Digitalpolitikk

Hvordan ser den nære digitale framtiden ut? Det juridiske rammeverket som for tiden er under konstruksjon for å forhindre brudd på opphavsretten og beskytte mot terror, truer med å sette drastiske begrensninger på den digitale friheten.

september 2009

Happy Birthday var i lang tid medvirkende til at den innflytelsesrike dokumentaren Eyes on the prize (1987) om den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen ikke var tilgjengelig. I filmen er det nemlig et klipp der bursdagssangen synges for Martin Luther King Jr. I 1995 utløp lisensene for å bruke bursdagssangen, og andre sanger og klipp i filmen. Produksjonsselskapet hadde ikke råd til å betale avgiftene som hadde økte drastisk. Først for tre år siden fikk de penger fra en stiftelse til å gi ut filmen på ny.

Dette er kun ett av mange uheldige eksempler på utfallet av innstrammingene i opphavsretten i USA og Europa, der både sitatretten blir stadig mer restriktiv og lengden på copyrighten har økt jevnt. I USA har den gradvis gått fra 14 år i 1790 til 95 år i 1998 med den såkalte «Mikke Mus-loven» som Disney-konsernet lobbet hardt for å få gjennom for å sikre fortsatt enerett på tegneserieskaperens kreasjoner.

Man kunne se på denne utviklingen som et relativt uskyldig resultatet av et politisk sanksjonert pengebegjær foruten hvilket næringslivet ikke ville vært særlig levedyktig. Samtidig truer de mange tiltakene som foreslås for å bekjempe like relativt uskyldige handlinger som å laste ned en fil, med å fastlåse de historiske mulighetene til å demokratisere kunnskap og kultur som ligger i teknologien.

I en diffus kombinasjon mellom beskyttelse av opphavsrett, ekspansjon av økonomiske interesser og en besettelse på terrorbekjempelse, er det i ferd med å etableres et kontinentalt juridisk rammeverk som langt på vei overskrider de uttalte intensjonene.


I ENGELSKE Middlesbrough finnes det overvåkingskameraer utstyrt med høyttalere som ber deg plukke opp søppelet du kastet fra deg og korrigerer annen antisosial atferd, forteller Joakim Hammerlin i boka Terrorindustrien, som et eksempel på terrortrusselen etter 11. september har gitt et ekstra moment på vei mot et omfattende overvåkningssamfunn. Som Hammerlin viser, er det en absurd disproporsjonalitet mellom antiterrortiltakene og den faktisk faren for å bli utsatt for terror (0,0000938 prosent sannsynlighet i Vesten, litt mindre enn bli truffet av lyn).1

Terrorangrepene i Madrid i 2004 og London i 2005 var bakgrunnen for at EU vedtok Datalagringsdirektivet i 2006. Direktivet innebærer at all telekommunikasjon (all bruk av telefon, e-post, internett) vil bli registrert og lagret i mellom seks måneder og to år. Direktivet som skal bekjempe det udefinerte «alvorlig kriminalitet», gjør det mulig å kartlegge alle innbyggeres kommunikasjon og nettaktivitet på en måte som ikke bare kriminaliserer enhver borger, men også legger til rette for sosial kontroll i uant omfang.

I tillegg til dette direktivet kommer EUs IPRED-direktiv som åpner for at private aktører, rettighetshavere, uten spesifikk tillatelse kan samle inn personlig informasjon og overvåke personer som mistenkes for brudd på opphavsretten. Direktivet åpner også for at disse personenes bankkonti kan fryses. Og i mange europeiske land har det kommet lovforslag for å begrense nettilgangen, siste ut var Storbritannia som ønsker å utestenge borgere ved brudd på opphavsretten,2 på tross av at EU har erklært at nettilgang er en ukrenkelig rett i det såkalte Telekom-direktivet, som fortsatt er under behandling. Sistnevnte direktiv åpner på sin side for å gå bort fra prinsippet om nettnøytralitet og tillate nettleverandører å sensurere eller prioritere nettsider.

Samlet og hver for seg truer disse direktivene og lovforslagene med å radikalt endre den digitale friheten vi i dag tar for gitt, i form av overvåkningens ubehag eller kommersiell beslaglegging.

