert av F. W. Taylors ideer om rasjonalisering, fungerte for eksempel sosialismen i den norske arbeiderpartistaten ikke bare som en idé om sosial utjevning og universell velferd, men også som en «industriell-teknokratisk styringslære»,6 der bedriftenes metoder ble utvidet til å gjelde landets økonomiske virksomhet som helhet.

Men utover å skrive at penge- og vareøkonomien vil erstattes med arbeidstidskalkulasjon og en ny form for sosial interaksjon, der ting blir produsert og sirkulert uten å bli «reduceret til en kvantitet», utdyper ikke Bolt nærmere hvordan et samfunn uten nasjonalstater, lønnsarbeid og penger skal koordineres. Dermed blir det bare hengende der, som utopiske utsagn, som neppe vil bli retningsgivende for venstresiden eller gi Europas tapte generasjon troen på framtiden tilbake.

© norske LMD