Uruguay gir opp for å vinne

President Mujica vil legalisere marihuana for å endre premissene og vilkårene for kampen mot narkomisbruk.

Når jeg reiser gjennom Mexico, ser jeg bilder av savnede overalt i gatene, som en dystopisk markedsføringskampanje. Human Rights Watch sier at mer enn 60 000 har mistet livet i narkokrigen daværende president Filipe Calderón lanserte i 2006. USA sender penger og våpen inn i Mexico for å bekjempe narkohandelen, mens rivaliserende narkobander slåss om kontrollen over smuglerrutene. Som forfatteren Charles Bowden skriver, finnes det en krig mot narkotika og en krig for narkotika. Begge er like dødelige.

Mange har vært fortvilet over at volden bare fortsetter og ikke lar seg stanse. Men de to siste årene har latinamerikanske ledere, deriblant Colombias president Juan Manuel Santos, begynt å kreve en ny kurs, som de hevder vil gjøre slutt på volden. Og i 2013 ble Uruguays José Mujica den første statslederen noe sted i verden til å legalisere produksjon og salg av et forbudt stoff.

Mujica var allerede en atypisk president. Han var med i tupamaro-geriljaen på 80-tallet og satt fengslet på bunnen av en brønn i to og et halvt år. Etter at han vant valget i 2009 nektet han å flytte inn i presidentpalasset – han foretrekker sin lille rønne i en sliten del av Montevideo og tar bussen til møter. Og han gir 87 prosent av lønna si til fattige.

I juli 2013 frontet han suksessfullt en lov som vil tillate dyrking og salg av marihuana til alle voksne. Alle voksne vil få lov til å kjøpe opptil 40 gram i måneden fra et apotek eller dyrke seks planter per husstand. Dette er det første definitive bruddet med forbudet mot cannabis i FNs narkotikakonvensjoner.

«I mer enn hundre år har vi ført en restriktiv narkotikapolitikk,» sier Mujica. «Og etter hundre år er det blitt åpenbart at den har vært mislykket.» Uruguays forsvarsminister, Eleutorio Huidobro – en annen tidligere tupamaro-geriljasoldat, som også overlevde fangenskap i en brønn – forklarer hvorfor landet går til dette historiske skrittet: «Hvis vi ikke gjør dette nå, er det bare et tidsspørsmål før det som skjer i Mexico vil skje her. Vi vil få store problemer.» Uruguay ligger midt i en av hovedsmuglerrutene: Kokain fra Bolivia og marihuana fra Paraguay smugles gjennom landet og videre til Vest-Europa. En folkevalgt fra Mujicas Movimiento de Participación Popular (Bevegelsen for folkets deltakelse, MPP), Sebastian Sabini, forteller at en tredel av mordene i landet er knyttet til narkohandelen.

Kuren verre enn sykdommen

Huidobro mener at narkoforbudet skapte narkohandelen og volden som fulgte med: «Legaliserer du ikke marihuana, overfører du alle pengene til kriminelle og gjør dealerne til en stor og mektig institusjon.» I en illegal økonomi løses ikke tvister i retten, men med vold og terror. På samme måte som forbudstiden skapte Al Capone og Valentine-massakren,1 har narkoforbudet gitt opphav til Zetas-banden og det endeløse blodbadet i det nordlige Mexico. «USAs narkokrig har gjort langt mer skade enn marihuanaen,» sier Huidobro. «Uendelig mange flere døde, mye mer destabilisering. Narkokrigen er et verre problem for verden enn noe stoff. Kuren er verre enn sykdommen.»

Mujica-regjeringen mener utryddelse av narkohandelen er en utopisk fantasi. Og ser på FN-slagordet «En narkofri verden – Vi kan gjøre det!» – som en absurditet. Mujicas stabssjef, Diego Cánepa, mener at rus er et universelt menneskelig ønske.

Å bruke massiv militærmakt bare for å flytte handelen noen hundre kilometer, kaller spesialistene «ballongeffekten»: prøv å klemme sammen lufta i en ballong og den tyter ut et eller annet sted. Angriper man produksjonssteder i Colombia, flytter de seg til Bolivia; svekker man smuglerrutene i Karibia, dukker de opp igjen i det nordlige Mexico. Man kan fordrive problemet, ikke fjerne det.

På bakgrunn av denne erkjennelsen har Mujica konkludert med at den eneste fornuftige løsningen er å ta dette enorme markedet fra de væpnede gangsterne og regulere det. Legaliseringen av alkohol i USA gjorde slutt på de illegale barene og mordene på konkurrentene. Budweiser er ikke et filantropisk selskap, men det forsvarer ikke markedsandelene sine med å drepe folk som jobber for Guinness. Å legalisere marihuana – og tillate salg i godkjente utsalg – vil ta brødet ut av munnen på de kriminelle. Salget kan skattlegges og overskuddet kan brukes til behandlingssentre og gode opplysningskampanjer.

De nye latinamerikanske tilhengerne av legalisering hevder ikke at marihuana er positivt eller at flere bør bruke stoffet – Mujica kaller narkobrukerne nabos («neper», i betydningen idioter). Men de mener at marihuana ikke er verre enn alkohol og at man må finne en fornuftig måte å leve med det på.

