Tre hundre tyver med doktorgrad

Dilma Rousseff ble med nød og neppe gjenvalgt i oktober i fjor. Hun har en elendig oppslutning og er overlatt til en Kongress med 28 partier som er mer opptatt av å mele sine egen kake enn å reformere et vaklevorent politisk system.

Brasil opplever en økonomisk, politisk og institusjonell krise. Etter tolv år med vekst har landet havnet i resesjon. BNP vil falle med tre prosent i år og fallet vil sannsynligvis fortsette i 2016. Arbeidsløsheten har skutt i været (nesten 8 prosent, mot 4 prosent i fjor) og inflasjonen er høy (over 9,5 prosent i år).

Under ti prosent av brasilianerne har tillit til president Dilma Rousseff, som siden i sommer har måttet tåle mange ydmykelser. I et forsøk på å roe ned opposisjonen, som krever at hun går av, aksepterte hun i august å samarbeide med den økonomiske eliten om den konservative planen «Agenda Brasil». Til ingen nytte. På anmodning fra opposisjonen innledet landets valgtribunal (TSE) to måneder senere etterforskning av finansieringen av valgkampen hennes i fjor. I kjølvannet nektet riksrevisjonen (Tribunal de Contas da União, TCU) å godkjenne statsregnskapet for året før. Den beslutningen, den første siden 1937, er i praksis en oppfordring til Kongressen om å forkaste regnskapet.

TCU mener at Rousseff bevisst underrapporterte statsgjelden for å unngå at den fikk innvirkning på valget. Høyreopposisjonen hevder hun har begått en forbrytelse som ifølge grunnloven fra 1988 gir grunn til å avsette henne. Men en slik prosedyre må godkjennes av en opprørsk Kongress.


Partier med uklar ideologi

Kongressen ble opprettet i 1824, like etter at Brasil ble uavhengig. Løsrivelsen fra Portugal var fredelig og de gamle maktstrukturene levde i stor grad videre. Kongressen har to kamre, Representantenes hus og Senatet, med 513 folkevalgte, 81 senatorer og en elendig folkelig representasjon. Institusjonen lar elitene holde fast på makten. I 1993 hevdet Luiz Inácio «Lula» da Silva at Kongressen var kontrollert av «300 picaretas» – opportunistiske banditter. Uttalelsen vakte oppsikt og ble også sitert av rockegruppen Os Paralamas do Sucesso: «Luiz Inácio har sagt det, Luiz Inácio har gitt beskjed / Det er tre hundre picaretas med doktorgrad.» Den tidligere metallarbeideren Lula ble mer pragmatisk etter at han ble president høsten 2002 og lærte seg å rose de han hadde skjelt ut.

Lite har endret seg siden 1993. Den typiske parlamentarikeren valgt i fjor er fremdeles «en hvit mann i femtiårene med høyere utdannelse, bedriftsleder og med en formue på over én million reais», skriver Edson Sardinha på nettsiden Congresso em Foco som overvåker den lovgivende makten. Han kunne ha tilføyd at mange folkevalgte også er medieledere: I 2008 viste prosjektet Donos da Mídia at 271 var direkte eller indirekte knyttet til en mediebedrift selv om grunnloven forbyr det.

Det politiske systemet sementerer kløften mellom folk og politikere. I USA representerer hvert kongressmedlem like mange innbyggere. I Brasil er fordelingen av de 513 setene mellom de 26 delstatene og det føderale distriktet Brasília proporsjonalt med befolkningen – bortsett fra at ingen delstat kan ha færre enn åtte representanter (selv Roraima med under en halv million innbyggere) og ikke mer enn 70 (en grense São Paulo har nådd med sine 44 millioner innbyggere). Asymmetrien er enda større i Senatet som gir tre senatorer til hver delstat. Systemet favoriserer dermed de små delstatene og styrker makten til de lokale partipampene som dominerer partiene og hindrer en fornyelse av politikerklassen. Disse representantene, som ofte stiller for partier med uklare ideologier, nøler ikke med å selge sin innflytelse og skifter side som det passer dem – selv om en reform i 2007 begrenser praksisen.


Kasse nr. 2

En annen særegenhet er valgmåten: forholdsvalg med åpne lister. Velgerne kan stemme på enten en kandidat eller en liste (parti eller koalisjon). Resultatet ligner et lotteri, ettersom antall seter hver liste får avhenger av et komplisert regnestykke kalt «valgkvotienten». Stemmene til kandidatene og til partiene eller koalisjonene blir delt på antall seter valgkretsen. Hvis en kandidat får mange stemmer kan andre på listen hans komme inn i Representantenes hus selv om få har stemt på dem. Dessuten omfatter koalisjonene både høyre- og venstrepolitikere, slik at en stemme til en menneskerettsforkjemper kan bidra til å velge en homofob rasist som vil kaste ut jordløse bønder.

