Virkelighetsbristen i forhandlingene

De internasjonale klimaforhandlingene går for sakte og klarer ikke å stanse klimaendringene. Vi bør vurdere andre midler for å endre historiens gang.

Byen Eko Atlantic som er under bygging på en kunstig øy i Lagos-lagunen, kan havne under vann innen slutten av århundret. I Nigerias kystområder kan stigende havnivå knyttet til global oppvarming nå 90 kilometer innover i landet. Eko Atlantic vil da bli en ruin som framtidens geologer kan bruke til å rekonstruere Jordas historie.

For tre millioner år siden, i pliocenen, var det like mye CO2 i atmosfæren som i dag. Atmosfæren var to til fire grader varmere, og havnivået ti til tjue ganger høyere. I dag hersker det stor usikkerhet om hvor raskt isen i Antarktis vil smelte. Noen scenarier, som scenariet til Potsdam Institute, har beregnet at hvis alt fossilt brensel blir svidd av, så vil havet stige med tre meter i århundret i det kommende tusenåret.1 Den kjemiske sammensetningen i dagens atmosfære er unik sammenlignet med naturlige variasjoner i drivhusgass den siste millionen år. Ut fra det vi vet om fortidens klima, er medianscenariet med en oppvarming på tre grader i løpet av dette århundret, en brå endring. Den kan sammenlignes med en overgang fra istid til mellomistid, men langt raskere enn den siste overgangen som skjedde med økning på én grad i årtusenet. Spor etter den industrielle tidsalder – en parentes i menneskehetens historie – vil fortsatt være synlige om tusen år. I 3012 vil 30 prosent av dagens CO2 fortsatt være i atmosfæren.


Bokførerretorikk

Menneskeheten er nå den sentrale faktoren som bestemmer hvordan planeten fungerer. På litt over to generasjoner er mennesket blitt en geologisk makt. En rekke tegn viser at våre aktiviteter skaper et varig avtrykk på planeten som kan sammenlignes med istider, vulkanutbrudd og meteorittnedslag. Geologiske lag dannet av urbanisering, demninger, industri, gruvedrift og landbruk inneholder alle mange fossiler fra den nye geologiske tidsalderen. De nye stoffene menneskene har sluppet ut etter 1945 er en typisk signatur for vår antropocene tidsalder: radionuklider, fluorgasser, bio- og nanoteknologiske produkter. Globaliseringen av petrokjemiske produkter har skapt en «plastens paleontologi», ifølge geologen Jan Zalasiewicz. Vi finner nå sotpartikler fra industrien på Nordpolen. Industrisamfunnene vil etterlate seg spor i jorda, lufta og havene i flere årtusen.

Klimaendringene er del av det geografen Will Steffen, geokjemikeren Paul Crutzen og historikeren John Mac Neill kaller den store akselerasjonen i menneskehetens historie.2 Denne overflodsperioden fra 1945 og fram til i dag sammenfaller med oljealderen, avkoloniseringen og masseforbruket. FN-forhandlingene møter dette historiske bakteppet med treghet. De evner ikke å utfordre produktivismen og ta tak i spørsmål om energi, rettferdighet og utvikling. Det så vi på forberedelsesmøtene i Genève og Bonn hvor forslagene har blitt svært komplekse i forsøket på å finne fram til noe 196 land kan bli enige om.

Forhandlingene er avskåret fra virkeligheten og står i stampe. Klimaendringene stiller miljødiplomatiet overfor en enorm mengde usikkerheter og tidsaspekter. Klimatoppmøtene har ikke klart å utarbeide verktøy eller en tenkning som står i stil med utfordringene. Omfanget av virkelighetsbenektelsen viser seg i bokførerretorikken man har hentet fra økonomiske fag, hvor kost/nytte blir beregnet ut fra statistiske framskrivninger. Drevet av en tro på uendelig vekst har industrialderen eksternalisert naturen som et livløst varelager eller en leverandør av finansstrømmer som skal betale for «tjenestene» økosystemene leverer. Togradersgrensen, som forhandlingene dreier seg om, inngår i denne tenkemåten som forutsetter en viss stabilitet og forutsigbarhet. Man tror man kan forvalte klimaet med menneskelig oppfinnsomhet og politisk mobilisering. I virkeligheten er det vanskelig å avgjøre hvor mye drivhusgass som er akseptabelt, som kan stabilisere klimaet. Ingen vet når det katastrofale vippepunktet vil inntreffe.


Frihandelen foran klima

Forskerne Stefan Aykut og Amy Dahan kaller denne frakoblingen mellom de materielle prosessene som forverrer klimaet og de internasjonale instansene som har blitt etablert de siste tjue årene, for en virkelighetsbrist.3 Det er nytteløst å forsøke å løse problemene skapt av forbrenning av fossil brensel ved å regulere utslippene uten å stille spørsmål om utvinningen. Forhandlingene om CO2-utslipp tar verken tak i den økonomiske utviklingen, de internasjonale handelsreglene eller det internasjonale energisystemet.

