Hvorfor slikker hundene seg selv?

Politikere, banksjefer og ledere har alltid vært grådige, så hva er det i vårt juridiske og økonomiske system som gjør at de i så stor grad får realisert sin grådighet?

Det eneste virkelig overraskende med Panama-papirene er at de ikke inneholder noen overraskelser: Fikk vi ikke vite nøyaktig det vi forventet å få vite? Men det er en ting å vite generelt, noe helt annet å få de konkrete dataene. Det er litt som å vite at partneren din er utro – du kan akseptere den abstrakte kunnskapen, men det er noe helt annet når du får se bildene. Med Panama-papirene har vi fått en dose skitten finanspornografi, og vi kan ikke lenger late som om vi ikke vet.

I 1843 hevdet den unge Karl Marx at datidens tyske regime «innbiller seg bare å tro på seg selv og krever av verden forøvrig at den skal dele denne illusjonen».1 I en slik situasjon blir det et våpen å bringe skam på de som sitter med makten – eller, som Marx sier: «Man må gjøre det virkelige trykket enda mer trykkende ved å føye til bevisstheten om trykket, man må gjøre skammen enda mer skamfull ved å publisere den.» Og det er nettopp situasjonen nå: Vi står overfor den skamløse kynismen til den eksisterende globale orden og dens aktører, som bare innbiller seg at de tror på sine ideer om demokrati og menneskerettigheter. Men gjennom avsløringene til WikiLeaks og Panama-papirene, blir skammen – vår skam over å tolerere en slik makt over oss – enda mer skammelig når den blir publisert.

Ved første øyekast stikker et positivt og et negativt trekk seg ut i Panama-papirene. Det positive er de involvertes grenseløse solidaritet: I den globale kapitalens skyggeverden er alle brødre, den utviklede vestlige verden er der, inkludert de ukorrumperte skandinavene, og de håndhilser på Putin og Kinas Xi Jinping. Iran og Nord-Korea er der også, og muslimer og jøder blinker vennlig til hverandre. Dette er et sant multikulturelt rike hvor alle er både likeverdige og forskjellige. Det negative trekket er USAs påfallende fravær, som gir et snev av troverdighet til de russiske og kinesiske påstandene om at bestemte politiske interesser er involvert i avsløringene. Så hva skal vi gjøre med alle dataene?


Institusjonell renhet

Det finnes en klassisk vits om mannen som kommer hjem tidligere enn ventet og finner kona til sengs med en annen mann. Kona spør: «Hva skjedde? Du sa at du skulle komme hjem først om tre timer!» Mannen svarer rasende: «Vær seriøs, hva gjør du til sengs med den fyren der?» Hvorpå kona svarer rolig: «Ikke skift emne, svar på spørsmålet mitt!» Ser vi ikke en lignende reaksjon på Panama-papirene? Den første, og dominerende, reaksjonen er moralsk raseri: «Hvor grådige og uærlige kan folk være, hvor er vårt samfunns grunnleggende verdier?» Det vi må gjøre, er å skifte emne umiddelbart fra moral til vårt økonomiske system: Politikere, banksjefer og ledere har alltid vært grådige, så hva er det i vårt juridiske og økonomiske system som gjør at de i så stor grad får realisert sin grådighet?

«Det globale kapitalistiske juridiske systemet er i seg selv legalisert korrupsjon.»

Siden finanssammenbruddet i 2008 har kjente skikkelser fra Paven og nedover bombardert oss med oppfordringer om å kjempe mot grådighets- og forbrukskulturen. Denne kvalmende framvisningen av billig moralisering er en ideologisk operasjon framfor noen. Systemets trang (til ekspansjon) blir forstått som personlig synd, som en privatpsykologisk tilbøyelighet, eller som en av teologene i Pavens krets formulerte det: «Dagens krise er ikke en kapitalistisk, men en moralsk krise.» Selv deler av venstresiden følger dette sporet. Det mangler ikke på antikapitalisme i dag: For et par år siden hadde vi Occupy-bevegelsen, og vi har sett en stri strøm av kritikk av kapitalismens grusomheter: en endeløs flom av bøker, gravende avisartikler og TV-reportasjer om selskaper som skruppelløst ødelegger miljøet, om korrupte banksjefer som får feite bonuser mens bankene blir reddet med offentlige penger, om fabrikker hvor barn jobber 16 timer i døgnet.

Det finnes imidlertid en hake ved denne kritikken: Uansett hvor nådeløse den synes, stiller den som regel aldri spørsmål ved den liberaldemokratiske rammen til kampen mot disse utskeielsene. Det uttalte eller uuttalte målet er å demokratisere kapitalismen, få mer demokratisk kontroll over økonomien, gjennom press fra mediene, parlamentshøringer, og redelige politietterforskninger. Men systemet i seg selv setter man ikke spørsmålstegn ved, og dets demokratiske institusjonelle ramme i rettsstaten forblir en hellig ku, som selv de mest radikale formene av denne «etiske antikapitalismen» aldri rører.