Systemet oppmuntrer partiene til å lokke til seg kjente og karismatiske ledere, såkalte puxadores de votos, «stemmestøvsugere». I et land hvor det er lovpålagt å stemme og over halvparten av velgerne ikke har fullført ungdomsskolen, kan et kjent navn virke trygt. I tillegg blir president, guvernør, senator, føderal representant og delstatsrepresentant valgt samtidig, men med forskjellige valgordninger. I 2010 fikk en profesjonell klovn Francisco Everardo «Tiricia» Oliveira da Silva, flest stemmer (1,3 millioner) i valget til Representantenes hus. Han hadde ingen politisk erfaring, men fikk med seg 24 kandidater fra koalisjonen sin inn i Kongressen.

Det brasilianske politiske systemet liker også tidligere idrettsstjerner (som fotballspilleren Romário), politifolk, TV-predikanter, og sønner og døtre fra de kjente politiske familiene. Jusstudenten Uldurico Junior var 22 da han i oktober i fjor ble valgt i delstaten Bahia og etterfulgte faren, Uldurico Pinto. Ifølge fagforeningsorganisasjonen DIAP har 211 av dagens representanter blitt valgt på grunn av sin familietilhørighet.

Medieeksponering gjør kandidatene kjent, men kampanjekostnadene gjør det umulig å stille til valg uten en personlig formue eller rike støttespillere. Utgiftene til TV-reklame, kommunikasjonsrådgivere (blant verdens høyeste honorarer) og logistikk i et gigantisk land, gjorde at valgtribunalet i fjor estimerte at det kostet partiene 6,4 millioner reais (tolv millioner kroner) å få en representant valgt. En økning på 283 prosent på tolv år. Summene er i virkeligheten høyere, for uten offentlig finansiering og ordentlig granskning av bidragene fra næringslivet, har alle partiene skaffet seg en caixa 2, «kasse nr. 2», for å skjule finansieringen. Praksisen skaper korrupsjon, slik fjorårets skandale i det statlige oljeselskapet Petrobras viser. Etter en juridisk kamp og en dom i landets høyesterett, ble bidrag fra bedrifter til valgkamp forbudt for første gang i 2015, men det finnes ingen garanti for det at ikke vil komme tilbake.


Utpresser regjeringen

Mangelen på sperregrense har ført til en eksplosiv vekst i parlamentariske grupper, hvor ingen har et klart flertall. Representantenes hus har slått ny rekord med 28 partier, seks flere enn i 2011–2014. Det største partiet, Rousseffs Arbeiderparti (PT), har bare 69 representanter. Så selv en president valgt med stort flertall er tvunget til endeløse forhandlinger for å bygge og bevare en parlamentarisk plattform. I 2005, da Lula da Silva satt ved makten, ble Arbeiderpartiet beskyldt for å ha gitt penger under bordet til representanter fra andre partier for å få støtte i avstemninger. De store mediene, de fleste knyttet til opposisjonen, kalte praksisen mensalão («månedslønn»). Praksisen ble aldri bevist, men skandalen viser hvor vanskelig det er å holde på et flertall.

Det er vanskelig å styre med dette koalisjonssystemet. Presidenten har ressurser og konstitusjonelle privilegier som gjør det mulig å trekke til seg partier. Hun utnevner ministre, tildeler stillinger i den føderale administrasjonen, og bestemmer over finansieringen av parlamentariske vedtak. Byggingen av en bru, en vei eller et helsesenter i en valgkrets avhenger av sentralregjeringen. Å overlate dette til en folkevalgt, som kan skryte av det til velgerne sine, fører ofte til støtte fra representanten.


Større innflytelsen enn partiet

«Det er fristendende for partiene å alliere seg med regjeringen. Men når presidenten verken har politisk karisma eller talent, eller noe ønske om slike forhandlinger, kan denne institusjonelle mekanismen bli en felle,» sier Paulo Peres, professor i statsvitenskap ved Det føderale universitetet i Rio Grande do Sul. «Partnerne» går da over til å utpresse regjeringen for å få flere ressurser og stillinger: ikke bare ministerposter, men stillinger på alle nivå i administrasjonen. Dette er situasjonen Rousseff befinner seg i. Opposisjonen presser på for å svekke henne i håp om å vinne neste valg, eller å avsette henne.

Representanter fra samme parti oppfører seg også ulikt, ettersom de ideologiske posisjonene er uklare og avhengige av velgergruppene i de ulike delstatene. I begynnelsen av oktober tilbød Rousseff nye ministerposter til Brasils demokratiske bevegelse (PMDB), et parti uten en politisk linje, i håp om at medlemmene ville blokkere Kongressens forsøk på å avsette henne. Men hun har bare klart å tilfredsstille en av fløyene i partiet, representantene fra delstaten Rio de Janeiro. De andre representantene, som de fra delstaten Santa Catarina, krever fortsatt at hun går av, i frykt for at hennes rekordlave oppslutning vil slå tilbake på dem i lokalvalget neste år. «De parlamentariske gruppene er ikke homogene. Representantene skal adlyde gruppelederen, men i virkeligheten kan de alliere seg med kjente personer som ikke nødvendigvis sitter i Kongressen, som en guvernør eller en borgermester,» forklarer Stéphane Monclaire, brasilspesialist ved universitetet Paris 1 Panthéon Sorbonne.

