Avtale for ny finanskrise

Sammen med femti andre land, under det komiske navnet Really Good Friends of Services, forhandler Norge om en ny handelsavtale som vil forby regulering av finansindustrien.

Den 19. juni publiserte WikiLeaks et nytt viktig lekket dokument, nemlig en del av avtaleutkastet til frihandelsavtalen om tjenester, Trade in Services Agreement (TISA), som har vært under forhandling siden i fjor.1 Dagbladet samarbeidet med WikiLeaks om publiseringen og slo saken stort opp, men siden har det vært stille. Ingen aviser har så langt tatt tak i dokumentet eller forhandlingene, hvor Norge er en av drivkreftene for en avtale som bærer bud om en ny runde avreguleringer av en finanssektor som, hvis finanskrisen i 2008 har lært oss noe som helst, heller bør reguleres strengt.

TISA har blitt kritisert av en rekke organisasjoner siden forhandlingene begynte. Men i likhet med den mer omtalte frihandelsavtalen mellom EU og USA, Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP), er innholdet i forhandlingene strengt hemmelige og dermed vanskelig å skape en offentlig debatt rundt. Derfor burde det definitivt være i offentlighetens interesse å granske dokumentet og kreve mer åpenhet.

Forhandlingene om TISA og TTIP inngår i en ny strategi for å få gjennom en større liberalisering av handel med varer og tjenester og ditto begrense lokale, nasjonale og regionale politiske ønsker om å regulere for eksempel kapitalflyt over landegrensene eller forby hedgefond og «innovative» finansprodukter av typen som utløste finanskrisen i 2008.

Initiativet til en avtale for liberalisering av handel med tjenester kom lenge før finanskrisen, men da i WTO-systemet. Da flere land, især u-land, på begynnelsen av 2000-tallet motsatte seg liberaliseringsønskene stoppet forhandlingene opp og har siden ligget på is. På grunn av denne «manglende framdrift i de multilaterale forhandlingene i WTO», som Utenriksdepartementet skriver på sine nettsider, søker de store aktørene, i hovedsak USA og EU, å gå utenom WTO og forhandle fram avtaler som di vil skal sette globale standardarder.

I TISA-forhandlingene er Norge med i en gruppe på femti land med det komiske navnet Really Good Friends of Services. På tross av at forhandlingene skjer utenfor WTO-systemet, gjør Utenriksdepartementet det meste for å framstille det som om dette er en WTO-prosess. Sannheten er snarere at dette er et forsøk fra visse land på å snike en avtale inn bakveien. USA har også sagt at de ønsker å etablere nye forhandlingsregler med TISA og få nok land til å til å undertegne den slik at den kan inkorporeres i WTO.2

Den nye strategien er åpenbart et svar på at liberalisering gjennom WTO har strandet, og at tidligere avtaler har blitt stanset av folkelig motstand, som MAI-avtalen i 1995. Men bør også ses i sammenheng med en global økonomi som sliter, særlig i Vesten, med å holde hodet over vannet etter finanskrisen i 2008. Som Jane Kelsey fra universitetet i Auckland påpeker i sin analyse av det lekkede dokumentet peker alt mot at finansindustrien har stor innflytelse på forhandlingene og synes å få gjennomslag for fjerning av «handelshindringer» de misliker.3 Det være seg begrensninger på finansinstitusjoners størrelse (too big to fail), plikt til å opplyse om aktiviteter i skatteparadis, reguleringer og forbud mot visse finansprodukter, mot hegdefond, krav om at selskapene skal være etablerte, og dermed underlagt lovene, i landene de tilbyr tjenester i. Kort fortalt, muligheten til effektiv regulering overhodet.

TISA er sammen med TTIP en indikasjon på at selskaper er blitt mektige politiske aktører, som de siste tiårene har blitt like store som nasjonaløkonomier. Ifølge forskningsinstituttet Global Trends er 58 prosent av verdens 150 største økonomiske entiteter selskaper.4 Målet for disse avtalene synes også å være å omdanne lovverkene og overbygningene som styrer handelen nasjonalt og internasjonalt til fordel for dette næringslivet snarere enn befolkningen. Hvorfor Norge er med på dette er komplett uforståelig.

© norske LMD
  • Arne Rickard Rusten

    Det er påtide å frata selskaper juridiske rettigheter. Det er mennesker som skal ha slikt. Det samme kan man gjøre med nasjoner.