Utstrakt hånd, ladd gevær

Solidaritet forklares som evnen til å sette seg i den andres sted. Georgiske Mandariner gir en sober formulering av prosessen. Noen må megle, tillit må oppnås. Den nølende forsoning har tøffe vilkår.

Pust i bakken. Ivo (Lembit Ulfsak, til høyre) og naboen Margus (Elmo Nüganen) benytter anledningen når de sårede kamphanene sover.

Pust i bakken. Ivo (Lembit Ulfsak, til høyre) og naboen Margus (Elmo Nüganen) benytter anledningen når de sårede kamphanene sover.

Krig er, ulykksalig nok, også et dannelsesprosjekt. Den seiglivede forestillingen om at krigen (eller det å dra til sjøs) vil gjøre et mannfolk av deg, har ikke oppstått helt av seg selv. Lojalitet i nød, tapperhet i strid og gutteromsfantasier om heroisk triumf har evig appell. Det er ikke så mange anledninger til å vise at man er et gagns menneske om ikke situasjonen krever det. Krig byr på krevende situasjoner. Man «får prøvd seg» litt. Fine greier isolert sett, bare synd at prisen for denne dannelsen er så høy.

Mang en forfatter og regissør har latt seg lokke av dette paradokset gjennom tidene. Krigen representerer det verste i oss, men er også derfor rik på anledninger til å mobilisere våre edleste egenskaper. Barmhjertighet defineres av grusomhet, lojalitet måles mot svik. Dette er dydenes grunnfjell, og det er nettopp denne arkaiske dimensjonen over konfliktene som engasjerer så sterkt. Reptilhjerne og overjeg i uskjønn forening, så å si, både for de som deltar og de som skildrer dem. Krig kan bli en rusgift, for å låne ord av både Kathryn Bigelows The Hurt Locker og forfatteren Bill Bryson om feltarbeidet til Among the Hooligans.

I georgiske Zaza Urushadzes Mandariner er det hat og hevntrang som forblinder, forsøksvis moderert av diplomatisk gammelmannsro. Vi er på begynnelsen av 1990-tallet, i provinsen Abkhasia i Georgia, nede ved Det kaspiske hav. Der har en enklave fra Estland holdt til i over hundre år. Når russisk-støttede abkhasere vil frigjøre Abkhasia fra Georgia, blir esterne mer eller mindre tvunget tilbake til forfedrenes land der oppe i nord. Den aldrende bonden Ivo er en få som ikke vil dra. Da to stridende, en georgier og en tsjetsjener, blir alvorlig såret i en trefning, overlever de så vidt takket være den pleie de får hos Ivo. De sårede er fremdeles dødsfiender, noe de presiserer straks de er i stand til å snakke igjen. Og temperaturen stiger. Ivo, og hans sindige nabo Margus, får sin fulle hyre med først å restituere dem og deretter hindre dem i å gå i strupen på hverandre.

Hvordan skal dette gå? Det ligger i kortene at drapslysten ikke kan være konstant hele filmen gjennom, men ende i ett av to mulige utfall. Da står det på hvordan Urushadze presenterer det som måtte komme av dialog og det som bedre er. Dernest og ikke minst, hva dette viser oss som ser på.


Dugnadsånd

Det korte svaret er: respekt for skaperverket – alt inkludert, menneske og mandarin. Naturen har en stillferdig dominans i denne filmen. Det synes allerede i de første scenene. Det er alltid tilfredsstillende når en alt i åpningsminuttene merker at det er en forteller med autoritet i sving. Denne historien, hvordan den enn måtte ende, er i gode hender. Snart 50-årige Zaza Urushadze har fire filmer bak seg før denne. Han har også vært leder av det nasjonale filmsenter i Georgia. Han har uttalt at han ikke er uberørt av territoriale konflikter som stadig slår ut i hjemlandets disfavør, men presiserer at filmen ikke er noe rikspolitisk partsinnlegg. Han har sine ord i behold. I Mandariner lar han konflikten leve sitt eget liv med forstand og beherskelse, nærmest som en forlengelse av hovedpersonens verdensanskuelse. Det er som oftest et godt tegn at man knapt enser sceneskift eller tiden som går i en film, at det er hovedroller og handling som synes å bestemme utsnitt, klipp og den slags. Flere av scenene utspiller seg i Ivos lille stue. Da sier det seg selv at skuespillerne helst bør være mer enn habile. Denne filmen er ganske enkelt en fin liten organisme der alt synes å virke sammen, i motsetning til den virkelighet som beskrives. Første bud er balanse, at man ikke overlater de beste argumenter og personlige egenskaper til den ene part, eller i det minste at man har en tanke bak hvorfor man eventuelt gjør det. Propaganda har verden ellers nok av. En selvfølge i våre dager, mener du kanskje? Gid det var. Verken Clint Eastwood eller Ken Loach levner noen tvil om hvor de står politisk. Til gjengjeld har de da heller ikke lagt skjul på sine standpunkter opp gjennom årene.

Mandariner er nøytral, uten at balanseringen av politiske posisjoner gjøres til noe tema. Den er som antydet på livets side, noe også tittelen bærer bud om.

