Film for verdensborgere

Tre nye «planetære filmer» – Planetary, Unity og Human – balanserer et distansert fugleperspektiv og en engasjert propaganda i det godes tjeneste. De ender opp midt mellom vellykket folkeopplysning og dokumentarisk kitsch.

desember 2015

I traileren til Planetary zoomer kameraet inn på kloden og en stemme annonserer: «Dette er Jorden, dette er vårt hjem.» Selv om ingenting er nytt og scenen er velkjent, nesten en klisjé, er bildene og stemmen suggererende. Historien om den dyrebare hjemplaneten er blitt en myte for vår egen tid som alltid kan fortelles og dramatiseres på nytt, i dokumentarer, katastrofefilmer, science fiction-fabler. Mangfoldet av religiøse verdensbilder har, til tross for at religionene lever ufortrødent videre, blitt erstattet av det konkrete verdensbildet som astronomien og geografien har avdekket: den ensomme, unike jordkloden som hvileløst roterer omkring sola et sted ute i en sidearm av galaksen.

Begrepet planetær film trenger en forklaring. Hvis det lar seg forsvare som sjangerbetegnelse, er det fordi disse filmene har noen grunntrekk til felles: De forener portretter av menneskeheten og naturen med et ønske om å vekke engasjement for den globale miljøkrisen. Denne forstås ikke bare som en ressurs- og klimakrise, men som en krise i menneskets bevissthet. Dermed blir miljøkrisen et spørsmål om opplysning. De planetære filmene er ambisiøse dokumentarer som forsøker å bidra direkte til en kollektiv oppvåkning og omvendelse. Utfordringen deres er ikke bare å gi et troverdig totalperspektiv på planeten. Filmene må også bringe samsvar mellom form og innhold, mellom målsetningen om både å fenge tilskuerene og å formidle et ubehagelig og problematisk stoff. På et dypere plan berører filmene filosofiske og politiske problemer som motsetter seg enkle løsninger. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal