O’hoi!

Det lages bedrøvelig få filmer om båt og vann, men de siste årene har vi fått et par franske og et amerikansk bidrag som bøter på savnet: et forlis med Robert Redford, en soloregatta med François Cluzet, og en daff mann i kano, kleinkunstneren Bruno Podalydès.

Når fikk vi sist en film med sjøsprøyt, knirkende master og sus i seilene, som vekker wanderlust og higen etter bølgene? En film som innfrir forventningene til de brusende åpningsscenene av Onedin-linjen, om noen husker serien om rederiet til James Onedin? Eller, for å gå lenger tilbake, til den gang det ikke gikk for lang tid mellom seilskutene på lerretet, skildringer av godt sjømannskap, moral og umoral, i filmer som Michael Curtiz’ Captain Blood (1935) eller The Sea Hawk (1940). De er fremdeles verd en titt, og slett ikke så klisjéfylte og overspilte som man kunne frykte, i blant med overraskende gode replikker, og ellers rikelig med fekting og patos, sjørøvere og affekterte menn i strømpebukser.

Det er påfallende hvor museale disse assosiasjonene blir, for ellers er det smått med velfylte seil over praktfulle byggverk, skimrende bølger mot en endeløs horisont, for å sitere åpningsscenene av Peter Weirs Master and Commander. Den er fra 2003. Og etter det? Ikke stort. Og før det? Ridley Scotts Columbus-film 1492 – Erobringen av Paradis fra 1992, kanskje? Pirates of the Caribbean-filmene bare understreker armoden.

Famlende fremad: Bruno Podalydès stirrer tøvet fryktløst i hvitøyet i Comme un avion.

Famlende fremad: Bruno Podalydès stirrer tøvet fryktløst i hvitøyet i Comme un avion.

De siste to–tre årene har vi fått noen bidrag som bøter på savnet. Et par franske og en amerikansk film byr på hver sin variant av mann på vann.

I J. C. Chandors All is Lost (2013) forliser Robert Redford på åpent hav. Yachten lekker etter en kollisjon med en container, og mørke skyer samler seg i horisonten. I Christophe Offensteins En solitaire (Ubuden gjest) fra 2013 spiller François Cluzet en konkurranseseiler i et båtrace Jorda rundt uten annet mannskap enn skipperen. Også her flyter skrot i sjøen. Båten får en skade og Cluzet en overraskelse etter å ha reparert den ved Kanariøyene: En ung båtflyktning fra Mauritania har krøpet ombord. Showet må likevel fortsette.

«I feil hender er kamera mot båt et uforstående blikk på en guffen, ubeboelig plastsak.»

Siste kar på vann heter Bruno Podalydès og befinner seg både foran og bak kamera i den tilsynelatende uambisiøse Comme un avion fra 2015. Middelaldrende mann bygger seg en kano, og befinner seg smått om senn på vannet. Mann, kano, elv: et uslitelig konsept. Standarden for manndomsprøver i kano ble satt av John Boorman med Deliverance (Picnic med døden), hvor en ekskursjon blir noen hakk tøffere enn ventet. Det var i 1972, også en stund siden. Det går vel noen hundre romantiske komedier og politi-og-røverfilmer for hver film det plasker i. Det er synd. Båt finnes i mange varianter, med tilhørende kultur, noe som burde tilsi tilsvarende varierte skildringer. Så hvorfor lages ikke flere?


Båten som fortelling

Wenn jemand eine Reise tut, So kann er was erzählen. Det er gjerne litt å fortelle etter en reise, som poeten Matthias Claudius er inne på i diktet «Urians Reise um die Welt». Det er også så mangt som fascinerer med selve båten, bare spør en amatør. En grunnleggende begeistring ligger i det å snyte tyngdekraften. På vannet skulle en, isolert sett, synke, men så skjer det altså ikke. Riktig nok går vi ikke på vannet, men det er da likevel et snev av magi over det å flyte langsomt over skjell, krabber og rustne sykler der under. Selv om harmonien i slike stunder ofte beskrives som naturlig, så er det likevel noe umiddelbart naturstridig over erfaringen av å sveve over noe som ligger noen meter under, av å holdes oppe av noe vi ikke helt kan se. Det minner om å fly, selv i luftfartens tidsalder, noe mange reklamer for ymse sydhavsparadis spiller på, eller for å ta en lokal referanse: Per Bronkens dramaserie Benoni og Rosa (1975), der en robåt flyter dovent gjennom glassklart vann, over sandbunn, tang og skjær. Det er som å gli sakte over bakken. Det er ikke rart vi trekkes til sjøs, om det så er aldeles unødvendig.

