I 1936 grunnla den tidligere kommunistlederen og metallarbeideren Jacques Doriot Det franske folkeparti (PPF). Partiet skulle kjempe mot både kommunismen og kapitalismen, både Stalin og Hitler, men endte opp som forsvarer av den tyske okkupasjonsmakten.

Det er fristende å se Jacques Doriots (1898–1945) livsløp i lys av endepunktet, til å lete etter noe konstant i en mengde inkonsistenser og en logikk bak hans ferd mellom ideologiene. En psykologiserende forklaring – maktbegjær, skuffede ambisjoner, hat mot det franske kommunistpartiet (PCF) – lar oss ikke forstå særlig mye, for eksempel om Doriots plass i 1930-tallets Frankrike. På samme måte er det like forfeilet å plassere hans politiske omvendelse i en eterisk idésfære.

På begynnelsen av 1930-tallet er Doriot en sentral kommunistskikkelse med vind i seilene. Pressen hadde raskt fattet interesse for «moskovitten» som ble valgt inn i parlamentet allerede som 26-åring i 1924. Han utmerket seg i både retoriske slagsmål og vanlig gatekamp. Han er særlig engasjert i kampen mot kolonialismen, spesielt under krigen i Rif.1 Han blir hyllet for dette engasjementet og får en sentral posisjon i partiet og i Den tredje internasjonale.2 Men maktkampene ender med å institusjonalisere den revolusjonære unge mannen og å gi ham en leksjon i politisk kalkyle og hestehandel. Når Moskva foretrekker Maurice Thorez som partileder i 1930, er Doriot, som pressen kaller en bolsjevik med kniven mellom tennene, i ferd med å bli del av den politiske eliten i Frankrike: en parlamentariker og borgermester med solid støtte hos velgerne. Han blir gjenvalgt i parisforstaden Saint-Denis3 i første runde av parlamentsvalget i 1932, i samme valg går kommunistpartiet på et smertefullt nederlag. Valgresultatet gjør at han kan ytre sin skepsis, og senere regelrette opposisjon, til Thorez’ linje, spesielt «klasse mot klasse»-linjen som han mener gjør sosialistene til «sosial-fascister». Doriot jobber for å skape en nasjonal allianse med sosialistene mot fascistfaren, noe som gjør at han flere ganger ble kritisert for opportunisme.

Men etter ulike høyregrupperingers antiparlamentariske demonstrasjoner i Paris 6. februar 1934 fikk ideen om en bred allianse et uventet ekko.4 I flommen av mobiliseringer fra politiske krefter og fagforeninger skaper Doriot en antifascistisk overvåkningskomité i Saint-Denis med sosialister, kommunister og folk fra fagforeningene CGT og CGTU (kommunistisk). Han forsøker en maktdemonstrasjon og går av som borgermester for å la folket skjære gjennom i spliden mellom ham og ledelsen i kommunistpartiet. Han vinner valget med 75 prosent av stemmene, men urnene betyr ingenting: 27. juni ekskluderes han fra kommunistpartiet. En måned senere inngår Thorez (som ustanselig har fordømt Doriots «forræderi» og «sosialdemokratiske oppgulp») en handlingsavtale med sosialistene som får slutt på broderkrigen mellom sosialistene og kommunistene og legger grunnlaget for Folkefronten – blokken som kommer til å vinne en stor seier i valget i 1936 og gjøre sosialisten Léon Blum til statsminister.


Til valg mot «fascisten»

Doriots isolasjon gjør at hans motstandere fritt kan definere og plassere ham politisk. Gamle partikamerater plasserer ham blant avvikerne i Den tredje internasjonale, som «trotskist» eller «pupistisk5 overløper». Sosialistene hadde støttet ham offentlig siden februar 1934, men splittes nå mellom en ledelse som ikke vil blande seg inn i sin nye partners indre anliggende og en venstrefløy som sporadisk står side om side med den ekskluderte Doriot gjennom hele 1935. Med unntak av kommunistpartiet mente de fleste på venstresiden at Doriot hadde sin rettmessige plass der, men han har nesten ingen innflytelse i Folkefronten.

I senatorvalget i oktober 1935 stryker Doriot og hans støttespillere navnene til PCF-kandidatene på felleslista ledet av kommunisten Marcel Cachin, og bidrar dermed til at Pierre Laval blir valgt. Den framtidige lederen for Vichy-regjeringen førte den gang en deflasjonspolitikk som sosialistene og kommunistene kjempet mot. Doriot ble ekskludert fra Folkefronten og dens mange undergrupper. Kommunistlederne mente han hadde forrådt Folkefronten, og ikke lenger bare partiet. Kommunistene i Saint-Denis sloss mot tilhengerne hans og hevdet at de sto overfor en «fascist» – en betegnelse det fortsatt bare var de som brukte. På tross av at PCF-kandidaten Fernand Greniers gikk til valg mot «fascisten» i Saint-Denis, ble Doriot gjenvalgt i parlamentsvalget i 1936 – den gang med knapp margin.


Verken høyre eller venstre

Uten tilhørighet i noen leir, kunne Doriot relativt lett innta en verken-høyre-eller-venstre-linje som fra 1935 av tiltrakk seg utstøtte fra alle kanter som ivret etter å sprenge partisystemet: tidligere kommunister, nysosialister, «ungtyrkere» fra Det radikale parti, ikke-konformister, og fascister. På toppen satt en høyst usannsynlig ledergruppe bestående av tidligere arbeidere, storborgere og aristokrater.

