Takk for meg
Norske Le Monde diplomatique har fått nye eiere
Slik en amerikaner ser det
I USA pågår «krigen mot terror» for fullt. Etter 11. september har det omkommet 33 ganger så mange som i World Trade Center — ikke som ofre for terrorisme, men av den enkle grunn at de ikke har sykeforsikring. Likevel blir vi amerikanere fortalt at vi må gi slipp på alt — rettigheter, helsetjenester — for å få «trygghet». Hvor finner vi motstand mot slikt? Den politiske venstresiden kan lære mye av satirikere som Michael Moore og ironiske parodister som Bill Maher, Al Franken og Jon Stewart. For eksempel gjør Stewarts Daily Show «underholdningsnyhetene» hysteriske morsomme, og Bush-administrasjonens aggresjon avkles der den ofte anklager andre for å planlegge nøyaktig det den allerede holder på med. Den humoristiske kritikken er kanskje USAs skarpeste.
Forvirrende omdreininger
David Lynchs kinoaktuelle Inland Empire er både mørk, innviklet og ubehagelig. Handlingen foregår i Los Angeles og polske Lodz, i et studio og i et hemmelig rom, med Alice, Kaninen og Dorothy fra Oz syngende i bakgrunnen. En ny Lynch-film er et must. Men denne er verken så vakker eller (van)vittig som Mulholland Drive.
For en frigjøring av forbrukerklassen
Note om verdensborgerkrig, kosmopolitisme og venstrefløjens manglende aktualitet.
Ideologiske simulasjoner
Dataspill er mer enn voldelig underholdning. Spillene henter inspirasjon fra konflikter i den virkelige verden. Etter 11. September har spillenes ideologiske posisjon blitt enda tydeligere. De siste årene har det kommet en rekke spill som rettferdiggjør krigen mot terrorisme, omskriver historien og kriminaliserer politiske alternativ. De gjenspeiler ofte en postpolitisk verden med kun to alternativer: liberalisme eller kaos. Vesten kjemper for friheten mot motstanderne som oser av moralsk forfall. Enhver stat, organisasjon eller gruppe som velger en annen vei enn Vestens rådende ideologi, er en potensiell fiende i spilluniverset.
Den obskøne undergrunnen
Le Monde diplomatique trykker regelmessig Zizeks analysere, men i sommer vil vi gi våre lesere muligheten til å få større innblikk i hans tenkning. Først ut er et utdrag der Zizek diskuterer Alfred Hitchcocks filmer.
Hitchcocks visuelle motiver
Hva er det som gjør Hitchcocks filmer unike? Hvordan skaper han den underlige og uhyggelige stemningen som gjennomsyrer dem? I andre regissørers nyinnspillinger av hans filmer forsvinner ofte mye av denne særegne stemningen, selv om plottet er det samme. I motsetning til det som vanligvis hevdes var ikke selve plottet det essensielle for Hitchcock. Hans utgangspunkt var heller et sett av visuelle motiver som hjemsøkte fantasien hans. Plottet var kun et påskudd for å formidle disse filmiske motivene. Det er dette som gir Hitchcocks filmer evig liv.
An empire in regression
USA is today not only the world’s largest debitor. It has also wasted much of its political capital. American organizations has been creating a hostile and embittered atomsphere in large parts of the world. Most of the left-wing parties in the US, including the democrats, seems to have lost their energy to resist this. Is this a sign of that the US will not develop beyond a state of early modernity?
Et imperium på retur
USA er i dag ikke bare verdens største debitor. Vi har også sløst bort mye av sin politiske kapital. Amerikanske organisasjoner har vært med på å skape en fiendtlig og forbitret atmosfære i store deler av verden. Mellom Vietnamkrigen og 11. September har vår amerikanske venstreside og våre protestbevegelser mistet størsteparten av vår lidenskapelighet og energi. Offentligheten har vært passiv i forhold til Irak-krigen fra begynnelsen av. Og demokratene har ingen enhetlig alternativ plan. Er det allerede på grunn av nostalgi, at mange europeere i dag besøker New York og byens utrykk for det tidligere moderne samfunnet?
