«Død over nasjonalismen!»

Serbere, kroater og bosniaker demonstrerer sammen i Bosnia-Hercegovina mot privatiseringene som utarmer landet og mot EU som opprettholder et regime basert på nasjonalisteliter.

«I tjue år har vi sovet, det er på tide å våkne!» gjentar demonstrantene som hver dag samler seg i byene i Bosnia-Hercegovina. Vendingen sier mye om den store mobiliseringen.

Demonstrasjonene kommer ikke uventet: Arbeidsledigheten er offisielt på over 40 prosent av den yrkesaktive befolkningen, mens privatiseringer plyndrer offentlige ressurser og landet domineres av en urokkelig og korrumpert politisk elite. Likevel synes demonstrasjonene å ha tatt de politiske lederne på senga, i likhet med de vestlige diplomatene som har bevart Bosnia-Hercegovina som et slags kvasiprotektorat siden Dayton-avtalen i 1995.


Direkte demokrati

5. februar samlet seks hundre arbeidsledige seg utenfor kantonadministrasjonen i Tusla. De fikk følge av ansatte i selskaper som det siste tiåret har blitt privatisert og siden avviklet, så vel som vanlige borgere, spesielt mange unge. To krav ble umiddelbart framsatt: de svindelaktige privatiseringene må granskes og de ansvarlige må gå av.

Den sosialdemokratiske bastionen Tusla var tidligere et stort industrisentrum i Jugoslavia. Byen med 150 000 innbyggere har klart å bevare, selv under krigen, en «jugoslavisk» sameksistens mellom de ulike etniske samfunnene. Men de statlige selskapene, hvor brorparten av innbyggerne jobbet, har blitt solgt av Kantonbyrået for privatisering. De siste månedene har de nye eierne av Dita, Polihem, Guming, Konjuh og Aida solgt aksjene sine, stoppet lønnsutbetalingene og slått seg konkurs, og kastet flere tusen maktesløse arbeidere på dør.

Protestene spredte seg raskt fra Tusla til Zenica, Mostar, Sarajevo, Prijedor og Bijeljina, men også til småbyer som Gonji Vakuf-Uskopjie og Srebrenica. 7. februar sto kantonadministrasjonens bygg i Tusla og Zenica i fyr, i likhet med hovedkontoret til Bosnia-Hercegovinas presidentskap i Sarajevo. I opprørsepisenteret Tusla gikk kantonledelsen av samme dag. Siden har byen testet ut et slags direkte demokrati, med et åpent borgerplenum som møtes hver kveld. Dette plenumet, som myndighetene har anerkjent som legitim samtalepartner, har besluttet at privatiseringene må granskes og at det skal dannes en overgangsregjering. Lignende forsamlinger er i ferd med å dannes i Zenica – der kantonmyndighetene også har gått av – og i Sarajevo.


«Død over nasjonalismen!»

Sosialdemokratene (SDP) og bosniaknasjonalistene i Partiet for demokratisk handling (SDA) har foreslått å framskynde valg i et forsøk på å unngå problemene. Men paradoksalt nok vil valg bare stå mellom dagens eliter, fordi Bosnia-Hercegovina har noen av de mest kompliserte politiske institusjonene i verden. Landet er i teorien forent, men i praksis delt i to «entiteter»: Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Føderasjonen er inndelt i ti kantoner med langt mer makt (utdannelse, økonomi, helse, og politi og rettsvesen) enn sentralmyndighetene. I siste instans blokkerer dette institusjonelle lappeteppet enhver beslutning, hindrer all endring og sikrer inntekter til en oppblåst og uansvarlig politikerklasse.

Presidenten i Republika Srpska, Milorad Dodik, forsøker å framstille protestbevegelsen som en «trussel» mot den serbiske entiteten. De offentlige mediene kaller demonstrantene «forrædere», når de ikke ignorerer dem. De blir knapt nevnt på den offentlige serbiske tv-kanalen i Bosnia, RTRS, selv om det har vært demonstrasjoner i flere byer i entiteten, og selv om de mektige krigsveteranforeningene fordømmer «kriminaliteten, korrupsjonen og nepotismen» og krever at Dodik går av.

Kravet om å fjerne kantonene i Føderasjonen bekymrer de kroatiske nasjonalistlederne, som er avhengige av sine bastioner. Men i Mostar, Hercegovinas største by, som fortsatt er delt i bosniak- og kroatstrøk, har innbyggerne gått samlet ut i gatene for første gang siden krigen. «Historier om etnisk hat er en del av mytologien til Dayton-Bosnia, en mytologi som pleies av regimets medier som har all interesse av å bevare status quo,» sier forskeren Vedran Dzihic. Et nytt slagord har dukket opp på veggene: «Død over nasjonalismen!»


Tidlig vårtegn

De vestlige diplomatene har gått overraskende stille i gangene. Sant nok har EU, gjennom høyrepresentanten i Bosnia-Hercegovina, Valentin Inzko, påtatt seg rollen som garantist for Dayton-avtalen, som demonstrantene protesterer mot. Inzko mener at Bosnia-Hercegovina opplever «den verste situasjonen siden krigens slutt» og vil forsterke Eufor-styrken. Demonstrantene har svart med å kreve at han går av, mens flere ledende venstreskikkelser på Balkan og i Europa har lansert en appell der det ber «verdenssamfunnet […] si farvel til de kleptokratiske etnonasjonalistiske elitene de har bidratt til å skape».1 Det bosniske opprøret følges med argusøyne i nabolandene, hvor det har vært solidaritetsdemonstrasjoner, spesielt i Serbia, Kroatia og Montenegro. Her har den økonomiske overgangen, med sine mange privatiseringer, skapt de samme resultatene som i Bosnia-Hercegovina, men sistnevnte er så langt det første landet som har fått et eksplisitt sosialt og antinasjonalistisk opprør etter Jugoslavias oppløsning. Balkan-våren har kanskje ikke startet ennå, men vårtegnene viste seg i februar.

Oversatt av R.N.

Jean-Arnault Dérens er journalist.