«Et eventyr av nonsens-humor og idyll, hjulpet av beleilig plasserte gjestehus langs elva.»

Det å legge ut på reise er selve Fortellingen, som Odysseen, en av urfortellingene i tradisjonen sortert under det såkalte vandringsmotivet. Helten legger ut på en lang tur, opplever mye rart og vender hjem, forhåpentlig såpass rik på erfaring at turen kvalifiserer til en slags dannelsesreise. Inntil nylig var det å dra til sjøs et utbredt overgangsrituale i vår del av verden. En oppbyggelig arbeidserfaring som gjorde gagns mannfolk av unge menn og guttunger som i våre dager ville falt mellom mange stoler i skoleverkets mer begrense(n)de utfordringer.

Yachten, skipet, båten kan selv være et potent narrativ, med sin komprimerte funksjonalitet. Hver kubikk, hver millimeter er nyttiggjort og utformet med tanke på utfordringer, oppgaver og eventualiteter der ute. Kart og komfyr, sekstant og sysaker, og motoren under dørken. Den spatiale effektiviteten er i seg selv en prestasjon. Det er ikke lett å la blikket gli over cockpiten i en båt uten å gjøre seg noen tanker om de forskjellige delers bruk. Utformingen av fartøyet er en fortelling for seg, supplert av anekdoter i form av hakk, riper og slitasje. Den kompakte logistikken, der alt har sin plass og funksjon: Det er noe enestående kontant over det, noe som også bør virke disiplinerende på regissører som vil skildre livet ombord. Det er slett ingen selvfølge. I feil hender vil kamera rettet mot båt være det uforstående blikk på en guffen, ubeboelig plastsak. Andre øyne vil i båten se uendelige muligheter, versjoner av «alt man trenger», i sin tur veid opp mot alle tenkelige situasjoner som kan oppstå der ute.


Fortettet tilværelse

Robert Redford framstår ofte som en påle av anstendighet i en pøl av menneskelig dårskap og forfengelighet. Se hvor avmålt han hilser treningskameraten i Michael Ritchies Utforkjøreren (Downhill Racer) fra 1969, i den grad «hilse» er ordet: «Waddayousay». Redford er ingen dårlig skuespiller, men kan virke noe begrenset i misbilligelsen som metode. Han ser skeptisk rundt seg i en verden full av uskikkelige mennesker, om han så spiller en skurk som The Sundance Kid: «Fortsett å tenke du, Butch. Det er det du er god til.» Det ser jo ut som en anerkjennelse på trykk, men det klinger som alt annet enn det. Samme uttrykk møter vi nok en gang i Ken Kwapis’ A Walk in the Woods fra i fjor, der Redford intervjues av en håpløs tv-vert som knapt venter på svar. Redford er behersket oppgitt – og, formodentlig, i sitt rette element. For ikke å nevne Nick Noltes komplementære rolle i samme film, Katz. Katz er rølpete, og Redford som vi kjenner ham.

I All is Lost har han fått det som han vil: ingen mennesker i mils omkrets. Han er sin egen øy, så å si, langt ute på åpent hav, og alle andre er et helvete langt vekk. Han har kollidert med en container fra nevnte helvete, og har fått ei flenge i båtsiden. Den er heldigvis ganske langt opp, men det er i høyeste grad bekymringsfullt. Det blåser opp. Chandor (kjent for Margin Call fra 2011) er en effektiv forteller, nært på (og ikke bare som utslag av plassmangel). Han formidler våkent hvor fortettet tilværelsen er om bord: koselig på bilder i pent vær, men også med klaustrofobisk, sågar fryktinngytende potensial.

