USA /

Fåfengt klassereise på basketbanen


Med tretti millioner spillere er basketball en av de mest populære idrettene i USA, og et bilde på en illusorisk sosial mobilitet.
Av

En svart gutt ligger på senga i et ryddig rom og ser tankefullt på flagget til favorittlaget sitt. Han har på seg trøya til Kristaps Porzingis, den latviske spilleren som ble hentet til NBA i 2015 med en årslønn på 6,5 millioner dollar. «Det var drømmen min siden jeg var guttunge,» sier Porzingis i reklamevideoen for det amerikanske basketballforbundet. «Jeg plukket opp en basketball og så meg aldri tilbake. Arbeider du hardt, blir alt mulig, selv for en spiller fra en liten landsby i Latvia.»

Amerikanere elsker sosialt oppbyggelige historier, og profesjonell basket er full av dem. En nigeriansk gateselger i Hellas uten oppholdstillatelse – Giannis Antetokounmpo – lærte å spille i 2007. Ti år senere er han en av de beste spillerne i ligaen. Den laveste spilleren, Isaiah Thomas på 1,75, er kandidat til årets spiller. LeBron James er sønn av en tenåringsmor og ble plassert i fosterfamilie. Han kom tilbake til delstaten han var født i og ga byen Cleveland sin første mesterskapstittel innen noen idrett på femti år.

Finalen i high school-ligaen i Chicago. Spillerne på Morgan Park møtte Simeon, sponset av Nike. Foto: Julien Brygo.

Velkommen til den profesjonelle amerikanske basketligaen. Her er de tretti lagene – eller mer presist, franchisene – verdt mer enn den samlede BNP-en til Mali, Senegal og Burkina Faso (341,3 milliarder kroner). Takket være David Stern, forbundsleder fra 1984 til 2014, som satset på å gjøre spillerne til kjendiser og spille på deres historie, flommer pengene inn: Inntektene til NBA-franchisene har steget fra 1,5 milliarder kroner i året på begynnelsen av 80-tallet til 52 milliarder i fjor. Mye av inntektene kommer fra tv-rettighetene som NBA har solgt for eventyrlige 24 milliarder dollar for de neste ni sesongene.

Ligaen, som blir sett og imitert i hele verden, gjør sitt for å holde liv i den amerikanske drømmen: «Han kom fra intet», «Her blir du bedømt ut fra hva du gjør, ikke for troen eller utseendet ditt», «ballen burde sprette likt for alle», sier reklamene til Nike som kan takke basketballen for mye av sin børsverdi på 110 milliarder dollar. Men har barn født i fattige strøk fortsatt mulighet til å havne i NBA?

 

Fattigdom hemmer høyden

På den andre siden av de sotede vinduene i treningsrommet til Chicago Bulls løfter Jimmy Butler, Dwayne Wade og Bobby Portis jern. Fra anlegget tordner rapperen Tee Grizzley. Mens ferskingen Cameron Payne øver seg på trepoengere (å score fra mer enn sju meter), spør jeg om jeg kan snakke med Wade, Bulls-stjernen som ble født i fattigstrøkene sør i Chicago og kom tilbake som en helt. «Umulig» svarer pressekontakt Kristen Deahl. Jeg spør så om Butler, som også kommer fra dårlige kår: «Han har allerede svart et panel av utenlandske journalister i desember. Jeg sender deg Word-filen!»

I 2010 konkluderte en undersøkelse i International Review for the Sociology of Sport at 66 prosent av de svarte spillerne og 93 prosent av deres hvite medspillere kom fra velstående familier.1 Joshua Kjerulf Dubrow og Jimi Adams, «Hoop inequalities: Race, class and family structure background and the odds of playing in the National Basketball Association», International Review for the Sociology of Sport, vol. 47, nr. 1, Thousand Oaks (California), 2012. I 2013 ga en annen studie samme konklusjon. «Tallmaterialet antyder at i snitt vil alt av ekstra motivasjon i ønsket om sosial revansj oppveies av fordelene unger fra høyere sosioøkonomiske klasser har,» skriver statistikeren Seth Stephens-Davidowitz. «Det er 30 prosent mindre sannsynlig at de svarte spillerne i NBA er født av en alenemor eller en tenåringsmor sammenlignet med andre svarte.»2 Seth Stephens-Davidowitz, «In the NBA, zip code matters», The New York Times, 2. november 2013.

Han lister opp flere ikke-kognitive ferdigheter som henger sammen med det sosioøkonomiske miljøet spillerne har vokst opp i: standhaftighet, selvregulering og selvtillit, men også høyde, bevegelighet og reflekser. «De fattige barna i dagens USA har et dårlig kosthold som påvirker utviklingen deres. De har høyere spedbarnsdødelighet og lavere fødselsvekt,» påpeker statistikeren. «Nyere studier har vist at fattigdommen i USA hemmer høyden.»

