Bakenfor volden

Silvered Water, Syria Self-Portrait er en poetisk skildring av syrernes lidelser.

Fra Silvered Water, Syria Self-Portrait.

Fra Silvered Water, Syria Self-Portrait.

Vi er i den syriske byen Homs. En gutt stjeler regissør Ossama Mohammeds kamera og løper fra ham, men rundt hjørnet blir han skutt ned og drept av en snikskytter. Det kunne ha vært Mohammed selv som lå der.

I 2011 valgte regissøren å bli værende i Paris etter et festivalbesøk der han hadde presentert noen Syria-bilder. Han våget ikke å dra tilbake. Senere blir den reflekterte filmen Silvered Water, Syria Self-Portrait til. Filmen hadde premiere og var den eneste arabiske filmen i Cannes i vår, og ble vist i Oslo og Bergen nå i september.1 Etter åtte måneder i eksil blir Mohammed kontaktet av kurdiske Wiam Simav Bedirxan som er i Homs. Hun har reist fra de kurdiske områdene nord i Syria ned til Homs for å gi verden en visuell kommentar til all volden.

I filmen er Bedirxans redsel til å ta og føle på – hun filmer fra smug, i gaten, fra verandaen, og i møter med mennesker. Samtidig finkjemmer Mohammed internett på jakt etter korte opptak fra mobiltelefoner i Syria, til det som etter hvert ble filmen de valgte å lage sammen.

Publikum blir konfrontert med alle de fryktelige situasjonene filmet av små mobilkameraer til levende og nå muligens døde. Utover «1001 klipp» fra mobilkameraer og Bedirxans kamera ispes filmen Mohammeds poetiske filmopptak fra Paris der han kommenterer situasjonen i Syria.

Noen av bildene fra krigssituasjonen i Homs er kjente. Døde mennesker og nedrevne bygninger. Vi har sett det før, som i dokumentaren Return to Homs fra i fjor. Men Silvered Water er en annerledes krigsfilm. Dette er en personlig dokumentar, hvor vi kommer tettere på lidelsene og tragedien Syria nå har opplevd i over tre år.

Kaoset råder: To store døde hestekadavre ligger over en fortauskant. Bedirxan filmer to smilende skolebarn, som i neste øyeblikk er avbildet i grønne likkleder. I en øde gate ser vi soldater dra vekk to svartkledde unge kvinner som skriker. En mann med en skuddskade i beinet klarer ikke å dra seg vekk fra gata, og forsøker å rulle vekk fra snikskytterne. Et par halvdøde kropper dras vekk fra skuddhold i gata og inn mot en døråpning med lange tau med ståltrådkrok i enden. Noen kan kanskje reddes. Fra andre mobiltelefonklipp ser vi tortur, slag, blodspor, massegraver og lik. Vi hører bombedrønn, flydur, mennesker som roper «frihet» eller skriker av frykt.

Bedirxan følger et lite barn som vandrer langs ruinene i det som en gang var en gate. Gutten sier at snikskytteren der oppe i bygget nok ikke vil skyte ham, samtidig som vi hører Bedirxan fortelle at hun laster opp filmklipp til Paris. Fem prosent, 20 prosent – gutten går videre – så 70 prosent opplastet. Vil han bli skutt før hun kommer til 100?

Bedirxan blir selv skutt. Den unge kvinnen ligger på benken og synger i smerte på både kurdisk og arabisk mens splinter blir trukket ut.


Krigspoesi

I filmen forteller Mohammed at han og en venn i Homs så Hiroshima mon Amour, Alain Resnais og Marguerite Duras’ kommentar til ødelandet etter atombomben, og at vennen ble inspirert til å lage en filmklubb. Mohammed spør seg hva den ville være: En «Cinema of murder, cinema of victims, cinema of realism, cinema of poetics?». Silvered Water er muligens det siste. Filmingen av folks rop om frihet, revolusjonerte for ham filmens bilder og uttrykk.

De grufulle scenene fikk mange til å forlate kinosalen i Oslo. De lavoppløste mobiltelefonbildene av død skapte kanskje ikke nok distanse til død, blod og tortur for noen. Men filmen har også mye stillhet, og et musikalsk og kommenterende lydbilde som fanger råheten inn i en human ramme. Mohammeds korte bemerkninger og Bedirxans kommentarer holder menneskeverdet oppe, tross all nedslaktingen. Mohammeds kone, komponisten Noma Omran, synger den melankolske musikken i filmen. Mobiltelefonbildene og Bedirxans kamera veksles dessuten med vakre klipp fra et mennesketomt Paris – som bevegelige dråper på opplyste glassruter, mørke tregelendre i husets virveltrapper, ståltrinn i varemagasinets rulletrapper, eller en nattehimmel med frambrytende måneskinn.