Mere fascistisk end fascismen
Det slovenske band Laibach turnerer Skandinavien i anledning af deres seneste album Volk – hvor alverdens nationalmelodier udsættes for åbenlys manipulation og ubarmhjertigt forhør. Er deres brug af armbind, flag, jagthorn og projektioner af krigsscener udtryk for en neo-fascistisk æstetik?
Vår politiorden: Det som kan sies, synes og gjøres
Man har med politikk å gjøre når man skaper en scene der man inkluderer sin fiende. Ifølge den franske filosofen Jacques Rancière – nå for første gang på skandinavisk med boken Texter om politik og estetik. Vi snakker med ham om filosofi og estetikk, om hans skille mellom politikk og politiorden, om mediene som frigjørende arena, om internett, om hans filminteresse, men spesielt om de som i dag utelukkes, de uregnbare, de som ikke klarer å få sin stemme hørt. Slike som palestinerne.
De undertrykte blev de ubrugelige
I kølvandet på den mikroelektroniske revolution er et stadigt større antal mennesker og deres arbejdskraft blevet overflødige og ude af stand til at få adgang til den værdi, der skabes. Er det virkeligt muligt ikke blot at gentage den avisdresserede opinion, når desinformationen råder og alt forsøges reduceret til «kamp mellem civilisationer»?
Forfalskede originaler og irrationelle injektioner
To af den tidlige netkunsts sande pionerer udstiller nyere værker i København og viser en udvikling af kunstarten hinsides mediespecifikke problematikker mod en mangefacetteret kritisk og kreativ udforskning af teknologikulturen, urbane rum og sociale systemer. Gennem subtile kidnapninger og direkte udfordringer af bevidstheden, spørger udstillingen til de begærs- og magtmekanismer, der styrer politiske realiteter og ikke mindst vores forestillinger om og engagement i dem.
Interrogation Machine: Laibach and NSK
Alexei Monroe, Short Circuits Series, MIT Press, London 2005, s. 314.
Klima for å påføre andre smerte
Slobodan Milosevic er død. Med Milosevic ble serbernes hverdag omgjort til en eneste lang russefeiring. Her fikk mange anledning til å få utløp for den perverse lysten det er å være et rent viljesinstrument for den store Annen, føreren. Ondskap oppstår ikke i et kulturelt vakuum.
Den estetiske revolusjonens nederlag
Estetikk har i løpet av de siste 20 årene blitt det fremste stedet der tradisjonen for kritisk tenkning er forvandlet til en drøftelse av sorg, mener Jacques Rancière, mens Alain Badious holder fast på at kunsten i seg selv er en sannhetsprodusent.
Et vinnende vesen?
Her følger en oppsummering av årets presidentvalgkamp i en av svingstatene i USA, Vest-Virginia. Denne fattige delstaten har tradisjonelt vært en bastion for demokratene, men for fire år siden fikk George W. Bush flest stemmer her. Det kan han få denne gangen også.
Katastrofene blant oss
Det første stikket i magen der jeg plutselig befinner meg alene blant tusenvis av hodeskaller – det stikket, eller sjokket, går over etter hvert. Å bevege seg mellom oppstablede hodeskaller og beinpiper nede i Paris sine Katakomber, blir fort en vane etter noen kilometer i halvmørket. Jeg våger til slutt å kjenne på de døde, på hodeskallene, på beinpipene. Kjenne på skallenes forskjellige tykkelse, veie et gråmuggent hode i hendene, stikke fingeren inn i nesegrevet til det butter. Nysgjerrig leting etter knuste eller kulehullede hodeskaller. Nummenheten inntrer på vandringen forbi endeløse skjeletthauger – magestikkene er borte, jeg berøres nå bare av Katakombenes takdrypp der de treffer nakkegropen. Jeg beveger meg så nedenfra opp virveltrappen til dagslyset, rundt noen kvartal, og bort til samtidsmuseet Cartier Foundation. Der står den franske filosofen Paul Virilio bak utstillingen Unknown Quantity eller et Museum of Accidents (1). Vår tids ulykker, katastrofer og massedød er tema. Fascinasjonen for katastrofene blant oss – for Titanic, Hiroshima, Tsjernobyl, Challenger, WTC. De