Podemos’ plan

Ny politisk kraft i Spania. Podemos har overgått alle forventninger. Suksessen skyldes en strategi om å snakke så folk forstår. I år kan partiet bli valgvinner.

Madrid 15. mai 2011. Flere hundre og snart mange tusen demonstranter samler seg på plassen Puerta del Sol i hjertet av den spanske hovedstaden. Mediene kaller dem los indignados. De protesterer mot bankenes nakkegrep på økonomien og et demokrati «som ikke representerer dem». På allmøtene er det forbudt med flagg, symboler for politiske partier og uttalelser i kollektive organisasjoners navn. Et slagord oppstår raskt på Puerta del Sol: «Et samlet folk trenger ikke noe parti.»

Tre år senere er Puerta del Sol tom. Ønskene om endring har ikke forsvunnet, men har funnet nytt terreng. Til alles overraskelse har håpet utkrystallisert seg i et nytt politisk parti, Podemos («Vi kan»). Mens partiene i de fleste europeiske land mister stadig mer tillit i befolkningen, har Podemos fått en uventet suksess.

«Det er nesten ikke til å tro,» smiler EU-parlamentarikeren Pablo Echenique på et møte organisert av Podemos’ «krets» i Paris i november. «Partiet vårt ble til i januar 2014. Fem måneder senere fikk vi åtte prosent av stemmene i EU-valget. I dag er vi Spanias største parti ifølge meningsmålingene!» Lederne i Podemos vet at en meningsmåling ikke er et valg. Og i desember havnet partiet på andreplass i meningsmålingene, bak det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE). Likevel er det vanskelig å utelukke en seier i valget som skal avholdes innen 20. desember i år.


Bevegelsens dilemma

Podemos ble født etter en konstatering: «15. mai-bevegelsen lukket seg inne i et aksjonistisk syn på politikken,» sier sosiologen Jorge Lago, som er medlem av borgerrådet i Podemos, partiets utvidede ledelse. «Ideen om at en progressiv styrkeøkning nødvendigvis ville lede til at masseansamlingene fikk en politisk manifestasjon, viste seg å være feil.» Det ble dannet foreninger mot utkastelser og nettverk mot kutt i helsesektoren, men lufta gikk ut av massebevegelsen og den gikk i oppløsning.

Samme skuffelse var også påtakelig hos velgerne, forteller Lago: «80 prosent av befolkningen sa seg enig med bevegelsen, men de fortsatte å stemme som før.» Valget i november 2011 endte med en konservativ brakseier. Det fikk grunnleggerne av Podemos til å sette fram to hypoteser: Hva om en del av de som sympatiserte med 15. mai-bevegelsen fremdeles ønsket å bli representert, i det minste for en stund? Hva om veien om staten er helt nødvendig for å endre samfunnet?

Selv om partiet har brutt med appellene om direkte demokrati fra Puerta del Sol, ser Podemos på seg selv som arvtakeren av «mai-ånden», særlig gjennom crowdfunding, åpenhet og kollektive beslutninger. Men medlemmene er også kritiske til visse aspekter ved allmøtedemokratiet. På partiets første landsmøte i oktober fremmet Echenique et forslag om økt desentralisering, horisontal struktur og elastisitet. Pablo Iglesias fremmet et annet forslag, som ble vedtatt med stort flertall, og gjorde førsteammanuensisen til generalsekretær for partiet. Han mente at om bevegelsen skulle nå sine mål, var det nødvendig med en organisasjon som ikke forvitrer i endeløse diskusjoner om hvordan den egentlig burde fungere.

«Fienden forventer at vi bruker ord ingen forstår, at vi forblir marginale.»

Pablo Iglesias, generalsekretær

Demonstrantene fra 2011 som var mest opptatt av at bevegelsen skulle være selvstendig, er ikke langt fra å kalle det et svik: Det nye partiet kommer til å bli «systemets» nyttige idioter, hevder de. «Podemos framstår som et middel til å institusjonalisere den sosiale energien og den massive eksperimenteringen» fra de siste årene, mener Nuria Alabao, aktivist i et kollektiv i Barcelona.1 Podemos «overtar» ikke 15. mai-bevegelsen, det gir bevegelsen en ny akse å slåss langs, svarer kretsen rundt Iglesias. «Sosiale bevegelser kan fint beholde sin selvstendighet samtidig som de støtter en regjering som er bedre for dem enn de man nylig har hatt i Spania,» sier Lago. Spørsmålet om støtte skaper likevel mindre problemer enn spørsmålet om kritikk: Hva skjer når en regjering som de sosiale bevegelsene mener er altfor forsiktig, allerede er under angrep fra de konservative? Skal man rope med de som sverter regjeringen og spille motstandernes spill, eller tie og svikte sine egne kampsaker? Som ellers i verden forblir det et dilemma.