Et annet eksempel på frakoblingen er Kyoto-protokollen som bare sementerte markedsmekanismenes internasjonale hegemoni som miljøverktøy ved å behandle klimaet som en økonomisk målbar enhet. Protokollens «fleksibilitetsmekanismer» skal fremme utslippsreduksjon der hvor det er mest økonomisk effektivt. Denne kompensasjonstanken har blitt utvidet til utslipp fra avskoging med FN-programmet REDD (Reducing emissions from deforestation and forest degradation). I Europa har kvotemarkedet vært totalt mislykket.

En tredje virkelighetsbrist er Klimakonvensjonens mangel på kontroll over frihandelssystemet WTO har etablert, hvor handelsreglene har forrang foran miljøvern. Dette hierarkiet finner vi også i forhandlingene om den transatlantiske frihandelsavtalen TTIP. Forhandlingene om frihandelsavtalen CETA mellom EU og Canada som har pågått siden 2013 kaster også skygger over klimapolitikken, når EU åpner portene for ukonvensjonell olje fra Alberta. Ifølge amerikanske Natural Resources Defense Council vil EUs oljesandimport øke fra 4000 fat i 2012 til 700 000 fat innen 2020.4 Rørledningen Energy East, bygd av TransCanada, vil forsyne europeiske raffinerier i et transatlantisk marked frigjort fra alle handelshindringer.


Internasjonal straffedomstol

Ifølge historikeren Dipesh Chakrabarty avdekker klimakrisen en kollisjon mellom historiene til Jorda, menneskets evolusjon på Jorda og den industrielle sivilisasjonen.5 Disse tre historiene utspiller seg på ulike nivå og hastigheter, og tvinger de moderne samfunnene til å revurdere sin tenkemåte. Vi må forstå at livet på Jorda ikke lenger står på stabil grunn. Antropocenen har åpnet en bresje i Jordas historie, noe som tvinger oss til å revurdere menneskehetens skjebne med tanke på den radikale usikkerheten rundt terskeleffekter, vippepunkter, irreversible endringer og muligheten for at klimaet løper løpsk.

I denne situasjonen anbefaler klimaforskeren James Hansen politikerne å forlate kull som brensel. Snarere enn et føre var-prinsipp dreier det seg om tiltak som kan gi oss håp om «det minst ille scenariet». Ifølge Christophe McGlade og Paul Eklins ved University College of London må en tredjedel av verdens oljereserver, halvparten av gassen og 80 prosent av kullet forbli under bakken for å unngå en overoppheting av planeten.6 Planetens reserver som er økonomisk drivverdige med dagens teknologi tilsvarer rundt 2900 gigatonn (Gt) CO2, det vil si tre ganger mer enn grensen for togradersmålet.

Verden over kjemper nye bevegelser mot utvinning av mineraler og fossilt brensel. Nettverket Environmental Justice, Liabilities and Trade har registrert flere hundre bevegelser, fra Nigerdeltaet i Nigeria til nasjonalparken Yasuní i Ecuador. Paven maner til måtehold i sin nye ensyklika. Tenketanker foreslår å fordele utslippene per hode. I India skiller Centre for Science and Environment, grunnlagt av forskeren Anil Agarwal og ledet av Sunita Narain, mellom de fattiges overlevelsesutslipp og de rikes luksusutslipp. De vil ha en deling av fellesgodene per innbygger. Irske Foundation for the Economics of Sustainability foreslår å rasjonere fossil energi som et globalt fellesgode: Et offentlig internasjonalt klimafond skal hvert år legge ut på auksjon en gitt mengde produksjonstillatelser og dele inntekten likt mellom Jordas innbyggere.

«Klimakrisen reiser store spørsmål om rettferdighet: mellom generasjoner, mellom små øystater og store forurensere (både fortidige og framtidige), mellom industrialiserte land og landene som er i ferd med å industrialiseres,» sier Chakrabarty. Kun noen få land (mellom 12 og 14) og en liten del av menneskeheten (rundt en femtedel av verdens befolkning) er ansvarlige for drivhusgassutslippene fram til nå.

En annen vei går via loven. Toppmøtet Rio+20 i juni 2012 la grunnlaget for End Ecocide on Earth, en folkebevegelse med over 500 organisasjoner. Bevegelsen jobber for å få slutt på de multinasjonale selskapenes straffefrihet. De vil endre Roma-statuttene, grunnlaget for Den internasjonale straffedomstolen i Haag, slik at den kan straffe forbrytelser mot økosystemet, såkalt økomord.

En gruppe jurister har utarbeidet to konvensjonsforslag mot miljøkriminalitet og økomord7 for å styrke og harmonisere internasjonal forebygging og slå ned på miljøkriminalitet. Juristene vil gjøre økomord til en av de mest alvorlige forbrytelsene på samme nivå som forbrytelser mot menneskeheten. De anbefaler å utnevne en internasjonal miljøanklager, opprette en internasjonal straffedomstol for miljøet, etablere en forsknings- og granskningsgruppe for miljøet og lage et internasjonalt erstatningsfond. Disse tiltakene dreier seg like mye, som juristen Mireille-Delmas-Marty skriver, om å spre fordømmelsen som å «åpne oss for håpet om en felles skjebne».8

Oversatt av R.N.

Agnès Sinaï er miljøjournalist.