Feilen vi må unngå her, finner vi et godt eksempel på i en anekdote om den venstrekeynesianske økonomen John Galbraith: Før en reise til Sovjetunionen på slutten av 1950-tallet, skrev han til sin antikommunistiske venn Sidney Hook: «Slapp av, jeg vil ikke bli forført av sovjeterne og komme hjem og påstå at de har Sosialisme!» Hook svarte ham umiddelbart: «Det er nettopp det som bekymrer meg – at du vil komme hjem og si at Sovjetunionen ikke er sosialistisk!» Det som bekymret Hook var det naive forsvaret av begrepets renhet: Hvis noe gikk feil i byggingen av det sosialistiske samfunn, ble ikke selve ideen ugyldiggjort; det betydde bare at den ikke ble implementert riktig. Ser vi ikke samme naivitet hos dagens frimarkedsfundamentalister?


To verdener

Da den franske filosofen og økonomen Guy Sorman for noen år siden påsto i en debatt på fransk TV at demokrati og kapitalisme nødvendigvis henger sammen, klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å stille ham det opplagte spørsmålet: «Men hva med dagens Kina?» Han freste tilbake: «Det finnes ikke kapitalisme i Kina!» Hvis et land er ikke-demokratisk betyr det, for en fanatisk prokapitalist som Sorman, bare at det ikke egentlig er kapitalistisk, men praktiserer en deformert utgave, på samme måte som stalinismen for en demokratisk kommunist simpelthen ikke var en autentisk form for kommunisme.

Den underliggende feilen her er ikke vanskelig å oppdage, det er den samme som i denne velkjente vitsen: «Forloveden min kommer aldri for sent til en avtale, for i det øyeblikket hun gjør det er hun ikke lenger min forlovede!» Og slik forklarer dagens frimarkedsapologeter, med en uforlignelig ideologisk kidnapping, krisen i 2008: Det var ikke det frie markedet som feilet og forårsaket den, men overdreven statlig regulering, for vi har ikke en virkelig markedsøkonomi, samfunnet er fortsatt i klypene på velferdsstaten. Lærdommen fra Panama-papirene er at det nettopp ikke er tilfellet: Korrupsjonen er ikke et tilfeldig avvik i det globale kapitalistiske systemet, den er del av dets funksjonsmåte.

Virkeligheten som viser seg med Panama-papirene er noe så enkelt som klassedeling. Dokumentene viser hvordan de rike lever i en annen verden hvor andre regler gjelder, hvor rettsvesenet og politimyndighetene ikke bare beskytter de rike, men også systematisk tøyer loven for å føye seg. Det hele minner om den slemme vitsen i Ernst Lubitsch’ film To Be or Not to Be (1942): Når den ansvarlige nazioffiseren blir spurt om de tyske konsentrasjonsleirene i det okkuperte Polen, snerrer han tilbake: We do the concentrating, and the Poles do the camping.

Det samme så vi allerede i Enron-skandalen i januar 2002, som kan tolkes som en ironisk kommentar til begrepet risikosamfunn. De mange tusen ansatte som nettopp hadde mistet jobbene og sparepengene sine, var sikkert og visst utsatt for risiko, men de hadde ikke annet valg – risikoen framsto for dem som skjebnebestemt. De som derimot hadde både innsikt i risikoen og mulighet til å gripe inn, det vil si toppsjefene, minimerte sin egen risiko og solgte unna aksjene og aksjeopsjonene sine før konkursen. Så selv om det er sant at vi lever i et samfunn med risikofylte beslutninger, er det et samfunn der noen tar beslutningene (Wall Street-lederne) og andre (vanlige folk) tar risikoen.


Et genuint politisk spørsmål

Det finnes allerede mange høyreliberale reaksjoner på Panama-papirene som legger skylden på velferdsstaten, eller det som gjenstår av den: Siden formue blir så hardt skattet, er det ikke overraskende at de rike flytter den til steder med mindre skatt, noe som i seg selv ikke er ulovlig. Uansett hvor latterlig argumentet er, har det et snev av sannhet, som gjør det verdt å påpeke to poeng. For det første blir grensen mellom lovlige og ulovlige transaksjoner stadig mer uklar, og er ofte et fortolkningsspørsmål. For det andre er rikingene som har flyttet formuen til skatteparadis ikke grådige monstre, men individer som handler som rasjonelle aktører som forsøker å verne formuen sin. I kapitalismen kan du ikke kaste ut det skitne badevannet (finansspekulasjonen) og beholde barnet (realøkonomien). Det skitne vannet er direkte beslektet med det sunne barnet.

Vi bør ikke være redde for å gå hele veien til endes her. Det globale kapitalistiske juridiske systemet er i seg selv, fundamentalt sett, legalisert korrupsjon. Spørsmålet om hvor forbrytelsen begynner (hvilke finanshandler som er ulovlig) er ikke et juridisk spørsmål, men et genuint politisk spørsmål, et spørsmål om maktkamp.

Så hvorfor gjorde de mange tusen forretningsfolkene og politikerne det som er dokumentert i Panama-papirene? Svaret er det samme som i den gamle grisevitsen: Hvorfor slikker hundene seg selv? Fordi de kan.

Oversatt av R.N.