«Militæret er vår nasjonalreligion»

Den 7. juni markerte Breaking the Silence tiårsjubileum på Habima Square i Tel Aviv. 350 tidligere soldater, politikere, journalister og aktivister leste i ti timer opp vitnesbyrd fra soldater som har tjenestegjort på Vestbredden, i Gaza og Øst-Jerusalem. I organisasjonens ti år har den samlet inn 950 vitnesbyrd fra soldater som har avtjent verneplikten i Israeli Defence Force (IDF). Vitnesbyrdene reiser spørsmålet om «forsvarsstyrken» faktisk forsvarer Israel mot «terrorister».

Breaking the Silence er en ideell organisasjon med støtte fra blant annet Det norske utenriksdepartementet, som ga dem 64 000 dollar i 2012, og Kirkens Nødhjelp, som har gitt dem reisemidler for å formidle sitt budskap i utlandet. Organisasjonen forsøker å skape offentlig bevissthet om realiteten i «den militære okkupasjonen i de okkuperte territoriene».1 De konfronterer folk internt i Israel med hva soldatene egentlig gjør ute i de okkuperte områdene. Deres vitnemål beskriver hvordan soldatene rutinemessig trakasserer og undertrykker palestinerne, mens verden utenfor får høre at det kun er noen «få råtne epler» i hæren som utfører slike overgrep.

«Fienden var hele den palestinske befolkningen.»

I Tel Aviv forteller den tidligere snikskytteren Nadav Weiman om hvordan de skjøt og drepte en ubevæpnet palestiner, fordi han snakket mistenkelig i mobiltelefon. Klarsignalet de fikk av offiseren, ble etterfulgt med hvor «heldige» de var som hadde fått lov til å skyte under en operasjon.2 Andre forteller om massive nedrivinger av palestinske hjem som noe de «kunne legge til listen av krigsforbrytelser» de hadde gjort. Andre igjen forteller om hvordan de provoserte fram steinkasting fra palestinske ungdommer. En offiser skal ha uttalt overfor sine menige soldater, at når de hadde blitt trent i årevis, «forventer jeg at dere bringer meg en død terrorist.» Til folkemengden på Habima Square fortalte Avner Gvaryahu at de gikk ut om nettene og trakasserte folk for å bli angrepet – slike oppdrag kalles «provosere og reagere». I Nablus, Hebron eller Jenin kan soldatene tilfeldig trekke en forbipasserende gammel mann til siden og banke ham opp.


Et privilegium å bli kampsoldat

I Tel Avivs gamleby Jaffa – fiskehavnen som en gang var tett befolket av palestinerne – møter jeg Avihai Stollar, en av Breaking the Silences unge soldatveteraner. Han er organisasjonens forskningsdirektør og står derfor fram med fullt navn. Organisasjonens vitnemål er som oftest anonyme, av redsel for press fra folk i militæret eller samfunnet generelt. Stollar forteller at vennene hans i Israel ikke hadde noen aning om hva hæren drev med da han tjenestegjorde på Vestbredden for ti år siden:

– Mediene rapporterte stadig om terrorister og selvmordsbombere, men ikke hva vi gjorde på veipostene og våre raid i de palestinske byene.

Stollar var med på å storme inn i palestinske landsbyer, der soldatene skrek i megafoner, skjøt i lufta og kastet lydgranater. Han forteller at de gikk inn i tilfeldige hus midt på natten, stilte palestinerne opp mot veggen og tok bilder av dem, samtidig som de dro alt de fant i skuffer og skap ut på gulvet.

– Vi ble fortalt at oppdragets mål var å skape usikkerhet. Palestinerne skulle føle en grunnleggende utrygghet, ikke føle seg sikre noe sted. Militæret skulle kunne dukke plutselig opp hvor som helst, kunne gå inn i ethvert hus, ta enhver person. Vi skulle forstyrre, avbryte hverdagslivet til palestinerne. Vi gikk daglig inn i tettbefolkede områder, hoppet ut av smug, skjøt i lufta, og skjøt gummikuler på alle som deretter kastet steiner mot oss, sier han.

Avihar Stollar under tjeneste på Vestbredden. Foto: privat.

Avihar Stollar under tjeneste på Vestbredden. Foto: privat.

– Diskuterte du med de andre soldatene hva dere egentlig holdt på med?

– Nei, vi ønsket jo bare mer action enn hva vi ble gitt. For oss var det hele svart-hvitt, vi tenkte ikke engang på de sivile; fienden var hele den palestinske befolkningen. Vi ønsket bare å gjøre flere raid inn i husene deres. Som kampsoldat vil man bare slåss. Vi var bare 18–19 år gamle, nærmest barn som spilte dataspill.