menneskeskapte katastrofene (eksplosjoner, branner, terrorisme) representerer nå sytti prosent, resten er naturkatastrofer som storm, oversvømmelse og jordskjelv. Denne dagen i Paris ender på kino med Minority Report – science-fiction av Steven Spielberg. Om fremtidssamfunnet som forutser mulige drap, hvor myndighetenes spesialtropper griper inn og fjerner potensielle mordere. Gravkamre, museum, kino. Det bringer oss til samtiden, til Irak-krisen. For beskrev ikke Minority Report nettopp hva Bush-administrasjonen nå bedriver? Forebyggende arbeid – Precrime i storskala – der enhver tenkt fiende skal tas på forhånd. En kontrollert og overvåket verden – Optisense i global målestokk. Som i filmen er det mulig at den «kriminelle» ikke vil begå mord – avviksrapport fra minoriteten av sci-fi orakler ser man bort fra i kampen om kontroll. Tvilen faller ikke allerede tiltalte til gode. «Minoritetsrapporter» fra en Chirac eller Schröder teller ikke lenger for den nye Bush-doktrinen. USAs tretti siders lange «Precrime»-dokument The National Security Strategy fra september i fjor er i korte trekk følgende: USAs militærmakt skal være på et så høyt nivå at den «aldri kommer i nærheten av å utfordres.» Hovedfiendene er definert som irrasjonelle fundamentalister villig til å ofre eget liv eller en hel befolkning, derfor skal USA ha rett til forebyggende angrep. Og denne «sikkerhetsstrategien» tar forbehold om rett til angrep på egenhånd om man ikke får tilstrekkelig internasjonal støtte. USA legitimerer bruken av en slik overmakt ved hjelp av sin nye «offerrolle». En paranoid logikk som forsvarer seg mot mulige fremtidige trusler. Den globale opprydningen som vi her ser begynnelsen av, krever at man konstant fremmaner utsiktene til fremtidige uhyrlige terrorhandlinger. Slik preges vår offentlighet av den permanent utsatte terrortrusselen. Det nye verdenspolitiet fjerner således mulige internasjonale «terrorister» – om enn ikke plassert hengende i et laboratorium slik som i Minority Report, men forviser dem til Guantanamo-lignende baser utenfor offentlighetens rekkevidde. Denne paranoide logikken er helt avhengig av vår redsel for nye fremtidige katastrofer. En angst forlengst etablert – det dreier seg om sikkerhet, om strategier for trygghet i vår «faretruende» verden. Eksempelvis viser Michael Moore i sin siste film Bowling for Columbine, at USAs våpenkultur baseres gjennomgående på frykt. Vår permanente katastrofebevissthet dreier seg heller om en ond sirkel enn om ondskapens akse. Om tredje verdens permanente katastrofesituasjoner, eller spektakulære enkeltkatastrofer som terror, industritragedier eller truende nye virus. Slik fylles vår forventningshorisont av en ukjent redsel, en
Le Monde diplomatique – februar 2017
Trudeaus skyggesider, NATO og kunsten å blåse opp trusler, fra bosetting til annektering på Vestbredden, Kerrys tale, Vietnamesisk arbeidskraft på billigsalg, aborigineropprør i Australia, den kommende krisen, strid om gigantdemning i Tadsjikisan, Slavoj Zizek om miljønormalisering, Fanget i nettet, United States of Love, Jamesons utopi, institusjonenes nytte og unytte, vampyrene.
Le Monde diplomatique – august 2016
Clintons konservative karriere, Grønnvasket frihandel, irakisk koloss på leirføtter, dystopien Basra, forfeilet fransk terrorbegrep, robotrevolusjonen i Japan, FARC på vei ut av jungelen, på feire i det hellige land, hvordan kommunisere med utenomjordiske vesener? The Lobster, Ixcanul, The Reviews, Slavoj Zizek, dannelse og utdannelse, Eduardo Galeano.
Le Monde diplomatique – september 2012
Fedme er blitt et globalt fenomen, ukritisk vestlig presse i Syria, spillet om EUs framtid, musikalsk protest i Angola, utdrag fra Le Monde diplomatiques nye Geopolitisk atlas, Slavoj Zizek om Batmans politiske preferanser, Citizen Kane ikke lenger øverst, mikro og makro i Midtøsten.