Begrepet antropocen sprer seg som et slags sensasjonelt rykte, som om naturens skjebnefellesskap med mennesket endelig har blitt vitenskapelig sertifisert. Noen fristes til å se dette menneskeskapte avsnittet i den geologiske historien som en ny og abnorm normalitet: post-menneskelig og post-naturlig. Samtidig er katastrofen allesteds og ingensteds.
Vestlige politikere vil verken innrømme eller avvise at intervensjonene både i Afghanistan, Irak og Libya har vært mislykkede. I stedet kommer de stadig tilbake til dette veiskillet: Hva skulle vi ellers ha gjort?
Med sin siste roman Et norsk hus åpenbarer Vigdis Hjorth gapet mellom hverdagslivets dilemmaer og høye idealer hos en tekstilkunstner som vil veve et politisk storverk til Grunnlovsjubileet.
Venstresidens bortforklaring av de brutale hendelsene i Rotherham er en dårlig skjult rasisme. Å stille spørsmål om ukultur er en etisk-politisk plikt for alle frigjøringsforkjempere.
Arbejdspladsens kursusaktivitet snylter på vores frigjorthed. På de sociale medier bliver den evindelige jeg-dyrkelse ophøjet til frihedsideal. Den evindelige snak om det frie valg æder folk op indefra. Resultatet er en både politisk og kunstnerisk kultur der har taget friheden som gidsel og gjort den til selvbevidsthedens monster.
Handelsavtalen TISA er en trist men presis indikasjon på hvordan det står til med demokratiet i de vestlige liberale demokratiene. Friheten ligger ikke lenger i det demokratiske systemet, men i en påtvungen valgfrihet som fratar oss friheten til å velge radikal endring.
Sparepolitikken i EU er ikke «for radikal» som enkelte venstrekritikere hevder, snarere tvert imot, den er for overfladisk. Den er et forsøk på å unngå krisens faktiske røtter.
Misforståelsene av nyere kontinental filosofi stikker dypt, og fordommene mot vår tids franske tenkere er legio. Nyeste nummer av Agora om fransk samtidsfilosofi viser denne filosofiens indre spenninger og politiske relevans.
Demonstrantene bar tre flagg side om side – bosnisk, serbisk og kroatisk – forent i et radikalt krav om rettferdighet. Og denne gangen har folket avslørt ledernes etniske løgner.
Reform eller revolusjon. I sin nye bok Krise til Opstand gir Mikkel Bolt en interessant analyse av finanskrisen og dagens kapitalistiske system. Men det er vanskelig å se hvordan Europas tapte generasjon skal få framstidstroen tilbake med Bolts vage appell om en verdensomspennende revolusjon.
New Left Review er en institusjon ikke bare på den britiske, men på den globale venstresida. Tidsskriftet fortsetter tradisjonen med kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, og for en tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme. Vi har kikket nærmere på 2013-årgangen.
Danske Center for Vild Analyse har startet et nytt forlag for samtidsanalyse. Først ut er Ideologi er noget bras, en vill analyse av dagens postideologiske Danmark.
Edward Snowdens avsløringer om de amerikanske etterretningstjenestenes innsamling og lagring av brukerdata og e-poster både i og utenfor landegrensene, har ledet til flere hendelser som avslører både en utsøkt dobbeltmoral og en generell antidemokratisk tendens i Europa og USA.
Likhetene synes klare mellom de nye protestbevegelse verden over, selv om de lokale kontekstene er vidt forskjellige.
To norske studenter har ansvar for den sentralasiatiske paviljongen på Venezia-biennalen i år. De ønsker seg hinsides velkjente fellesskapsmodeller, med et postnasjonalt perspektiv, der geopolitiske og sosiale problemstillinger er løsrevet fra produksjonen av ideen om det nasjonale.
Tenk på den klassiske tegnefilmscene med katten som bare fortsetter å gå etter å ha passert kanten av stupet, uvitende om at hun ikke lenger har fast grunn under beina – hun faller først når hun kikker ned og ser at hun henger i løse lufta over avgrunnen. Er ikke dette slik kypriotene må føle det om dagen?
Occupy Wall Street begynte med et smell. Hatet mot Wall Street må ha vært den mest populære saken den amerikanske venstresiden har hatt siden 1930-tallet. De hadde et perfekt slagord og de klarte å fange offentlighetens fantasi. Likevel mislyktes bevegelsen, i motsetning til dens onde tvilling, Tea Party.
Obama anklages ofte for å splitte det amerikanske folket i stedet for å samle det. Men hva om det er nettopp dette som er så bra med ham? I krisetider er det et akutt behov for en ekte splittelse – mellom de som vil fortsette som før og de som skjønner at endring er nødvendig.
Når Torbjørn Jagland begrunner nobelpristildelingen med at den skal være en påminnelse om hva som er oppnådd og kan gå tapt, er det vanskelig å forstå hva som menes: Er det et angrep på protestene mot et forfeilet økonomisk styre som er i ferd med fullstendig å kuppe EU-prosjektet eller at EU må gjenoppfinne seg som et annet politisk prosjekt enn en økonomisk union?
Nye fortolkninger av Marx og av 1900-tallets politiske historie aktualiserer spørsmålet om kommunisme. Finnes det en framtid for en politikk som kaller seg kommunistisk?
Kane er nå blitt detronisert av en film som på flere måter er dens rake motsetning. Vertigo er fargerik, mens Kane var i svart/hvitt. Førstnevnte rekonstruerer romantiske kjærlighetsfigurer for så å dekonstruere dem, fjernt fra Kanes satiriske register.
17. juni går grekerne igjen til stemmeurnen. Valget står mellom pragmatisk fornuft eller markedsideologisk galskap. Og det angår oss alle, for Hellas er ikke et unntak, men et testområde for en ny sosio-økonomisk modell med universelle pretensjoner. Europa må reddes fra frelserne.
Tigging er ikke et samvittighetsspørsmål, det er ikke en økonomisk transaksjon der penger utveksles mot «god samvittighet». Det dreier seg snarere om et strukturelt problem det ikke går an å forby bort.
Dagens unge fra middelklassen ser sitt håp om en bedre framtid knuses av arbeidsledighet og en sosial mobilitet som bare går nedover. Sinnet i okkuperingsbevegelsene verden over gjenspeiler et ubehag over en politisk orden som unndrar seg borgernes kontroll og et oligarki som stikker av med samfunnets verdier.