Med alderen fikk Stollar samvittighetskvaler. Men som ung var han lett å påvirke, og i familien hans var det forventet at han skulle bli soldat:

– Jeg vokste opp med en farfar som var kampsoldat, min far var kampsoldat, min eldre bror var kampsoldat. Hver gang mennene i min familie satt seg ned og delte erfaringer, så lyste ansiktene deres opp. Da jeg var 16 var det ingenting jeg ønsket mer enn å være en del av dette – for meg betydde det å være en god israeler. Og ikke bare en god israeler, men rett og slett det å være en aktet borger. Min familie er ikke spesielt radikale, i israelsk målestokk er de heller venstreliberale. Men da jeg en gang faktisk vurderte å droppe militæret, sa min far: «Greit, men da sparkes du ut av vårt hjem!», forteller han.

«Jo lenger vi undertrykker med våpen, jo mer ofrer vi av vår egen moral og demokratiske verdier.»

Stollar gikk inn i militæret rett etter at han var ferdig med videregående skole.

– Vi så på vår kommanderende offiser som en halvgud. Velkomsttalen hans endte med «ingenting føles bedre enn å drepe en terrorist!» Han sendte rundt bilder av døde palestinere de første dagene. Med disse bildene følte vi at det var ok å drepe, det var hva vi ble trent til, vårt mål var å drepe. Vi opplevde det som et privilegium å bli utvalgt til kampsoldater. I løpet av åtte måneders trening var vi alle nærmest ladet opp med kniven mellom tennene.


Permanent okkupasjon

I Israel er militærtjeneste obligatorisk, menn tjenestegjør i tre år, kvinner i to. Deretter står de i en reservehær med årlig militærtjeneste i tre–fire uker de neste tjue årene. Når Israel invaderer Gaza utkalles deler av denne reservehæren. Israel er ikke bare et enormt militarisert samfunn, de har også en betydelig militærindustri og -eksport. Ifølge dokumentaren The Lab (2013) eksporterte Israel allerede i 2009 for sju milliarder dollar årlig. I filmen påstår også tidligere forsvarsminister Ehud Barak at 150 000 husholdninger henter sin lønn fra militæret. Stollar mener det ikke handler om forsvar:

– Under den andre intifadaen var det stadig nyheter om selvmordsbombere. Jeg gikk inn i militæret for å beskytte landet mitt, men ute i aktiv tjeneste på Vestbredden innså jeg at dette faktisk ikke dreier seg om israelske borgeres sikkerhet. Det israelske forsvaret tar kontroll over palestinsk land og folket som bor der. I virkeligheten dreier dette seg bare om å ta stadig mer land.

Ifølge Stollar forstår ikke den jevne israeler at IDF sender barna deres ut for å beskytte israelske interesser i palestinske områder. De tror det dreier seg om å hindre palestinske terrorister i å nå israelske områder:

– I Israel snakker alle om counter terrorism. Men dette er jo en frase som kan beskrive en million forskjellige militære oppdrag.

Våre myndigheter og militæret bruker konstant begrepet terrorist. Du fortelles at alle palestinere som dør eller arresteres er terrorister. Jeg arresterte hundrevis, og vi kalte dem alltid terrorister. Men av de jeg arresterte var flesteparten verken bevæpnet eller potensielle selvmordsbombere. Det kunne være ungdommer som kopierte CD-er, noen som organiserte demonstrasjoner, eller tilhørte «ulovlige» organisasjoner – det vil si enhver palestinsk politisk organisasjon. I media ble slike arrestasjoner omtalt som at terrorister var tatt, forteller han.

– En gang vi erklærte portforbud i en palestinsk by, skulle det være for å hindre terrorister i å unnslippe fra noe de hadde gjort dagen før. Men med 70 000 innbyggere kunne vi bare stenge to sentrumsgater. Vi skjøt i luften, sprengte lydgranater og lukket butikkene. Ikke overraskende kom noen barn og kastet stein på oss etter hvert. Vi skjøt tilbake, jeg brukte gummikuler – dette er metall dekket med gummi – vi skjøt også med gassgranater for å presse dem tilbake. Men selv når steinene deres ikke lenger kunne nå oss, skjøt vi på dem, fordi vi ville ha litt action. Vi ønsket å vise makt, oppdra palestinerne med geværløpet. De skulle ikke bråke med oss som kontrollerte dem.

Stollar mener soldatene ofte blir satt ut for å gjøre politiets jobb:

– Som infanterisoldat er du trent til å kjempe mot en annen hær. Det hadde vært ok å kjempe mot den syriske hæren, men når du står overfor demonstranter med plakater, vet du ofte ikke hva du skal gjøre. Gasspatroner og gummikuler er heller ikke så treffsikre. Noen ganger kommer uskyldige i kryssilden. Andre ganger blir sivile skutt på med vilje, sier han.

– Får de israelske soldatene instrukser om å skyte sivile?

– Jeg tror ikke at soldatene på Gaza nå har ordre om å skyte alle de ser. For en israelsk soldat er det vanskelig å skille mellom en palestinsk gjeter ved veikanten og en stridende utkledd som gjeter. Men selv om den militære policyen er å beskytte sivile liv, blir ikke dette gjort slik det burde.

