En arabisk besettelse med dype røtter

Konspirasjonsteoriene er på vei tilbake for fullt i den arabiske verden. Ved alltid å legge skylden på Vesten og Israel forsøker folk og styrende å unndra seg sitt ansvar.

I november 2012 publiserte den private egyptiske avisen Al-Masry Al-Youm en artikkel som hevdet at Israels tidligere utenriksminister Tzipi Livni hadde fortalt britiske The Times at hun hadde hatt seksuelle relasjoner til flere kjente arabere da hun var Mossad-agent. En kjødelig handel for «å involvere dem i sexskandaler, få dem til å røpe hemmeligheter eller gjøre politiske innrømmelser til fordel for Israel».1 Saken ble umiddelbart spredd i sosiale medier og av andre medier, spesielt tv, og fikk den arabiske verden til å koke. Fra Rabat via Kairo til Muscat så en rekke spaltister nok et bevis på Israels permanente komplott mot nabolandene. Men Al-Masry Al-Youm snudde raskt og unnskyldte seg for leserne: Livni hadde aldri sagt dette, verken i The Times eller andre steder. «Men det var for seint. Påstandene hadde spredd seg med lynets hastighet. Våre dementier var nytteløse. Fortsatt er mange overbevist om at Tzipi Livni har hatt seksuelle relasjoner med arabiske ledere, spesielt palestinske, for å få dem til å avsløre hemmeligheter eller få diplomatiske fordeler for Israel,» sier en tidligere journalist i avisen. En rask undersøkelse bekrefter det han sier: Nettsteder og -fora og selv aviser fortsetter å spre disse påstandene uten å nevne dementiene.

I november 2012 skrev den israelsk-drusiske poeten Salman Masalha en tekst på arabisk der han irettesatte alle de store skribentene som hadde latt seg lure av den famøse artikkelen uten å reflektere et sekund over hvorfor de var så lettlurte.2 Hans bønn om fornuft hadde liten virkning, for konspirasjonstanken er svært utbredt i den arabiske verden. Samtidig hender det ofte at en muamara (et komplott eller en konspirasjon) straks synes for fantasifull og blir plassert i kategorien bisarre nyheter. Det var tilfellet i 2010 da daværende guvernør i Sør-Sinai, Mohamad Abdul Fadil Shousha, mente at Mossad kunne ha kastet drapshaier utenfor Sharm el-Sheik i Rødehavet for å ramme Egypts turistindustri.3 Konspirasjonsteorier dukker også opp som forklaring på store hendelser. 11. september-attentatene blir fortsatt ofte og i alle samfunnslag sett som en luguber sammensvergelse der Israel spilte hovedrollen. De arabiske opprørene i 2011, og uroen og konfliktene som fulgte, blir også sett som et usynlig renkespill fra de vestlige stormaktene. Etter at euforien fra den første tiden hadde lagt seg, spesielt gleden etter at Egypts Hosni Mubarak ble tvunget til å gå av, spredte konspirasjonsforklaringer seg raskt i alle samfunnslag. I Algerie som i Marokko og monarkiene i Persiabukta er det ikke uvanlig å høre eller lese at CIA, Frankrikes hemmelige tjenester eller Mossad drev araberne til å gjøre opprør for å så kaos og styrke Israels innflytelse.4


I alle samfunnslag

Også krigen i Syria blir fortolket på denne måten. På tross av Assads vold mot sitt eget folk blir regimet hans framstilt som offer for en plan klekket ut i Washington for å svekke Israels rivaler i regionen.5 Heller ikke dagens Egypt under Sisi avstår fra slike fortolkninger. Myndighetene pleier å unngå temaet, men mange programmer på statlig tv kvier seg ikke for å påstå at de massive demonstrasjonene mot Mubarak i 2011 var et komplott utklekket av USA og Israel – en annen variant inkluderer også Qatar – for å bringe Det muslimske brorskapet til makten og med det svekke Egypt. «Konspirasjonsteoriene i den arabiske verden gir først og fremst forrang til det irrasjonelle,» sier en jordansk diplomat i Genève. «Teorienes kraft er at de kan komme med motstridende påstander uten at man kan stille spørsmål til dem, fordi mer rasjonelle argumenter blir avfeid. Vi er kastet ut i et fantasiunivers hvor elementær logikk ikke lenger gjelder.»

«Vi er kastet ut i et fantasiunivers hvor elementær logikk ikke lenger gjelder.»
Jordansk diplomat

I sin iver etter å dekke over sine mangler og rakke ned på fiendene har arabiske politikere et stort ansvar for spredningen av konspirasjonsteorier. I Marokko blir Algerie anklagd for all slags ondskap på grunn av landets stillingstakning i konflikten i Vest-Sahara. På slutten av 1990-tallet mistenkte regjeringsvennlige aviser Algerie for å presse de store vestlige oljeselskapene til ikke å lete etter olje i Marokko – noe som skulle forklare hvorfor det fortsatt ikke er oljeutvinning i Marokko.