Innsettingsprosess

Podemos ville ikke vært mulig uten 15. mai-bevegelsen. Ifølge lederne for det nye partiet ga 15. mai Podemos et sjeldent politisk subjekt i Europa: folket. «Det er ikke ’folket’ som skaper opprøret, det er opprøret som skaper sitt folk,» skriver det anonyme kollektivet Den usynlige komité i sin siste bok.2 Mens «folket» under andre breddegrader er et hult ord, en spøkelsesaktig politisk kraft, har ordet blitt konkret i Spania under lange kvelder på okkuperte plasser.

Framveksten av dette kollektive vi-et skyldes for en stor del landets elite – som Podemos kaller «kasten». For det første har vi korrupsjonen: Bortimot 2000 saker er nå under etterforskning, de omfatter minst 500 statsansatte, og skal ha kostet staten førti milliarder euro årlig.3 Reaksjonen fra de to største partiene, det regjerende Folkepartiet (PP) og PSOE er en enighet om å «begrense det straffeansvaret til enkeltpersoner som mottar ulovlige gaver»,4 og holde de politiske partiene som tjener på det utenfor rettsapparatets rekkevidde. Ikke engang monarkiet, som nærmest har vært hellig, klarer nå å pynte på elitens fasade etter skandalene rundt prinsesse Cristina de Bourbon.

Korrupsjonen er «strukturell», ifølge Iglesias.5 Det er umulig å skille den fra en mer allmenn oppfatning av politikken, illustrert av skriket fra den konservative representanten Andrea Fabra 11. juli 2012 under et plenumsmøte i Kongressen, da Mariano Rajoy annonserte et nytt kutt i utbetalingene til arbeidsløse. Fabra klarte ikke å skjule sin begeistring, mens hun applauderte regjeringssjefen la hun til følgende budskap til spanjoler uten arbeid: «Måtte de dra til helvete!»

Mens halvparten av de arbeidsledige ikke lenger får arbeidsledighetstrygd, er 33 av Spanias 35 største selskap skatteflyktninger med filialer i skatteparadis.6 En halv million barn er kastet ut i fattigdom siden 2009, mens landets store formuer vokser: De har steget med 67 prosent i snitt etter at Rajoy kom til makten.7 For å unngå å bli utskjelt av en mistenksom befolkning vedtok parlamentet loven om «borgernes trygghet» i desember. Den forbyr alt det som gjorde mobiliseringen i 2011 mulig: møter på offentlige steder, utdeling av flygeblad, okkupasjon av plasser.

Podemos mener at da den spanske boligboblen sprakk, sviktet også det materielle grunnlaget for «konsensusen» som oppsto med 1978-grunnloven, med overgangspakten, monarkiet – som er så diskreditert at Juan Carlos måtte overlate tronen til sønnen – og håpet om sosial framgang. «Den økonomiske krisen førte til en politisk krise, en eksepsjonell situasjon som er forstadiet til enhver dyp sosial endring,» sier Lago. Etter «avsettingsprosessen» i mai 2011, er tiden kommet til en «innsettingsprosess», nemlig å forandre staten innenfra staten.


Venstresidens marginalitet

Perioden Spania gjennomlever nå, er også full av farer. For, understreker Iglesias, ytre høyre «beveger seg i den som fisken i vannet» (mars 2013).8 På dette området har den spanske venstresiden i alle fall en fordel sammenlignet med andre europeiske land: en stor del av det nasjonalistiske ytre høyre er formelt tilknyttet PP. Dermed blir det vanskelig for dem å være systemfiendtlige.

Men den dramatiske situasjonen Spania befinner seg i forklarer ikke alene framgangen til Podemos. Partiet Izquierda unida (Forente venstre) har lenge hatt et lignende politisk program, uten å forstyrre den politiske ordenen. Det er altså også et spørsmål om metode.

Lederne av Podemos kritiserer venstresiden for tåkete analyser, obskure referanser og kodespråk. Iglesias mener at «folk stemmer ikke på noen fordi de identifiserer seg med deres ideologi, kultur eller verdier, men fordi de er enige med dem» (30. juli 2012). Særlig dersom kandidaten framstår som normal, sympatisk, og ja, morsom.

Det første Podemos må gjøre er altså å «oversette» venstresidens tradisjonelle talemåte til noe som kan gi en bredere oppslutning: spørsmålene om demokrati, suverenitet og sosiale rettigheter. «Konkret snakker vi ikke om kapitalisme. Vi forsvarer ideen om økonomisk demokrati,» sier Lago. Dermed er venstre-høyre-skillet glemt, som Iglesias sier: «Skillelinjen går nå mellom de som i likhet med oss forsvarer demokratiet […] og de som står på elitens, bankenes og markedets side. De der nede og de der oppe; […] en elite og majoriteten» (22. november i fjor).

De ortodokse marxistene kritiserer denne udifferensierte sosiale analysen. 24. august stilte en aktivist Iglesias noen spørsmål under et foredrag. Hvorfor bruker han aldri ordet «proletariat»? Den unge partilederen svarte: «Da 15. mai-bevegelsen begynte, var det studenter fra mitt fakultet – politisk skolerte studenter som hadde lest Marx og Lenin – som for første gang deltok i møter med ’vanlige’ folk. Og de rev seg snart i håret: ’Men de skjønner ingen ting!’ De hylte: ’Du er en arbeider, selv om du ikke vet det selv!’ Folk kikket på dem som om de var utenomjordiske vesener, og studentene mine dro skuffet hjem. […] Dette er det fienden forventer av oss. At vi bruker ord ingen forstår, at vi forblir marginale, skjuler oss bak våre tradisjonelle symboler. Fienden vet utmerket godt at så lenge vi forblir der, er vi ingen trussel.»