På sandalene til Dwyane Wade: «Just a kid from Chicago». Foto: Julien Brygo.

I fjor viste en studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet eLife at amerikanerne vokser mer i bredden enn i høyden: På hundre år har gjennomsnittsamerikaneren falt fra tredje til 37. plass på listen av over verdens høyeste folk (1,70 i 1914 mot 1,76 i fjor). Amerikanerne er den befolkningen som har vokst minst det siste århundret, på grunn av økende ulikheter og dårligere kosthold.3 «A century of trends in adult human height», 26. juli 2016, www.elifesciences.org. Se også Benoît Bréville, «En fet planet», Le Monde diplomatique, september 2012. Selv om stadig flere «små» spillere briljerer på parketten, ettersom trepoengere er blitt viktigere i dagens spill, er høyde fortsatt kriteriet framfor noe for basketballspillere: «Hver tomme ekstra dobler sannsynligheten for å spille i NBA.»

 

Idrettsaristokratiet

I Indianapolis kalles spillerne på NBA-laget Indiana Pacers for hoosiers4 Ordet betyr både «liten» og «bondeknøl». i likhet med innbyggerne i delstaten. David Anspaughs populære film med samme navn fra 1986 forteller om et high school-lag som vinner delstatsmesterskapet, en slags hvit David mot en svart Goliat. I treningshallen til Pacers må man ha spisse albuer for å få noen ord med franchisens mest verdifulle spiller, den lovende power forward-en Paul George. «Postnummer? Hvilket postnummer? Du trenger ikke et postnummer for å spille basket.» Han slipper ut en nervøs latter og flytter litt på seg for å gjøre logoen til pensjonsfondet Teachers Credit Union synlig på veggen av sponsormerker like ved siden av lagets verdier: lojalitet, tillit, respekt og samarbeid.

«Hindringer? Nei, jeg har ikke møtt noen hindringer.» Litt på siden av gruppen står den 2,06 meter høye franske senteren Kevin Séraphin, som tar spørsmålet mer på alvor. «Faren min var truckfører og moren min butikksjef. Jeg har aldri vært fattig, aldri opplevd nød, men jeg har heller aldri vært rik. Sosial bakgrunn har ingenting med basket å gjøre. Det holder å spille hardt og knuse medspillerne på treningene. Det er alt.»

Da NBA ble opprettet fikk ikke svarte spille i ligaen. I år utgjør de 74 prosent av spillerne.

Séraphin er født i Fransk Guyana og en av de ti franske spillerne i NBA. Bare Canada har flere utenlandske spillere i NBA – av 450 spillere i fjor var 113 utlendinger, en rekord. De fleste av hans landsmenn – som Tony Parker, Nicolas Batum og Rudy Gobert – er barn av idrettsutøvere på høyt nivå. I fjor hadde en av to spillere i NBA minst én forelder som har vært profesjonell idrettsutøver,5 Van Jensen og Alex Miller, «Why basketball runs in the family», The Wall Street Journal, New York, 13. juni 2016. mot mindre enn én av fem i amerikansk fotball.

For millioner av unge amerikanere som drømmer om klassereise via basketballen, og som ikke er født inn i dette idrettsaristokratiet, er «hardt arbeid» simpelthen ikke nok. En tur til fattigstrøkene i Chicago viser hvor levende og fånyttes denne drømmen er i Nord-Amerika.

 

NBAs marionetter

For komme til treningsbanen til amatørlaget The Stars, må du under metallbrua over vei 83. «Ingen går under denne veibrua,» forteller trener Terrence Hood. «Det er grensen mellom to rivaliserende områder.» Laget som han selv har stiftet, konkurrerer i Amateur Athletic Union, en sommerliga dominert av utstyrsleverandørene hvor de beste tenåringene i landet møter hverandre. Hood viser meg en sprukken basketbane i Avalon-parken: «Kurvene ble fjernet for å unngå ansamlinger som kunne føre til kriminalitet. Plutselig har ungene her ikke noe sted å spille lenger.» Chicago slår alle kriminalitetsrekorder med 762 drap i fjor, mot 600 for Los Angeles og New York til sammen. Mange her håper at en idrettskarriere kan være en måte å komme seg unna på.