I Algerie blir konspirasjonene nærmest systematisk knyttet til Frankrike. Den gamle kolonimakten skal fortsatt trekke i trådene, spesielt i favør av den ene eller andre maktfløyen. Mange algeriere, også folk som er født lenge etter uavhengigheten, mener at det andre kontoret – kallenavn på den franske hærens etterretningstjeneste (1871–1940) – fortsatt styrer over landets skjebne. Troen på at Frankrike kontrollerer de algeriske lederne gjenfinner vi i hele det politiske spekteret. Islamistene så vel som nasjonalistene i Den nasjonale frigjøringsfronten (FNL) hevder stadig at det eksisterer et hizb frança, «Frankrikes parti».


Alltid den Andre

Utover de nasjonale særegenhetene kan konspirasjonsteoriene forklares av den sentrale rollen de hemmelige tjenestene spiller i den arabiske verden. «Mukhabarat, hemmelige agenter, påvirker den offentlige opinionen med en kontinuerlig ryktespredning,» sier en analytiker fra Al-Ahram Senter for politiske og strategiske studier i Kairo. «Disse ryktene bygger opp om en viss måte å se verden på og forsterker alt som taler for at komplottene eksisterer. Dette er en konstant variabel i den arabiske verden. I dag er det nok å si i kafeene og på gata at de unge demokratiaktivistene får penger fra Vesten for å antyde at kravene deres inngår i et komplott mot Egypts suverenitet.»

«Jo mer tid som går, jo mer forbløffet blir jeg av de stadige konspirasjonsteoriene.»
Nacer Jabi, algerisk sosiolog

Ifølge en algerisk etterretningsspesialist har rykter alltid vært «øvelser» som den militære etterretningen har gjennomført for å teste ut hvor godtroende massene er og forsterke ideen om landet er permanent truet. «Jo mer tid som går, jo mer forbløffet og forstemt blir jeg av de stadige konspirasjonsteoriene og suksessen de har i landet vårt,» sier den algeriske sosiologen Nacer Jabi. Han ser i teoriene enkelte medborgeres hang til å lete etter mer eller mindre rasjonelle måter å forsvare det utilgivelige: «Det skjer et attentat, de relativiserer det, leter etter forklaringer for å vinne tid, finner på unnskyldninger for den ene eller den andre voldshandlingen.» Jabi irriterer seg også over det omskiftelige synet på de kastede arabiske diktatorene, som plutselig er blitt dypt savnede velgjørere. Jabi forklarer hangen til konspirasjonsteorier med «at det ikke eksisterer noen borgerbevissthet eller at den er blitt forlatt, at man ikke vil drøfte selvmotsigelsene og avviser sitt eget ansvar. Det er alltid den Andre som har skylden.» Men det betyr ikke at den arabisk-muslimske verden ikke har opplevd virkelige komplotter, som for eksempel Operasjon Susannah i 1954.

I en arabisk verden som sliter med å bli en viktig internasjonal aktør åpner konspirasjonsteorier for å skylde på andre, spesielt Vesten, og unngå en selvkritikk som regimene ikke ønsker. De ulike forklaringene på Den islamske statens (IS) framvekst viser dette tydelig. «Det er så utrolig mye lettere å si at imperialistene skapte IS enn å reflektere over våre egne demoner. Da slipper vi å spørre oss selv om fanatismen og grusomhetene begått i religionens navn,» sier den unge irakiske læreren Amer Murad.


Rasjonell nylesning av historien

Den arabiske verdens mottakelighet for konspirasjonsteorier har også sin opprinnelse i islams første tid. Som Mohamed Ourya, foreleser ved universitetet Sherbrooke i Canada, påpeker, er den muslimske verden gjennomsyret av ideen om at jødene i Medina rottet seg sammen mot Muhammed og forsøkte å kvele islams utbredelse.6 Langt fra å ses som en episode fra islams begynnelse, blir de vanskelige og iblant voldelige relasjonene mellom de første troende og de jødiske stammene i Arabia kommentert i det evinnelige i en mengde skrifter, som slik visker bort århundrer med sameksistens som ofte var langt fredeligere enn i Vesten. For Ourya viser denne historiske besettelsen seg i en tendens til å forklare alle større hendelser med en konspirasjon som inngår i en lange rekke angrep mot islam.

Han minner også om at muslimske teologer alltid har insistert på rollen den omvendte jøden Abdullah Ibn Saba spilte i sammensvergelsen mot Uthman, den tredje kalifen etter profeten. Sammensvergelsen ledet til fitna – «den store uenigheten» – med politiske konsekvenser som fortsatt i dag former den muslimske verden. Dette er grunnen til at man i Saudi-Arabia og andre sunnidominerte land ofte hører forkynnere påstå at sjiaislam, som nettopp oppsto etter en krangel om arverekkefølge, er et «jødisk komplott». Dermed kan det virke som om alle forsøk på å innskrenke virkningen til konspirasjonsteoriene i den arabiske verden forutsetter en rolig og rasjonell nylesning av den muslimske verdens historie.

Oversatt av R.N.

Akram Belkaïd er journalist.