Stollar mener grensen for israelernes moral stadig strekkes:

– Da flyvåpenet 22. juli 2002 myrdet Hamas-lederen Salah Shehade ble det sluppet en ett-tonns bombe fra et F16-fly som samtidig drepte rundt 15 sivile. Dette skapte store reaksjoner i israelske medier i dagene etter. Folk spurte: «Er dette en pris vi er villige til å akseptere, 15 døde for en død terrorist?».

– Sju år etter, da Gaza ble invadert i 2009, er det ingen som vet hvor mange lignende hendelser som skjedde. Hundrevis av barn ble drept. Kanskje ikke med vilje, noen kaller det «utilsiktede tap», men dette kom ikke lenger fram i media! Ingen diskuterte det, fordi offentligheten mente dette var en grei pris å betale for våre militære mål. På bare sju år endret vår moralske standard seg så mye. Jo lenger vi undertrykker et folk med våpen, jo mer ofrer vi av vår egen moral og demokratiske verdier, sier han.


Tvilsom strategi

Nå venter Breaking the Silence på at krigståken på Gaza skal legge seg, før de vil fortsette å intervjue soldater. De har samlet vitnemål fra flere militære operasjoner på Gaza-stripen. Stollar er ikke overrasket over det siste angrepet på Gaza:

– I 2009 sa Israel at angrepet ble gjort for å skape fred. Så kom 2012. Og nå 2014. Jeg tror ikke man skaper fred så lenge man okkuperer Vestbredden og beleirer Gazastripen. Uten like rettigheter for begge parter, vil vi ikke få fred. Dette dreier seg derfor heller om de større spørsmålene, den større sammenhengen. Våre brigader skaper ikke fred. Hvis vi hever okkupasjonen og beleiringen, har vi en langt større mulighet for fred.

– Virkeligheten er at okkupasjonen bare blir mer og mer permanent. De fleste ser ikke at okkupasjonen er kjerneproblemet. Netanyahu har sagt at det skulle bli to stater for to folk, men slike utsagn har ikke endret virkeligheten – dette har blitt påstått siden Oslo-avtalen for over tjue år siden. Om vi en gang ender med én stat, to stater eller tre, det vet jeg ikke. Dagens situasjon er den verste av alle alternativer. Dette vet jeg, siden jeg har vært med på å implementere den.

Stollar er spent på å høre hva soldatene vil si etter sommerens operasjonen i Gaza.

– Tidligere har hovedproblemet vært måten forsvaret gjennomfører operasjonene på. De bomber hus der de vet det er sivile og mener det kan rettferdiggjøres militært. Men dette er svært problematisk! Man skal ikke angripe sivile eller ignorere at de er der. Her brytes fundamentale prinsipper i krigsoperasjoner – både om proporsjonalitet og forskjellen på sivile og fiendtlig kjempende. Dette må i det minste debatteres i israelsk offentlighet! Er dette virkelig for å bekjempe Hamas, for å ødelegge tunnelene, eller hindre raketter mot Israel?


Israels akilleshæl

Breaking the Silence er en av flere israelske organisasjoner som kritiserer regjeringens okkupasjonspolitikk. Israel har også hundrevis av militærnektere som ikke vil tjenestegjøre utenfor 1967-grensene, fordi de vet at det dreier seg om å nedverdige og trakassere palestinerne der. En rekke militærnektere har debattert dette offentlig.

Breaking the Silences nær tusen medlemmer er ikke nødvendigvis militærnektere, men ønsker en større bevissthet om verneplikten. De vil ikke nedverdige palestinerne eller behandle dem som «terrorister». Problemet er å nå fram til den større israelske offentligheten med budskapet. Israelere flest har ikke hørt om organisasjonen, til tross for en del mediedekning:

– Det er mange israelere som ikke leser nyheter daglig. Og det er mange som ikke vil tro på palestinerne eller de internasjonale organisasjonene som eksponerer det israelske forsvarets overgrep mot palestinerne i territoriene. Dessuten forsøker flere krefter i Israel å undergrave vårt arbeid. IDFs talsperson gikk i 2009 ut og sa vi var støttet av utenlandske agenter, at det vi publiserer ikke er faktiske vitnesbyrd, men rykter og snakk. Når militæret snakker slik om oss, er det dessverre ikke mange israelere som vil høre på oss, fordi vi er «anti-israelske» og «falske jøder».

Stollar forteller at militariseringen av det israelske samfunnet sitter så dypt at det er vanskelig å utfordre den:

– Militæret er vår nasjonalreligion: Du kritiserer ikke militæret, definitivt ikke de modige soldatene som beskytter oss! I et land som elsker sine soldater, er alt som ligner på en kritikk av militæret ikke akseptert av folk flest, sier han.

– Men i et land der militæret spiller en så stor rolle, bør folket være villige til å høre på soldatene. Dette er vårt samfunns akilleshæl. Når israelske organisasjoner i dag eksponerer hva myndighetene setter militæret til å gjøre, kalles vi for naive venstreliberale som lever i Tel Aviv og derfor ikke kan vite stort. Men vi står fram og sier: Dette kan dere ikke si om oss, for vi er soldatene som gjorde dette. Vi sto der i våre militærstøvler, så kall oss ikke naive!

© norske LMD