Venstrebris i New York

New Yorks nye borgermester Bill de Blasio frir til de fattige og har vunnet viktige seire i kampen mot sosiale ulikheter i en av verdens mest ulike byer. Men over seg har han en guvernør og partifelle som ikke er like lett å overtale.

Vil New York bli New Havana? Etter at demokraten Bill de Blasio vant borgermestervalget i USAs største by 5. november i fjor, har frykten grepet Republikanerne. Den nye borgermesteren er blitt deres progressive hovedfiende. «I handlingene og politikken til de Blasios unge administrasjon ser republikanske ledere inkarnasjonen av deres frykt om et styrket New Left,» skriver New York Times, som gir følgende karakteristikk av det de frykter: «en populistisk forakt for de rike, åpenlys sympati for fagorganiserte arbeidere og et nådeløst søkelys på inntektsforskjeller.»1

Allerede i demokratenes primærvalg for borgermestervalget satte de Blasio sosial ulikhet i sentrum for valgkampen. Han gjentok støtt og stadig at New Yorks historie er blitt «en fortelling om to byer»:2 en for de superrike og en for resten. Et resolutt sosialt program gjorde ham til partiets kandidat – i primærvalgene vant han over mediefavoritten som også ble støttet av den mektige avtroppende borgermesteren Michael Bloomberg. I selve valget slo han sin republikanske motstander, Joe Lhota, ned i støvlene med 72 prosent av stemmene.


Økonomisk budskap

I innsettelsestalen 1. januar i år gjentok han retningen for mandatet sitt: «Vi er blitt valgt for å gjøre slutt på de sosiale og økonomiske ulikhetene som truer med å rive i stykker byen vi elsker.» I New York, hvor den økonomiske makten er synlig overalt, kan et slikt program vente seg et seriøst hinderløp. Så fort denne setningen hadde forlatt de Blasios munn slengte Slate-spaltisten Matt Yglesias ut følgende nyanserte tweet: «Modig av de Blasio å gå ut på scenen med de balsamerte likene av Lenin, Mao og Ho Chi Minh på innsettelsen sin.»

«New York har den tredje største ulikheten blant byene i USA, som er et av verdens mest ulike land.»

Noen dager senere tok kommunistjakten en bisarr vending. New York ble rammet av en stor snøstorm og gatene ble blokkert. Tabloidene ilte til for å snakke med beboerne i super-chice Upper East Side på Manhattan som irriterte seg over snøproblemene. Borgermesteren hadde «vent dem ryggen», bjeffet en beboer i New York Post. «’Ved ikke å måke Upper East Side,’ sier han: ’Jeg ikke en av dem.’»3 Setningen sirkulerte vilt på nettet og i de lokale og nasjonale mediene – særlig Bloombergs. Men de Blasio har forblitt tro mot retorikken som ga ham valgsuksess.

For å bli borgermester i en så multikulturell by som New York, måtte denne sønnen av tyske og italienske innvandrere støtte seg på sine familierøtter, så vel som sin sivilstatus (han er gift med en afroamerikaner). Hans krasse kritikk av ubegrunnet politiransaking (stop and frisk) av fargede, overbeviste mange velgere. Men det som synes å ha sikret ham seieren, var hans økonomiske budskap, selve sementen i hans politiske program.


Økende ulikhet

New York har den tredje største ulikheten blant byene i USA, som er et av verdens mest ulike land. På Wall Street er det ingen som roper ut om bonusene – 164 530 dollar i snitt per ansatt i 2013 – og lønninger på over 20 millioner dollar i året til folk som Lloyd Blankfein, sjef for Goldman Sachs. Bloomberg-administrasjonen var fullstendig dedikert til denne superrike minoritetens ve og vel, med påskudd om at de betalte mest skatt til byen: fem prosent av New Yorks husholdninger beslaglegger 38 prosent av inntektene.

Med leiligheter som regelmessig selges for flere titalls millioner dollar til en globalisert elite, stråler øya Manhattan mer enn noensinne. Men noen kabellengder derfra synker en ikke ubetydelig andel av byens middelklasse langsomt ned i fattigdom. Fra 2008 til 2011 falt medianinntekten per familie med seks prosent, ifølge Bureau of the Census. Ved utgangen av 2011 tjente halvparten av byens familier mindre enn halvannen gang fattigdomsgrensen. 17 prosent av familiene der et familiemedlem hadde en fulltidsjobb, og 5,2 prosent av husholdningene med to medlemmer i arbeid, levde under fattigdomsgrensen. På samme tid skjøt husleiene i været. Fra 2005 til 2012 steg medianleien (inflasjonsjustert) med elleve prosent mens leietakernes inntekter bare steg med to prosent. Ifølge Furman Centre for Real Estate and Urban Policy bruker mer enn halvparten av leietakerne i New York minst en tredjedel av inntekten sin på bolig.4


Opportunistisk guvernør

Fyrtårnet i de Blasios valgkamp, som alle rivalene var imot, var opprettelsen av et spesialfond for offentlig førskole for alle innbyggere, finansiert av en skatt på 0,05 prosent på inntekter over 500 000 dollar. Forslaget er først og fremst symbolsk: New Yorks borgermester kan ikke alene vedta en slik skatt. Han må få godkjennelse fra guvernører i delstaten New York, Andrew Cuomo. Men selv om Cuomo, som ønsker å bli demokratenes kandidat i presidentvalget i 2016, kaller seg progressiv i sosiale spørsmål – han er for våpenkontroll og kjønnsnøytralt ekteskap – er han nokså konservativ på det økonomiske området. Særlig i skattespørsmål. I et brev til delstatens innbyggere skrøt han i desember 2011 av å ha «etablert det aller første taket på eiendomsskatt», senket skattene for middelklassen «til det laveste nivået siden 1993» og selskapsskatten «til det laveste nivået siden 1968».

