La oss gå tilbake til den 14. januar. Over ett tusen palestinere, innestengt på en smal landstripe og utsatt for intense angrep fra luften, fra sjøen og på bakken av en av verdens mektigste militærmakter, var da blitt drept av israelske tropper. En palestinsk skole FN brukte som tilfluktsrom var da blitt bombet. En resolusjon vedtatt av den eneste organisasjonen som virkelig kan representere dette «internasjonale samfunn» som alle ropte på, hadde da forgjeves krevd at de militære operasjonene på Gazastripen skulle stanses. Det var altså da, 14. januar, at EU viste hvor besluttsomt unionen kunne reagere overfor denne voldelige og arrogante maktoppvisningen. For hva vedtok det europeiske fellesskap? Jo, å gå inn for en pause i tilnærmingsprosessen med Israel! Men for å dempe virkningen av det som tross alt kunne oppfattes som et anklagende fnys mot israelske myndigheter, ble det understreket at det her dreide seg om en «teknisk», ikke en «politisk» forholdsregel. Og at beslutningen var blitt fattet i samråd med «begge parter».
ISRAEL HAR HATT frie tøyler. Den israelske hær hadde allerede ødelagt det meste av palestinernes infrastruktur som var finansiert av EU. Det kom knapt en reaksjon på dette, ikke en eneste juridisk anklage, ingen krav om oppreisning. Deretter iverksatte Israel en blokade mot et fattig folk som sto uten vann, mat og medisiner. Stadig ingen reaksjon, utover en evinnelig reprimande rettet mot de to stridende parter under henvisning til at den sterkeste parts voldsbruk ikke alltid får den svakeste til å underkaste seg. Så dermed hadde vel Israel ingen grunn til å tro at landets straffefrihet skulle opphøre? (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