Rousseff har ikke skjønt hvordan systemet fungerer og latt Eduardo Cunha, PMDB-leder og president i Representantenes hus, styre som han vil i det første året av hennes andre periode. Like etter at hun var gjenvalgt, forsøkte hun å hindre ham i å bli parlamentspresident, en stilling han hadde krav på ut fra partiets oppslutning. Hun fikk ham dermed som fiende. Cunha kontrollerer representanter langt ut over sin egen bastion i Rio de Janeiro, ettersom han har funnet «vennlige» selskaper til å finansiere valgkampene deres.

Som herre over Kongressens dagsorden har han fremmet konservative forslag, alt fra kutt i arbeidstakerrettigheter til senking av kriminell lavalder til 16 år. Han har også gitt gjentjenester til selskapene som finansierte hans og hans protesjeers valgkamper. Han har gått imot en parlamentarisk granskning av underslag fra offentlige helsefond, et fenomen som er gjenstand for en rekke rettssaker.

Cunha får det ikke alltid som han vil, men han kommer stadig tilbake til saken og minner mange representanter om at de står i gjeld til ham. Ifølge en fersk rapport fra Det føderale universitetet i Campina Grande følger 140 parlamentarikere, en fjerdedel av Representantenes hus, hans anbefalinger. Han har altså langt større innflytelse enn partiets 65 representanter.


Interessebenkene

Disse representantene blir kalt bancada Cunha – Cunhas benk. Benkene refererte opprinnelig til partiene (PT-benken eller PMDB-benken), men mistet den betydningen etter hvert som lobbyene vokste. I Representantenes hus med 28 grupperinger fremmer dagens benker private interesser og diverse enkeltsaker. «Disse sakene dreier seg om sosiale spørsmål, moral, miljø, økonomi eller kjønn, og skaper effektive pressgrupper,» sier Antônio Augusto de Queiroz fra DIAP.

De to viktigste benkene er representantene for det agroindustrielle komplekset (153 folkevalgte) og bedriftsledere (217). «I tillegg har vi benken til de evangelisk kristne og sikkerhetsbransjen. Mens benkene til bransjer som utdanning, helse og transport ikke er like engasjert,» legger de Queiroz til. De evangeliske representantene har arbeidsmøter tirsdag kveld og messe onsdag morgen. De som forsvarer interessene til helsefondene møtes kun dagen før det stemmes over aktuelle saker. Benkene har mistet noe av makten etter at landets høyesterett påbød partilojalitet i 2007. Partiene kan nå kreve at medlemmene stemmer likt, unntatt i spesielle omstendigheter.

Cunha spiller på alle strenger. Han styrer aktivitetene til den evangeliske benken, hvor han er et framtredende medlem, men også sikkerhetsbenken, og naturligvis sitt eget parti. Han er innblandet i Petrobras-skandalen – han skal ha gjemt unna flere millioner i Sveits – og vil sannsynligvis ikke beholde posten som president for Representantenes hus fram til nyttår. Men han har fortsatt betydelig makt og kan påvirke utvelgelsen av en etterfølger.


Laber optimisme

At Cunha forsvinner vil ikke nødvendigvis hjelpe Rousseff, som har forverret de indre konfliktene i PMDB. Han har satt både visepresident Michel Temer og senatspresident Renan Calheiros opp mot Cunha. «Dagens spenninger mellom Kongressen og regjeringen skyldes i stor grad kampen om innflytelse mellom PMDB-lederne foran det kommende presidentvalget,» sier Monclaire.

Rousseff er også i ferd med å miste støtten fra de sosiale bevegelsene, som misliker sparepolitikken hennes og samarbeidet med Brasils mest konservative krefter. «Hvis regjeringen vil at folk skal forsvare den i gata, må den gi oss en grunn til det,» sier Guilherme Boulos, leder for organisasjonen Hjemløse arbeidere, og en stigende stjerne på venstresiden.

Så lenge Arbeiderpartiet er lammet av regjeringsdeltakelsen, må Rousseff umiddelbart stanse hestehandlene med de folkevalgte, mener Boulos. «Hun må tenke utover Kongressen og se sosial mobilisering som et trumfkort. Hvis ikke vil vi ende opp med landets mest reaksjonære regjering i nyere tid,» advarer han. Men optimismen er laber på venstresiden: Selv da Lula hadde 85 prosent oppslutning, vurderte han aldri å legge fram en reell politisk reform for Kongressen.

Oversatt av L.H.T.

Lamia Oualalou er Journalist, Rio de Janeiro.