Ivos nabo, Margus, er en beskjeden mann, likevel med en verdighet som kler denne filmen. Han har tenkt seg nordover etter å ha fått unna innhøstingen. De skulle hatt hjelp med det, men under de rådende omstendigheter ser det ikke så lyst ut. «Det med pengene er ikke så viktig,» sier Margus, «Det er bare så synd å se en så vakker avling gå til spille». Bemerkningen har sin virkning, både i sin ærbødige henvisning til, ja, alt som gror, og ikke minst den kjølnende effekten den har på de to kamphanene: «Vi kan hjelpe til.» Dugnads- og samfunnsånden hindrer dem inntil videre i å drepe hverandre, da det, om ikke annet galt, ville berøve Margus for viktig hjelp. Vakkert. Alt er forbundet, som holisten ville sagt det. Idealet om å leve i pakt med naturen behøver ikke formuleres tydeligere enn som så. Man høster og sår, pleier trær, plukker frukt. Og så dukket en russer opp og skjøt dem, for å sitere en absurd gammel vits. Urushadze trenger ikke ty til unødig idyllisering av miljøet. De pastorale omgivelsene understreker likevel hvor drønnende irrelevant krig kan være.


dehumanisering

Det heter seg, noe pleonastisk, at drama forutsetter konflikt. Et minimum av motstand, en eller annen form for utfordring må til for å unngå stillstand. Er dette på plass, kan det få flyt i selv de mest innestengte kammerspill. Når to av hovedrollene her er erklærte dødsfiender, gir det seg selv at konfrontasjonene er mer direkte enn i andre varianter av Det Umake Paret. Denne filmhistoriske undersjanger har sin mest kjente variant i de utallige motvillige politi-kompanjonger som må lære å tåle hverandre. Et ferskere og mer folkekjært eksempel er franske De urørlige, om ghetto-gutten som blir ledsager for den rike i rullestol.

Om motsetningene virkelig skal settes under lupen er krigsfangenskapet en velegnet setting. Kroneksemplet er Broen over Kwai: Vi husker offiser Alec Guinness’ strev med å opprettholde en viss standard. Regimentet skulle levere – også i fangenskap. Ingen nåde, grace under pressure, om det så gjaldt å svette til man stuper. Konfliktene løp imidlertid langs noen andre akser der enn i Mandariner. En nærere slektning, også geografisk, er Sergey Bodrovs Fjellenes fange, om to soldater som er tatt til fange, forholdet dem imellom, og mellom dem og omgivelsene.

Dette relasjonelle trianglet er rikt på muligheter, og er også den mest åpenbare parallellen til Mandariner. Flere kunne vært nevnt, og flere filmer om krigsfanger vil ganske sikkert lages, om det så skulle bli evig fred i verden. Den gryende tillit mellom krigsmotstandere er rett og slett en altfor tiltalende historie. Forsoningsdynamikken er selve antitesen til den dehumanisering av motstanderne vi kjenner fra opptakten til historiske folkemord. Det er for lengst etablert talkshow-visdom at soldater som vegrer seg mot å drepe får det litt lettere om ofrene framstilles som skadedyr. Gjengangere i krigspropagandaen er da også kakerlakker, rotter og annet det er lett å argumentere for at bør utryddes.


Solidaritet

Her har vi krigens djevelpakt for vinglete unggutter: en provisorisk, for ikke å si parodisk, mannsrolle betalt med krigens kroppslig-mentale umenneskeliggjøring. Med et sånt utgangpunkt blir sykeleiet hos Ivo en nølende «re-humanisering» av de innbitte krigerne.

Mandariner viser dessuten noe ganske interessant: hvordan den potensielt forsonende informasjonen kommer for dagen via forsøk på det motsatte, å finne selve distinksjonen, de foraktelige egenskapene som gjør motparten til motpart. Den ene forsøker å trakassere den andre: «Hvorfor er du her?», «Kan du ingenting om historie?», «Har dere ikke skole?». Og får svar på tiltale = personlig bakgrunn. Pussig nok er det iveren etter å nære hatet som anskueliggjør det som forener dem, nemlig individuelle egenskaper. Alle mennesker har en historie, venner, jobb, familie, eller mangel på noen eller alle. Detaljene indikerer et individ, ikke kun et uvesen fra den andre siden.

Betegnende nok er det virkeligheten som stjeler oppmerksomheten når vi snakker om forsoning: den midlertidige gemyttligheten mellom skyttergravene under første verdenskrig, eller historiene om hutuer og tutsier som tilgir hverandre etter å ha fått familiemedlemmer drept av motparten. Sånt er vanskelig å forstå. Filmer som denne kan hjelpe litt med det. De stridende parter er ikke alltid så ulike, og en krigssituasjon skyldes gjerne egenskaper motstanderne har felles. Sånt er fort glemt når kruttrøyken står. Urushadze gir en filmisk formulering av belastede uttrykk som ofte sveller i munnen på den som prøver å uttale dem: solidaritet og medmenneskelighet. Det er ingen liten prestasjon. Mandariner er en sympatisk og aktuell film i en tid med gode vilkår for fiendebilder. Dessverre blir den dermed også en nødvendig film.

© norske LMD
Mandariner (Mandariinid), Estland/Georgia, 2013, regi: Zaza Urushadze.

Sverre V. Sand er filmkritiker.