De Blasios ambisjoner står dermed i fare for å snuble i Cuomos innbitte motstand mot skatt. De to mennene sier de er venner og presenterer seg som politisk allierte, men framstår snarere som «de beste fiender» innad i Det demokratiske parti. Uenighetene deres gjenspeiler konfliktene mellom de som ønsker enn mer egalitær økonomi, og setter sitt håp til de Blasio eller senator Elizabeth Warren, og partiets høyrefløy, som er mer opptatt av næringslivets frihet og samler seg rundt Cuomo og Hillary Clinton.

Delstatene har ansvar for å fordele de føderale tilskuddene og kreve inn skatt, dermed er det i alle borgermesteres interesse å ha et godt forhold til sin guvernør, særlig hvis de vil føre en modig politikk. Men Cuomo spiller et tvetydig spill, som framfor alt skal sikre hans sjanser i 2016. Når meningsmålingene antydet at opinionen var for, støttet han de Blasios kandidatur i New York og hans prosjekt om offentlig førskole for alle. Men når tiden var inne for å finansiere det, gikk han hardt imot innføring av en ny skatt. Etter en flere uker lang dragkamp fikk de Blasio til slutt delstaten med på å finansiere initiativet i tre år.


Eiendom og finans

Den nye borgermesteren har ikke vist samme mot når det kommer til charter schools, offentlige skoler finansiert av private midler som unnslipper lærerforeningenes kontroll. Disse etablissementene underviser en liten andel av skoleelevene i New York (knappe seks prosent). Mens flesteparten av de progressive her ser en måte å sabotere den offentlige skolen på ved å frata den finansieringen og de mest motiverte elevene, forsvares disse skolene av republikanerne og pensjonsfondforvalterne, som alltid ønsker å redusere det offentliges rolle, med nebb og klør. Da de Blasio kritiserte prinsippet bak disse skolene, kom Cuomo dem til unnsetning og tvang borgermesteren til en ydmykende retrett. I offentlighetens øyne framstår de Blasio som en nybegynner og Cuomo som en erfaren politiker.

Men de Blasio er ikke bitter. Da Working Family Party, en koalisjon av aktivister fra fagforeninger og organisasjoner med tilknytning til demokratene, i slutten av mai ikke ble enige om de ville støtte Cuomo i guvernørvalget i 2015, kjempet de Blasio for Cuomo i kulissene. En borgermester i New York kan ikke utfordre sin guvernør, særlig ikke når denne har støtte i finansverdenen. Cuomo har allerede samlet inn 33 millioner dollar til valgkampen neste år, på tross av at han ikke har noen troverdig utfordrer.


Reelle tjenester til innbyggerne

Boligspørsmålet vil bli avgjørende for å måle de Blasios vilje. I valgkampen lovet han å skaffe 200 000 nye husleieregulerte boenheter. Ifølge de fleste eksperter lar dette seg vanskelig gjøre. Selv snakker han om «det største og mest ambisiøse programmet for leieregulerte boliger initiert av en by i dette landet i hele USAs historie».

Men eiendomsbransjen har en betydelig innflytelse på det politiske apparatet i New York, og det gjelder å ikke skuffe den. De rike, som betaler flere millioner dollar for en leilighet med utsikt til Central Park, forventer dessuten å pleies og å ha dørvakter, svømmebasseng og treningssentre, de har ikke lyst til å dele nabolaget – og enda mindre oppgangen – med plebsen som tar t-banen. Også her har de Blasio inntil nå balansert på en tynn line ved å være positiv til eiendomsbransjen, men også opptatt av å utvide tilbudet til de fattigere innbyggerne.

For øyeblikket er denne strategien nokså effektiv, noe Domino Sugar-saken viser. I flere år har dette sukkerraffineriet i hjertet av Brooklyn vekket livlig debatt. I 2012 kjøpte eiendomsutvikleren Jed Walentas tomta. Han lovet å bygge kontorer for teknologibedrifter, men også 2300 boliger, hvorav 160 med regulert husleie. Men borgermesteren mente antallet ikke var høyt nok. På tross av trusler fra Walentas om å kansellere hele prosjektet, og angrepene fra en samlet presse, holdt han stand og Walentas gikk til slutt med på å bygge ytterligere førti leieregulerte boliger.

De Blasio har forstått at all politikk til fordel for de fattige og middelklassen risikerer å skape lignende dragkamper med de rike, deres allierte i delstatsadministrasjonen og mediene som forsvarer dem. Han satser derfor på å gi reelle tjenester til innbyggerne, for å understreke avstanden mellom medienes dagsorden og folks daglige problemer. Så lenge byens økonomi er god, vil han kunne realisere løftene til den progressive bypolitikken som strandet på 1960-tallet. Vil Los Angeles, Seattle, San Francisco og Chicago følge New Yorks eksempel?

Oversatt av R.N.

Eric Alterman er journalist.