Norge er pålagt å innføre begge direktivene gjennom EØS-avtalen. Datalagringsdirektivet skal i høst behandles i Stortinget, der AP og Høyre er de eneste som ikke har stilt seg eksplisitt kritiske til det. Selv om det har vært relativt stor mobilisering i Norge mot Datalagringsdirektivet, mangler det foreløpig en større politiske debatten om den nære framtidens digitale virkelighet. De elektroniske rettighetsorganisasjonene FriBit og Elektronisk Forpost Norge (EFN) lanserte i høst kampanjen «Krev svar» der de retter en rekke spørsmål om personvern, overvåkning og opphavsrett til de politiske partiene, som forhåpentligvis leder til en større debatt.3


MYE TYDER PÅ at de etablerte partiene ikke er i stand til å ta opp i seg problemene i den aktuelle utvikling. I Sverige har dette gitt seg utslag i at det tre år gamle Piratpartiet har blitt en reell politisk faktor, mye takket være saken mot det svenske fildelingsnettstedet The Pirate Bay og den drakoniske FRA-loven som tillater overvåkning av all nettrafikk inn og ut av landet. I juni fikk partiet 7,1 prosent av de svenske stemmene i valget til Europaparlamentet, og det er blitt det tredje største partiet i Sverige regnet etter medlemstall (50 000, nest etter Moderaterna med 55 000 og Socialdemokraterna med 100 000, men partiet har vel og merke ikke medlemsavgift). Partiet kan også utvikle seg til en internasjonal bevegelse med avleggere under oppseiling i over tretti land.

Partileder Rickard Falkvinge har bakgrunn fra svensk høyreside, men har få problemer med å definere «piratbevegelsen» som «en form for digital kommunisme, der alle bidrar etter evne og resultatet fordeles etter behov».4 Grunnen ligger i partiets kamp for å endre radikalt måten immaterielle produkter produseres og distribueres på i dag. Men partiet har også gått hardt ut mot overvåkningstendensene i Sverige og EU. Piratpartiets tanker er langt fra nye eller enestående, men partiet er det første som får politisk representasjon med utgangspunkt i et fokus på en nye politisk-økonomisk realitet: Kostnadene ved masseproduksjon og distribusjon er blitt ubetydelige.

En teknologisk realitet med kimen av utopisk håp en overskuddsøkonomi eller undergangen for visse sektorer innenfor et verdi- og produksjonsregime basert på mangel (se artikkel på side 34)?

I stedet for å begrense spørsmålet om digital frihet til alternative inntjeningsmåter for kulturindustrien. Bør det ses i sammenheng med en større samfunnsmessig tendens, nemlig å beslaglegg frirom gjennom å tildele eierskap og determinere atferd, en tendens som på ingen måte begrenser seg til det digitale rommet, men som blir særlig synlig der. Den teknologiske utviklingen siden internett ble utbredt, har gjort at samfunnet har blitt enda mer kjennetegnet av det som har blitt kalt biopolitisk produksjon, en felles, diffus produksjon uttrykk, bilder, aktiviteter. Eksempelvis har de sosiale mediene akselerert rollen som prosument, utvisket enda mer skillet mellom produsent og konsument og gjort formuleringen om «å snylte på andres arbeid» stadig mer ubrukelig. Og det er her den politiske kampen bør stå, slik Michael Hardt formulerte det for Le Monde diplomatique i fjor, for å utvikle «’det allmenne’ som et alternativ til å tenke privat og offentlig eiendom, […] det allmenne som en sosial og politisk form som utgjør et alternativ til å tenke enten kapitalisme eller sosialisme, the common som grunnlag for en «kommun-isme». Det allmennes institusjon som en sosial institusjon.»5

© norske LMD





Fotnoter:
1 Joakim Hammerlin, Terrorindustrien, Manifest forlag, Oslo, 2009, s. 44.

2 Se «Disconnecting file-sharers», bbc.co.uk, 25. august 2009.

3 Krevsvar.no. (I papirutgaven av denne artikkelen står det at kun fire partier har svart, etter avisen var sendt til trykkeriet fikk vi beskjed om at alle partiene bortsett fra Høyre hadde respondert.)

4 «Hjärnan bakom piraterna», Fokus, Stockholm, 5. juni 2009.

5 «Vi trenger flere politiske alternativer», norske Le Monde diplomatique, oktober 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal