ILOs tvetydige strategi

Farlige forbindelser mellom Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og de internasjonale finansinstitusjonene.

Hvert 15. sekund dør en arbeider av en arbeidsrelatert ulykke eller sykdom.1 Da klesfabrikken i Rana Plaza i Dacca (Bangladesh) kollapset 24. april 2013, døde over 1100 arbeidere. Hendelsen er blitt et symbol på arbeidsforholdene til mange arbeidere verden over, som til forveksling ligner slavearbeid. Samtidig begår stadig flere arbeidere i nord selvmord, spesielt ansatte i privatiserte virksomheter som gjennomgår en brutal omstilling.

For å kjempe mot en forverring av arbeidslivet i nord og i sør forsøker Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) å få mer innflytelse. ILO ble stiftet i 1919 og er dermed FNs eldste organ. Organisasjonen er tredelt, med likestilte representanter fra de 185 medlemslandene, og arbeidsgiverne og arbeidstakerne i disse landene. Organisasjonens – hovedsakelig normgivende – virksomhet består i å vedta konvensjoner (bindende for landene som ratifiserer dem) og komme med anbefalinger eller erklæringer om arbeidernes rettigheter (ikke-bindende).


Anstendig arbeid

Men med den økonomiske globaliseringen har ILO blitt marginalisert som følge av den økende makten til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), og av opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1995. I tillegg har antallet fagorganiserte sunket både i industriland, med stadig mer usikre arbeidsliv, og i utviklingsland hvor den svarte økonomien brer om seg. Dette har svekket ILO og trepartssamarbeidet organisasjonen bygger på. Derfor lanserte ILO på 90-tallet en strategi for å styrke organisasjonens internasjonale status. I 1994 fikk organisasjonen observatørstatus i IMF og Verdensbanken med mål om å fremme interessen for sosiale spørsmål.2Men framfor at er det ILOs innføring av begrepet «anstendig arbeid» i 1999 som viser viljen til å være en sentral stemme i den globale debatten.3 I 2005 lanserte ILO landspesifikke programmer kalt «Agenda for anstendig arbeid». Programmene ble utarbeidet sammen med partene i arbeidslivet og vedtatt i en rekke land. Samme år fikk organisasjonen innlemmet anstendig arbeid i FNs tusenårsmål. Den internasjonale arbeidskonferansen (ILOs generalforsamling) vedtok enstemmig en ikke-bindende global avtale om sysselsetting (Global Jobs Pact) i juni 2009.

For ILO er lønnet arbeid fortsatt den viktigste veien ut av fattigdom. Ordvalget ’arbeid’ framfor ’sysselsetting’ gjør at man kan inkludere den uformelle sektoren. Mens adjektivet ’anstendig’ knytter an til kristendommens sosiale arbeid, som var en inspirasjonskilde for flere av organisasjonens grunnleggere.4 ILO insisterer på sosial beskyttelse og har egne team som gir teknisk bistand til myndigheter, spesielt i Afrika.


Uklar allianse

I flere år raste debatten innad i organisasjonen om å innlemme sosiale klausuler i handelsavtaler. Tilhengerne mente det var viktig å skape en forbindelse til WTO, som i motsetning til ILO kan innføre sanksjoner mot stater. Men u-landene så dette som en skjult proteksjonisme fra i-landene. Debatten endte i 1996, da WTO vedtok Singapore-erklæringen som fastsatte et skarpt skille mellom handel og arbeid.

Etter denne erklæringen skiftet ILO fokus til å fremme åtte «grunnleggende» konvensjoner: om tvangsarbeid (vedtatt i 1930), for foreningsfrihet (1948), om kollektive forhandlinger (1949), om lik lønn for likt arbeid (1951), om avskaffelse av tvangsarbeid (1957), om diskriminering i sysselsetting og yrke (1958), om minstealder for adgang til sysselsetting (1973), og om å avskaffe «de verste former for barnearbeid» (1999).

ILO var observatør på G20-møtet i 2009 og syntes å ta steget ut av sin marginaliserte posisjon. Men skjedde denne tilnærmingen til finansinstitusjonene og WTO til fordel for ILOs progressive ideer eller for finansinstitusjonenes nyliberalisme? Ifølge sosiologen Thierry Brugvin senket ILO ambisjonene og ga avkall på internasjonal arbeidsrett for å få litt innflytelse.5 Andre mener at ILOs strategi har gitt resultater: Anstendig arbeid og fattigdomsbekjempelse ble inkludert i IMF og Verdensbankens «Strategier for reduksjon av fattigdom» (PRSP) som erstattet strukturtilpasningsprogrammene i 1999. I 2009 endret Verdensbanken sin indikator for sysselsetting, som ga gode karakterer til land som avregulerte arbeidsmarkedet. Nå inkluderer den arbeidstakeres beskyttelse i tråd med ILO-konvensjonene. Verdensbanken har også utarbeidet en ny indikator for beskyttelse av arbeidstakere. Men dette hindrer ikke Verdensbanken å gå til kamp mot et «rigid» arbeidsliv.

Uansett hvordan ILO utvikler seg, er nøkkelen til gjennomslag å gjøre normene bindende, slik at organisasjonen kan sanksjonere stater og bedrifter på samme måte som WTO.

Oversatt av I.A.E.

Chloé Maurel er forsker tilknyttet Instituttet for moderne historie og samtiden (IHMC) i Paris.