Det franske folkeparti (PPF) ble opprettet en måned etter de store streikene i mai og juni 1936. I partiprogrammet sto en prinsipiell antikommunisme, en langt mildere avvisning av høyresidens sosialkonservatisme og en halvhjertet antiparlamentarisk nasjonalisme som offisielt tok avstand fra fascismen og antisemittismen. I tillegg kom økonomisk utvikling av det franske koloniveldet og klassesamarbeid – to standpunkt som i det minste delvis hadde sammenheng med at partiet ble finansiert av utenlandske forretningsbanker og den mektige arbeidsgiverorganisasjonen for jernverkene.

Det var uansett vanskelig å finne det minste spor etter en venstreradikal fortid. Doriot avsverget også offentlig sine tidligere overbevisninger: «Marxismens grunnleggende feilslutning er å tro at mennesket bare er et produkt av sine økonomiske omgivelser. […] Mennesket adlyder et visst antall naturlover, som har gjort seg gjeldende til alle tider.»6 «Verken høyre eller venstre» er en typisk strategi for outsidere som vil vende opp ned på de etablerte politiske strukturene. Andre enn Doriot forsøkte også å ta nisjen som en samlende skikkelse som overskrider «de falske politiske inndelingene». Det gjaldt især Oberst Francois de La Rocque, som dannet Det franske sosialpartiet (PSF) etter at Folkefronten besluttet å oppløse høyrebevegelsen Croix-de-Feu. Doriot og La Rocque ble raskt rivaler og inntok standpunkt der det eneste som skilte dem var det Freud kalte en «narsissisme med små forskjeller». Og Folkefronten kalte dem begge fascister. Kampsakene Doriot frontet overbeviste også hele venstresiden om at PPF var et fascistparti underlagt næringslivet og utenlandske makter.

En slik konsensus fantes ikke i de konservative partiene og avisene. Avisen Echo de Paris hyllet Doriots korstog mot kommunismen. Og den ledende dagsavisen Le Temps omtalte med like stor entusiasme partiets første landsmøte i november 1936. Ingen våget å forstå partiet ut fra noe annet enn antikommunismen. Ironisk nok så antisemittiske grupperinger til å begynne med på partiet som et reir av jøder, frimurere og kommunistoverløpere.


Kollaboratører og fascister

Men PPFs flytende identitet holdt ikke lenge. 16. mars 1937 ender Folkefrontens demonstrasjon mot et PSF-folkemøte i Clichy i Paris i et regelrett slag med politiet. Fem døde og flere hundre ble skadd. Fagforeningen CGT innkaller til en halvdags generalstreik, mens kommunistpartiet krever at PSF og PPF oppløses. Doriot svarer med å foreslå en «Frihetsfront mot kommunismen» med så å si alle de parlamentariske og utenomparlamentariske høyrepartiene, samt to partier i Folkefronten (Den republikanske sosialistunionen og Det radikale parti) – disse to inviteres nok bare for å bevare inntrykket av en «verken høyre eller venstre»-linje. De to partiene avviste forslaget og gjorde det dermed til lite annet enn en klassisk høyreallianse mot kommunismen.

Suksessen til de første folkemøtene skapte en periode med vingling. Men etter flere uker med nøling nektet lederne for de to store sentrum-høyrepartiene, Demokratisk allianse og Demokratisk folkeparti, å slutte seg til. La Rocque hadde nå frie hender og gjorde det samme 9. juni, dermed var framtidsutsiktene til Frihetsfronten betydelig svekket. 20. juni taper Doriot for kommunisten Auguste Gillot i et suppleringsvalg i Saint-Denis. For å krone det hele fjernes den «røde fare» når Léon Blums regjering går av og radikaleren Camille Chautemps kommer tilbake til makten.7 Doriot taper på alle fronter.

Etter valgnederlaget trekker han seg fra parlamentet. En elegant gest fra en som nettopp hadde tatt imot penger fra det fascistiske Italia. PPF hadde nå så å si bare støtten til ukeavisen Je suis partout i kretsen rundt forfatteren Robert Brasillach og Charles Maurras’ Action française, og sluttet nå gradvis å avvise merkelappen «fascist». Til slutt, ett år etter den mislykkede «Frihetsfronten», tok partiet et byks i retning antisemittismen. Italienske arkiver viser også at Edouard Daladiers tredje regjering (april 1938–mars 1940) skal ha sendt Doriot i all hemmelighet til Spania i 1939 for å forhandle om Frankrikes anerkjennelse av Franco-regimet. Dette er bare et eksempel på de mange nedrige handlingene han skulle gjøre i tiden framover. I likhet med Maurras anså Doriot Vichy-regimet som en «guddommelig overraskelse». Han var svært aktiv i kollaborasjonen og var med på å danne den frivillige franske legionen som slåss på Østfronten i tysk uniform. 22. februar 1945 pepret et fly bilen han satt i utenfor Sigmaringen, der han hadde flyktet sammen med den siste resten av franske kollaboratører og fascister.

Oversatt av R.N.

Laurent Kestel er forfatter av La Conversion politique. Doriot, le PFF et la question du fascisme francais, Raisons d’agir, Paris, 2012.