Et sted kaller Mohammed noen filmfragmenter for en musikal: En mann illuderer et musikkinstrument med munnen og et par regjeringssoldater danser. Men i bakgrunnen ser vi ofrene. En mann henger opp ned, bundet til en spade. En rekke klipp i filmen er tilsynelatende filmet av Assads soldater og lagt ut på internett. Absurd nok filmer de sine egen torturhandlinger.

I Homs smeller skuddene, mennesker dør, folkemengder løper i panikk. Sivile, små barn og eldre kvinner faller om. Mohammed spør: «Har ord mening? Ordene er døde.» Kamera følger oppstigningen hans i Eiffel-tårnet, og vi hører «Vi dør. All frykten. Hva er skjønnhet?», og i neste klipp ser vi en mann i Homs med hodet dekket av blod, død, sittende i en stol i ruinene.

Bedirxan trer tydeligere og tydeligere fram utover i filmen. Vi ser henne starte en liten skole for barn. De små undervises, tegner, ser en Chaplin-film mens de hopper opp og ned av glede. Homs er samtidig i fullstendig kaos, men de små samlingene gir barna noe mening i krigshverdagen. Helt til en av opprørerne stenger skolen, fordi Bedirxan var alt for «frigjort». Hun skulle ha brukt hijab, sier han.

Hun føler seg «som en fremmed». Det landet hun tidligere kalte «landet for alle syrere» inkluderte kurderne. Tidligere sa hun gjerne «heller død enn ydmykhet!» Nå vurderer hun å rømme Homs, i en av tunnelene hun har filmet. Men Mohammed ber henne bli, hun er en heltinne, «livet lever henne», som han uttrykker det.

Etter 90 minutter ledsaget av lydfragmenter fra Mohammeds og Bedirxans epostsamtaler i 2012–2013, ender filmen i Homs’ snøvær. Vi ser utsultede mennesker som sitter i en ring på bakken. Og så enda et lik, som senkes ned i en snødekt grav. Et drøyt år har gått. Rett før rulletekstene hører vi Mohammed spørre Bedirxan om hva forskjellige ord er på kurdisk: «frihet», «hvit» og «rød».


Fra Homs til Aleppo

Bedirxans kurdiske fornavn Simav betyr «silvered water», sølvvann, et stoff som ofte framstilles som et naturlig antibiotikum. Det kan også ses som filmens metafor, den «medisin» Syrias undertrykte trenger, eller Mohammed selv – han sier at Bedirxan er «kvinnen som lærte ham hvordan han kunne bygge sitt liv.»

I debatten etter filmen i Oslo fortalte Hanan Albalkhe fra Syrian National Coalition at kvinnene fra denne regionen er svært aktive i opprøret. De er sterke typer. Albalkhe kjente godt igjen sitt Syria i de voldsomme bildene fra filmen, i dette helvete på jord som hun hadde reist fra til Norge.

Silvered Water blir nok dessverre aldri vist på TV i Norge, til det har den for mange nærbilder av død. Men denne poetiske tilgangen til krigen er noe av det sterkeste som kan vises om krig.

Det er interessant å se den opp imot dokumentaren Aleppo – Notes from the Dark som ble vist to dager tidligere av Oslo dokumentarkino. Regissørene Michal Przedlacki og Wojciech Szumowski har laget en klassisk dokumentar av den mer beskrivende typen. I fjor sommer tok de tak i situasjonen til sju muslimer – blant andre en brødbaker, en lege, en journalist og en soldat – og fulgte dem i deres hverdag. Vi ser skuddvekslinger, ruiner og disse mennenes heltemodige handlinger i utbombede Aleppo. Noen framstår mer sympatiske enn andre, der de hjelper skadde og sultne. Andre har tydd til våpen, de kunne ikke annet da det fredelige opprøret de første seks månedene ble slått hardt ned på av Assads regjeringshær. Som Silvered Water er denne filmen full av lik og død og atter død, men den ligger mer opptil tv-reportasjens språk.

Dokumentarens styrke er at den får fram det utrolige samholdet mellom de angrepne syrerne, for eksempel når de løper til for å redde skadde ut av ruinene etter bombing, mens faren er stor for at jagerflyene kommer tilbake for å bombe dem.

Filmskaper Anja Breien bemerket fra salen at hun anså Aleppo – Notes from the Dark som en reportasje, mens Silvered Water var mer av en film. Det kan virke som om sistnevnte blir sittende lenger hos tilskueren. Kanskje er det slik at jo mer personlig og poetisk en film er, jo sterkere inntrykk gjør den.

© norsk LMD.