Podemos ble, i det minste delvis, grunnlagt av folk på ytterste venstre fløy, deriblant flere fra partiet Izquierda anticapitalista (Antikapitalistisk venstre). Podemos kan glede seg over at ti prosent av de som stemte på partiet i EU-valget, tidligere stemte på høyresiden. Rekrutteringsgrunnlaget er også utvidet gjennom over tusen «sirkler» over hele landet. De unge overutdannede, urbane partimedlemmene fra starten har fått selskap av arbeidere, andre arbeidstakere og folk fra landsbygda.

Historien viser imidlertid at en slik klasseallianse har en tendens til å briste så snart forhåpningene til de best stilte er oppfylt. Hvordan sikre at Podemos ikke støter på det samme skjæret? «Det kan vi ikke,» sier Lago. «Men det er et spørsmål som bare reiser seg for de som faktisk kan vinne. Jeg vil heller se det i øynene enn å beskytte meg bak venstresidens tradisjonelle marginalitet.»


«Kule i nakken»

Med henvisning til Antonio Gramsci mener lederne i Podemos at den politiske kampen ikke kan avgrenses til å velte eksisterende økonomiske og sosiale strukturer, den må også utkjempes på det kulturelle plan, om «hegemoniet» som legitimerer dominansen til de mektige i de dominertes øyne. Her setter motstanderen inn sine koder, sitt vokabular, sin dramaturgi. Og det finnes et middel som er sterkere enn de andre når det gjelder å forme en «felles oppfatning»: tv-en.

Siden 2003 har Iglesias og vennene hans (blant dem Juan Carlos Monedero, som i dag sitter i ledelsen for Podemos) lagd sine egne tv-program, som for eksempel «La Tuerka», et program med politisk debatt som sendes på ulike lokale fjernsynsstasjoner og på nett. Programmet fungerer også som et sted for refleksjon «for å prøve å forstå verden i et leninistisk perspektiv, for å være klar når øyeblikket er inne» (Iglesias, mars 2013). De inviterer iblant kjente personer fra høyresiden for å bli kjent slik at de blir invitert til debatter på de store kanalene. Dette er det andre elementet i strategien deres: «Ikke overlat terrenget til fienden».

6. desember ble Iglesias invitert til programmet «La noche en 24h», et av de viktigste politiske programmene i den store statskanalen TVE. Umiddelbart sa Iglesias at han ikke anså invitasjonen som en tjeneste: «Jeg måtte slåss for å komme hit,» sa han til en betuttet journalist og produsent, Sergio Martin. «Tillat meg å takke arbeiderne på dette huset, for som du vet, uten presset fra dem ville du aldri ha ønsket meg velkommen på settet ditt.»

Lederklassen i Spania rår over et valgsystem som favoriserer to dominerende partier og partier som rekrutterer på et begrenset område, som nasjonalistene. «Matematikken er enkel,» forklarte sosiologen Laurent Bonelli i november 2011. «Det trengs 42 411 stemmer til nasjonalistene i Geroa Bai i Navarra for å få et sete, 60 000 til PP, 64 000 til PSOE, og 155 000 til IU.»9 Podemos’ strategi går ut på å avslå enhver felles front – en «suppe av initialer» som ville risikere å plassere partiet trygt innenfor det tradisjonelle høyre-venstre-skillet. Men denne strategien kan frata partiet stemmene fra venstre-nasjonalistene og aktivistene i IU, som kritiserer den «historiske uansvarligheten» til Podemos.10 Landets elite er likevel urolig: 1. desember oppfordret lederen for de spanske arbeidsgiverne, Juan Rosell, PP og PSOE til å danne en storkoalisjon «etter tysk mønster».

«Partiprogrammet til Podemos er ikke ekstremt,» sier Iglesias.11 Grunnlovsforsamling etter valgseier, skattereform, restrukturering av offentlig gjeld, senking av pensjonsalderen til 65 år, 35 timers arbeidsuke, folkeavstemning om monarkiet, investeringer i industrien, tilbakeføring av suverenitet fra EU, selvbestemmelse for spanske regioner. Det truer likevel finansmakten, som Podemos kaller «det tyske Europa» og «kasten».

De flekker allerede tenner. I dagsavisen El Mundo 2. desember sammenliknet journalisten Salvador Sostres Iglesias med den rumenske diktatoren Nicolae Ceausescu, og mistenkte ham for å ha en eneste tanke i hodet: «Å få de aller fattigstes blod til å flyte, helt til siste dråpe.»12 Noen uker tidligere var en PP-politiker enda mer direkte: «Måtte noen plante en kule i nakken på ham!»13

Oversatt av L.H.T.

Renaud Lambert er journalist.