Chandor lar oss merke vilkårene, uroen og de bølger av panikk som skyller over en stakkar i havsnød. Ikke minst hjelpeløsheten i det å bli skvalpet omkring som en liten kork, hvor prisgitt man er håp og flaks når tårnende bølger herjer. Et par av uværsscenene her gjorde filmen vel verd sine sju kvarter for min del. Chandor sørger for å holde på oppmerksomheten hele filmen gjennom, framfor alt med hvordan Redford manøvrerer den skadde båten og ymse innhold: anker og verktøy, kjøkken, førstehjelp og livbåt.


Humanistisk pliktløp

Det sublime er betegnelsen på den unnvikende faktoren i kunst, den som unndrar seg forklaring, selv om virkningen er merkbar. Begrepet kan for så vidt dekke mer enn kunstneriske erfaringer, som for eksempel opplevelsen av å være i seilbåt og føres av gårde av usynlige krefter. De fleste av oss har nok syklet fortere, men den fartsopplevelsen som vinden gir er av en annen verden, noe disse filmene langt på vei klarer å formidle. Stramme seil, tau i kveiler og alt på stell. Mann og båt i frisk symbiose. I de beste partier av All is Lost merkes det at Chandor har en lignende fascinasjon, og det smitter.

Det samme gjelder Offensteins Ubuden gjest, selv om den i høyere grad lar bølger og vindkraft sørge for filmens sensasjoner og framdrift. De obligatoriske henvendelsene til «de der hjemme», er nøyaktig så trettende og nettopp obligatoriske som det lyder som. Skriv det gjerne på kontoen for «rytme», men orker man ikke å se båt og bølger i et par timer, da er man vel en god landkrabbe, og neppe interessert i filmen overhodet.

Etter Redfords havari er det befriende å nyte en konkurranseyacht for fulle seil over skummende bølger. Redfords utfordring var å overleve, Cluzet setter derimot alle kluter til for å vinne. Her er det opplagt nok betoningen av seiling som sportsgren som er mest framtredende. Også her ser vi hvordan handlingen om bord nærmest regisserer seg selv. Fysiske bevegelser, justere ror og trimme seil, gir like umiddelbare virkninger på kurs og tempo.

Den norske tittelen, Ubuden gjest, røper filmens lille overraskelse, blindpassasjeren, og mangler tvetydigheten i originaltittelen, En solitaire, som betegner situasjonen til begge om bord (samt konkurransebetingelsen: soloseilas). Særlig gjelder det den arme flyktningen, som virkelig har lagt ut på sitt livs reise på egen hånd. Han forstår snart nok at han ikke havner i Frankrike dagen etter, men: «Jorda rundt? Hvorfor det?» Med ham møtes to tidsaldre til sjøs. For flyktningen er båt et nødvendig heft, et framkomstmiddel han må holde ut inntil videre, og ellers noe man bruker til å skaffe fisk. Konkurranseseiling som moderne ritualisering av imperialistisk derring-do og eventyrlyst, blir et perspektiv som knapt kunne brydd ham mindre.

Bimotivet med blindpassasjeren, og Cluzet som motvillig tar seg av ham, virker ikke så veldig gjennomtenkt, snarere som et humanistisk pliktløp, noe de underlige sluttscenene understreker. Men underveis har vi fått se Cluzet, skipperen, i diverse varianter av grepa kar, den snarrådige problemløseren. Og det er da også noen av filmens fineste partier, der båten flyr av gårde mens bølgene nærmest gjemmer seg bak hverandre. For oss sofaseilere blir det en passe oppreisning etter den behandling Redford fikk.


Den siste bølgekanten

Begge filmene impliserer at det foruten handlekraft også ligger et minimum av visdom, sindighet og planlegging i det man kaller sjøvett. «Håp på det beste, vær beredt for det verste», som Garibaldi sa i Onedin-linjen.

I en sjøfartsnasjon som vår burde det ikke være nødvendig å forklare hvilken rolle maritim virksomhet har spilt i bevissthets- og samfunnsutvikling. Alle maritime uttrykk er vitnesbyrd om den overføringsverdi som ligger i erfaringene til sjøs. Båten figurerer ofte som en verden i et nøtteskall, de om bord blir et samfunn i det små, noe vi ser i filmer som Ship of Fools (Stanley Kramer, 1965, basert på Katherine Anne Porters roman) og Mytteriet på Bounty (1935, 1962, 1984), for å nevne et par titler som fokuserer konfliktlinjene om bord.