Bra for tenåringer

Alle som har vært involvert i de uruguayanske reformene understreker at de utfordrer forbudsforkjemperne. I en årrekke har folk blitt fortalt at legalisering vil bety at det blir fritt fram for at alle, selv barn, kan kjøpe stoff overalt. Men uruguayanerne påpeker at det allerede er fullstendig ute av kontroll – ukjente gangstere selger stoff med ukjent kvalitet til ukjente kunder. Reformen er en måte å få kontroll på markedet på og for første gang regulere det.

De argumenterer for at dette vil få en god innvirkning på tenåringer. Cannabisbruk hos mindreårige kan skade deres mentale evner. Å få slutt på tenåringers bruk er dermed en prioritet. Mange amerikanske tenåringer får i dag lettere tak i marihuana enn alkohol,2 fordi ingen dealere ber om ID. Apoteker eller andre godkjente utsalgssteder vil derimot miste bevilgingen hvis de selger til mindreårige.

Verden over erkjenner lovgivere og politi uoffisielt fordelene med legalisering. Hvorfor sier de det høyt i Uruguay og tar konsekvensene av det? Hvorfor er hindrene – frykten for opinionen eller USAs reaksjon – lettere å overstige her enn andre steder?

Flere faktorer har virket inn. For det første en svært aktiv legaliseringsbevegelse, drevet fram av en rekke dommer som strider mot rettsfølelsen. I 2011 ble en lærer ved militærakademiet, Alicia Garcia (66), arrestert for å dyrke noen marihuanaplanter og sto i fare å bli dømt til 20 måneder i fengsel for kommersiell produksjon. En bevegelse oppsto rundt saken, og yngre parlamentarikere i Mujicas parti begynte å fronte legalisering.

Samtidig imploderte USAs evne til å belære resten av verden på dette feltet, da delstatene Colorado og Washington vedtok lover godkjent ved folkeavstemninger om full legalisering av bruk, dyrking og salg av marihuana.

Og ikke minst har presidentens besluttsomhet og popularitet spilt en sentral rolle. Har du overlevd noen år i bunnen av en brønn, er du utvilsomt godt utrustet til å motstå internt og eksternt press.

Vanlige uruguayanere ikke overbevist

Men Mujica og hans allierte har ennå ikke klart å overbevise det store flertallet av befolkningen. Selv om stadig flere slutter opp om legaliseringen er rundt 60 prosent av befolkningen fortsatt imot. Opposisjonen har tre argumenter imot. For det første «mye vil ha mer»: «Så snart du legaliserer, vil folk bruke mer,» sier opposisjonspolitikeren Veronica Alonzo. Argumentet virker rimelig, men fakta tyder på at det ikke stemmer. Siden 1976 har Nederland tillatt salg av marihuana i coffee shops (for å overholde FN-traktatene har nederlenderne formelt sett ikke legalisert marihuana). Rundt 5 prosent av nederlandske statsborgere har røykt cannabis den siste måneden, mot 6,3 prosent i USA og 7 prosent i snitt i EU.3 Dette antyder at frykten for et rush mot apotekene er sterkt overdrevet.

Den andre bekymringen er at marihuana er en inngangsport til hardere stoffer, spesielt pasta base, et crack-lignende kokainderivat brukt av en liten men svært synlig gruppe i Uruguay. Dr. Raquel Peyraube, spesialist på behandling av narkomane, har liten tro på denne teorien. Ifølge henne er det snarere forbud som skaper en slik prosess: ulovlig marihuana selges av en dealer som nesten alltid også selger hardere stoffer. «Du vet hvordan supermarkedet får deg til å kjøpe varer du ikke trenger, på samme måte tilbyr dealerne marihuanabrukerne kokain og andre harde stoffer til en billig penge,» forklarer hun. Nyere forskning fra George Soros’ Open Society Foundations støtter denne tesen: Nederland har færrest narkomane i Europa, mye fordi de har skilt ut marihuana.4Peyraube tilbakeviser påstanden om at legalisering vil føre til mer schizofreni. Hvis marihuana forårsaket schizofreni, sier hun, så ville sykdommen ha økt i hele samfunnet de siste årene i takt med marihuanabruken. Men forekomsten av schizofreni har vært stabil. Ifølge henne, er den motsatte forklaring mer sannsynlig, nemlig at schizofrene bruker cannabis for å roe seg ned.

Enkelte i Uruguays regjering er på privaten mottakelige for en mer substansiell kritikk av reformene: Marihuana er bare en del av handelen med forbudte stoffer, og ikke den største. Legalisering vil krympe markedet betydelig, men ikke røre de mest lukrative delene. For å felle kartellene må markedet for andre stoffer også reguleres, med regulert salg av ecstasy eller kokain, og medisinsk heroin på resept, som prøveprosjekt i Sveits har vist positiv effekt av.

En av hovedforkjemperne for dagens legalisering, Sebastian Sabini (MPP), er enig. «Det vil ta tid, det vil ikke skje nå, men vi er klare til å bringe denne saken til offentligheten når det gjelder andre stoffer.» Mujicas sannsynlige etterfølger har allerede offentlig foreslått å legalisere kokain.

Alternativet er å utkjempe en krig Huidobro mener «allerede er tapt». Mens de venter på at politikerne skal erkjenne det, betales prisen av folk som Emma Veleta fra Mexico som har mistet åtte familiemedlemmer, bortført av narkobander – sannsynligvis med hjelp fra lokale myndigheter.5 Som David Simon, skaperen bak tv-serien The Wire, har påpekt synes USA villig til å fortsette narkokrigen «til den siste meksikaner».6

Oversatt av R.N.