Hood, eller Coach T. som alle kaller ham, møter meg ikledd små solbriller, veltrimmet skjegg og en vid overtrekksdress. Han har viet livet sitt til basketball, for å «få ungene bort fra gjengvolden og annen negativ innflytelse». Til sommeren skal The Stars delta i noen av de to hundre treningsleirene Nike arrangerer. De skal også dra til leirene til Adidas og Under Armour, og til turneringene arrangert av sponsorene til proffspillerne. «Jeg skal ta dere med på sommerleirene, for det er der speiderne kan se dere,» sier treneren til spillerne sine. «Nike og Adidas arrangerer turneringer, de lager ligaer. Dere vil ha de gratis skoene, t-skjortene og sokkene, hele pakka? Det er bra, men dere er ikke de eneste!» For man må betale for leirene, og reiseutgiftene. Bare å melde på et lag koster 700 dollar. Et stort offer for mange familier, derfor samler Hood inn penger i nabolaget.

Gud er først, laget nummer to og spilleren nummer tre.

Må man være født med nok ressurser for å bli profesjonell idrettsutøver? «Det gjør vondt å si det, men, ja, det tror jeg,» svarer Coach T. «Sosial bakgrunn betyr alt. Og uansett har de fleste gode spillerne fra fattigstrøkene ikke mentaliteten som kreves. I gettoen må du være egoistisk og kortsiktig for å overleve. I NBA må du jobbe langsiktig for å overleve. De har ikke denne holdningen.» Målet til Hood er at spillerne hans skal bli oppdaget, slik at de kan få et universitetsstipend. For å få det må de utmerke seg individuelt på banen, være aggressive og ha gode karakterer på alle skoletrinn.6 Andelen first gens (den første generasjonen i en familie som går på universitet) i den øverste universitetsdivisjonen (NBA-fabrikken) har falt fra 28 prosent i 2010 til 19 i 2015, ifølge offisielle tall. «Men’s Basketball», 10. mars 2017, www.ncaa.org. «Det er det som har endret seg siden min tid: Nå må du være god i basket og på skolen. Har du ikke gode karakterer kan det hindre deg i å få stipend. Det skjedde med sønnen min.»

Som Earvin «Magic» Johnson fra det legendariske OL-laget dream team skrev, «sjansene for å få spille i NBA er uendelig små».7 Earvin «Magic» Johnson (med William Novak), My Life, Fawcett, New York, 1993. I fjor havnet 0,01 prosent av de 500 000 mannlige high school-spillerne i den prestisjefulle ligaen. Coach T. møter jevnlig disse heldige basketmillionærene i leirene hvor spillerne hans spiller. «De kommer kanskje ikke alle fra gettoen, men noen gjør det. Og spillere som Jabari Parker og Antoine Walker våger ikke å komme hit lenger. De er i reell fare. Folk vil ha pengene deres. De vet at de ikke gjør noe for nabolaget.»8 «Så snart vi går ut, blir vi et bytte», sa Indiana-spilleren Jermaine O’Neal i 2007. Se Pascal Giberné, «La psychose des basketteurs de NBA, cibles d’agressions», Le Monde, 7. januar 2008. Ifølge Coach T. er «NBA-spillerne marionetter. Så snart de representerer et lag, finnes det alltid en NBA-fyr bak dem som sier: ’Ok, du bruker disse eller disse skoene’, og får dem til å skyte to–tre ganger med guttungene. De stikker egentlig bare innom fordi leiren er oppkalt etter dem. De representerer en merkevare, en business. Ingen lar seg lure.»

 

«Pulveriserer sosiale barrierer»

Da NBA ble opprettet i 1946 fikk ikke svarte spille i ligaen. I år utgjør de 74 prosent av spillerne. «Basketballen er delt i to. Universitetsbasket for de hvite og NBA for de svarte. På et århundre har sporten som ble oppfunnet av hvite, blitt en viktig kulturell markør for den afroamerikanske minoriteten,» sier den franske forskeren Yann Descamps. «Etter at de tok makten på dette feltet, har de svarte paradoksalt nok blitt innesperret i medieskapte arketyper: gangsteren, rapperen og basketspilleren.»

Basketballens røtter er ennå dominerende i Indiana: hvit, kristen og rural. Den enkle sporten ble oppfunnet i 1891 av gymlæreren James Naismith på universitetet i Springfield (Massachusetts), som tilhørte Kristelig forening for unge menn (KFUM). Han lette etter en fysisk aktivitet for studentene sine under den kalde vinteren, mellom fotball- og baseballsesongen, og utviklet en hallsport hvor man kastet baller i kurver hengt 3,05 meter over bakken. Fra USAs nordøstkyst eksporterte KFUM-misjonærer spillet til hele planeten. Med over 450 millioner lisensierte spillere i 2013 er basket den nest største lagsporten i verden etter fotball.

Byen Marion har 30 000 innbyggere, et par hundre kirker, et øde bysentrum, et dusin små kjøpesentre og en stor General Motors-fabrikk. Det er basketkurver overalt, på strømmastene, på veggene på bensinstasjonene, på gatehjørnene og i bakgårdene. To berømte lag holder til her: high school-laget Giants, som har konkurrert i 112 år og vunnet åtte delstatsmesterskap, og universitetslaget Wildcats, som har vunnet det nasjonale mesterskapet to ganger siden 2013. Hallen til Giants er en av landets største med 8000 sitteplasser. «Der det er en General Motors-fabrikk, finnes det en basketklubb,» sier Jim Brunner, som har vært sportsjournalist i 46 år og kommentator på de lokale kampene.

