Under en kamp mellom Detroit og Indianapolis i november 2004 begynte spillerne å slåss og slagsmålet spredte seg til tribunen. Etter hendelsen hentet NBA-sjef David Stern inn en av president Bushs rådgivere for å bedre forholdet til et rystet basketpublikum. Det ble innført flere regler, blant annet kleskode. Mange av spillerne mente den var rasistisk, fordi den forbød symboler fra den svarte gettokulturen: do-rags (svart tørkle bundet rundt hodet), hettegensere, capser, baggy bukser, medaljer, solbriller og joggesko. Spillerne måtte kle seg som forretningsmenn når de representerte klubben offentlig. Stern opprettet også NBA Cares, et sosialt program hvor spillerne må drive veldedighet på sykehus, politistasjoner eller i områder utsatt for naturkatastrofer. Siden 2005 har programmet brukt 270 millioner dollar på veldedighet. (…)
Progressiv tendens
På slutten av 90-tallet fikk NBA mye negativ presseomtale. Flere stjerner var involvert i slåsskamper og rettssaker for voldtekt og kokainbruk. Tribunene var bare halvfulle og sporten fikk rykte på seg for å være for voldelig. Mange lurte på om NBA ville overleve etter at den folkekjære og upolitiske Michael Jordan la opp. Ligaen skjerpet sanksjonene mot spillere de mente var for røffe, som Ron Artest og O. J. Mayo. Mens politiske spillere ble bannlyst, slik som Craig Hodges som ble kastet ut i 1992 etter at han dro til Det hvite hus iført en afrikansk tunika og overleverte president George H. Bush et brev som fordømte krigen mot «de fattige, indianerne, de hjemløse og ikke minst mot afroamerikanerne».