Den ensomme mannen og havet får en mer eksistensiell dimensjon, uten at det nødvendigvis artikuleres. Alene til havs: Det sier seg selv at betingelsene er ubønnhørlige. Følg med, eller gå under. Følg med, og gå under likevel. Uflaks rammer også den som er godt beredt, og seiler man for langt, er det som kjent fare for å tippe over siste bølgekant. Det heter seg at livet er en reise, og denne lignelsen får akutt gyldighet på havet, i visshet om at slutten på både metaforisk og faktisk seilas kan bli sammenfallende.


Livet er en lang og rolig elv

Det er noe eget med aktiviteter som fallskjermhopping og tindebestigning, en viss nerve når det helt store er på spill. Det er også noe eget, hevdes det, med Ray-Bans og Harley Davidson, med flanellskjorte, jeans og billett til neste Stones-konsert: den gamle mannen og «frihetsfølelsen». Men nok om ham, for om Redfords og Cluzets prøvelser driver denne spalten over i mannebladenes farvann, så er det bare å ile til med Bruno Podalydès’ siste film, Comme un avion, en betimelig devitalisering av de barske, salte gleder over.

Filmen er en bedagelig avveksling, fra kanoen leveres i byggesett til den smått om senn siger nedover en stille flod med solstriper gjennom løvverket over, og med eventyreren Bruno Podalydès oppi. Engelsk tittel er The Sweet Escape, og det er bare å slutte seg til beskrivelsen: eskapisme av rareste sort. Han øver hjemme, «luftpadling» i gata, med kona som trafikkonstabel. Ja, det er så søkt som det lyder, og prisen å betale for den besynderlige sjarmen i Podalydès’ filmer.

Podalydès-brødrene har en viss posisjon i Frankrike, særlig Denis, som har spilt i flere franske filmer senere år, og Brunos forrige film, Adieu Berthe, L’enterrement de Mémé fra 2012 ble nominert til beste originalmanus under César-utdelingen 2013. Allerede i Voilà fra 1994, en 50 minutters film med bror Denis i hovedrollen, merker vi et umiskjennelig talent. Resymé av filmer som dette er strengt tatt bortkastet, men la gå: En mann kjører ut på landet med et spedbarn i baksetet. De møter ei ku. Tenker det konseptet gjør inntrykk? Voilà er et nydelig eksempel på hvor enkelt det kan gjøres, og hvor lite som skal til før det oppstår dramatikk. Med det er Podalydès’ devise og ganske ambisiøse prosjekt antydet: spenningen i de små sensasjonene.

I lysere stunder er han en av de få regissører som gjenoppdager verden. Podalydès’ filmer krever en såkalt acquired taste, og anbefales med råd om tilvenning. Det finnes de som ikke kan utstå dem, og det er ikke helt ubegripelig. Versailles Rive-Gauche fra 1992 viser et stevnemøte i en trang leilighet som etter hvert blir overbefolket. Filmen utfolder seg i et stillferdig, avventende leie, men om man allerede er henfallen, så er det umistelige stunder, også de irriterende scenene.

Comme un avion har også scener som ikke engang kvalifiserer som banale, men det gjør ikke noe. For å plassere Podalydès historisk, så kan arven fra Buster Keaton så vidt fornemmes, via, la oss si, en Jacques Tati på flatt batteri. Slapstick forekommer, men i en ganske seig og knuslete variant, som om det skulle vært filtrert av salig Eric Rohmer, en annen mester i å trekke oss inn i sekvenser som knapt utgjør en hendelse.

Comme un avion er det motsatte av Cluzets og Redfords prøvelser, men er til gjengjeld den minst forutsigbare av dem alle tre: et lite eventyr av nonsenshumor og pur idyll, hjulpet av beleilig plasserte gjestehus langs elva. Den opplever mye rart som er ute på reise, og denne hjertelig dustehumoristiske filmen er en god demonstrasjon av hvor fruktbart det prinsippet kan være. Kast loss!

© norske LMD

Sverre V. Sand er filmkritiker.