«I hallen til Giants kan du se sjefen for et milliardselskap sitte ved siden av en arbeider som tjener ti dollar timen. Basket pulveriserer alle sosiale barrierer.» På parkeringsplassen til radiostasjonen WBAT hvor Brunner er sportsansvarlig, står hans kanarigule Ford Mustang med klistremerket «Make America Great Again».

I motsetning til de fleste NBA-spillerne er Brenner en stolt Trump-velger, i likhet med tidligere Hoosiers-trener Robert Knight som deltok på valgmøtene hans. Trump anstrengte seg stort for å overtale innbyggerne i Indiana, med mange valgmøter og kritikk av utflyttingen av produksjon fra industridelstaten. Han utnevnte også delstatsguvernør Mike Pence til visepresident.

«I NBA er spillerne for det meste demokrater, mens lederne og eierne er mer konservative. Det har med alderen å gjøre. Jo yngre du er, jo mindre konservativ er du. Det er logisk,» sier Brunner. «Her har arbeidsplassene forsvunnet. På begynnelsen av 90-tallet var Marion High School den femte største i Indiana. I dag er den på en 90. plass. Vi har gått fra 3000 elever til under tusen.»

 

#PumasForLife

I Marion kommenterer Brunner hver kamp til Wildcats, laget til det kristne universitetet Indiana Weysleyan (IWU). Wildcats er på mange måter en slags miniatyrutgave av de profesjonelle lagene. Det er finansiert av sjenerøse mesener, blant andre mangemillionæren Walt Bettinger som eier børsmeglerselskapet Charles Schwab Corporation. På banen finner vi gutter fra gode middelklassefamilier, sønner av arbeidere, pastorer og leger, og alle er hvite. På benken skimter jeg også to svarte spillere: Den ene kommer fra Sudan, et av landene NBA har satset på i Afrika, og den andre fra Nigeria.

For å skape «alkymien» som skal til for å vinne, kartlegger klubbens trenere serien i Indiana for nye spillere. «Vi gjør ikke så ekstremt avanserte undersøkelser som de profesjonelle. De sporer opp tidligere kjærester for å sjekke spillerens temperament,» spøker assistenttrener Jeff Clark. «For oss er basket et middel. Vi lærer guttene våre om teorien ’I am third’: Gud er først, laget nummer to og spilleren nummer tre. Vi sier til dem: Vil du bli en ener, må du finne en måte å være nummer tre på. Fem spillere på banen som spiller for seg selv kan ikke sammenlignes med fem spillere som spiller for hverandre.»

Jeg blir med Clark på et speideroppdrag i småbyen Rensselaer. Det 125 år gamle universitetet Saint-Joseph er konkurs. Universitetet er dypt forgjeldet og har fått vite at pengegiverne ikke vil spytte inn mer penger. Denne kvelden 24. februar spiller dermed universitetets lag, Pumas, sin siste kamp noensinne. Clark er her for å se på lagets senter (den største spilleren på laget). «Han heter Nick og er 1,98 høy. Vi trenger store spillere, de blir stadig sjeldnere. Jeg vet at laget vil forsvinne, og lurer på hvilken innstilling han vil ha, og spesielt hvordan han vil oppføre seg på og utenfor banen.»

Jentene og guttene fra Saint-Joseph vant kampen denne kvelden. Tenåringer med tårevåte øyne tok med seg magneter med påskriften «Forever #PumasForLife», gamle tilhengere som i mange år har hatt samme sete reiste seg for siste gang, og Clark hilste på Nick, nummer 42, og ønsket ham lykke til videre. «Han var virkelig involvert i spillet, men han var omgitt av spillere som ikke var det. Jeg lurer på hvordan han ville spilt med våre gutter.» Men en opplysning gjør Jeff betenkt: «Han sier at han er 2,01, men jeg sto ved siden av ham og han virket ikke så høy. Det er mulig han løy om høyden. Tre–fire centimeter mer, det endrer alt i basket!»

Oversatt av redaksjonen

Julien Brygo er journalist, i USA for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra USA

Et nedkjølt samfunn

Intense hetebølger som følge av global oppvarming gjør kunstig avkjølt luft stadig

Progressiv tendens

På slutten av 90-tallet fikk NBA mye negativ presseomtale. Flere stjerner var

Folkefiendene

En ny forakt for massene har grepet den såkalt progressive opposisjonen. Demoraliserte
0 kr 0
Gå til Toppen