Prostitusjon à la carte

Etter demokratiseringen av den klassiske turismen, er turen nå kommet til demokratisering av sexturismen. Økningen i prostitusjon à la carte følger i sporene til feriereise à la carte. En vestlig turist med en girlfriend (den offisielle og mer akseptable betegnelsen på en prostituert som han har leid for en uke eller en måned) i armen eller bak på motorsykkelen er ikke et sjeldent syn i Phuket eller i Ko Samui, bare for å nevne Thailand.

Snøballeffekten preger sexturismen. I Thailand erstatter stadig yngre vestlige turister på leting etter spenning og sterke opplevelser eldre tyskere, japanere og amerikanere - som i sin tid tok over etter utstasjonerte militære under Vietnamkrigen. Og på strendene og i barene ser man nå også et helt nytt klientell – malaysiere, kinesere og sørkoreanere. Turistprostitusjonen affiserer landene i sør på en alvorlig måte. Jentene (eller guttene) er unge, fattige mennesker med lav utdannelse, altså mennesker det er enkelt å utnytte og som mer eller mindre tvinges inn i prostitusjon, et yrke de langt fra har valgt av egen fri vilje. På jakt etter lettvint og billig sex strømmer utenlandske turister mot dette ferske, disponible og underdanige kjøttet. Mange av dem finner opp all verdens gode grunner for å kvitte seg med dårlig samvittighet og overbevise seg selv om at de slett ikke utnytter de unges fattigdom. De hjelper dem, støtter dem, ja, de bidrar til og med til landets utvikling.

UFORMELL PROSTITUSJON i disse landene har særlig utviklet seg i forbindelse med den individuelle turismen som fulgte like etter masseturismen. I dag ser kartet over sexturismen slik ut: Kvinnene reiser til Goa i India, og til Jamaica og Gambia, mens mennene foretrekker det sørøstlige Asia, Marokko, Tunis, Senegal, Den dominikanske republikk, Cuba, Panama, Surinam, Mexico for ikke å glemme Brasil, der man nå vet at ikke mindre enn 500 000 barn lever av prostitusjon.

Massesexturismen utvikler seg altså der bevegelsene er størst. Mange i Vesten oppfatter den som en ny form for kolonialisme, tilpasset vår tid. Og flere vil for en hver pris skille mellom tvunget og frivillig, såkalt «fri» prostitusjon, under påskudd av at i flere byer i nord – og i noen privilegerte, velstående enklaver i fattige land – gir den frivillige luksusprostitusjonen jentene (som har greid å komme seg unna hallikene) muligheten til å «bestemme fritt over egen kropp». Alle er derimot enige om at prostitusjon i de fleste sørlige land – og i fattige enklaver i nord og øst – alltid utføres under tvang (halliker, vold, voldtekt). Men hvordan skal vi greie å motarbeide prostitusjon i fattige land i sør, dersom vi forfekter at prostitusjon i de rike landene i nord alltid drivers frivillig?

Andre igjen mener at man ikke må blande barneprostitusjon og voksenprostitusjon med hverandre. Men bare det å understreke denne forskjellen bidrar til å gjøre den mistenkelig. Og jo enigere man er om å fordømme seksuelt misbruk av barn, desto enklere blir det å akseptere seksuelt misbruk av voksne (kvinner og menn) - og definere dette som ikke annet enn et uunngåelig eksempel på forfallet i vår del av verden. Barneprostitusjon plager alle, men tradisjonell prostitusjonen finner de fleste seg av med.

DETTE ER NOE SOM bidrar til å frita sexturismen for både ansvar og skyld, særlig fordi den i stor grad bygger på klassisk sexindustri som for eksempel pornografi og prostitusjon samarbeider om å instrumentalisere mennesker og industrialisere kropper – prostitusjon er jo egentlig bare en konkretisering av det pornografien foreslår. Og i tillegg bearbeides feltet av mediene og reklamebransjen slik at sexindustrien stadig skal få økt offisiell anerkjennelse. Mediene dyrker seksuell voldelighet – også for å avsløre den. Dette paradokset og dette kaoset er et typisk uttrykk for vår kultur der mykporno og luksusporno hyller mannlig dominans akkurat på et tidspunkt da mannen selv ikke lenger nødvendigvis ønsker å ta viriliteten som en selvfølge.

Etterspørselen etter sex stimuleres og styrkes av mer og mer besnærende tilbud. Markedet blir større og mer forskjelligartet - tilbudet internasjonaliseres, jentene som kommer fra alle verdens kanter blir stadig yngre og trekker til seg nye kunder. Forbruksbegjæret bidrar til å opprettholde strømmen av sexmigranter og sikrer omsetning av jentene. Disponible og tjenestevillige kropper gjøres til gjenstand for all form for handel. Til stadig lavere priser – konkurransen har sine krav.

Oppsvinget innenfor sexturisme blant kvinner viser at på dette området følger kvinnen i mannens fotspor og benytter de samme bildene på makt, dominans og misbruk som han gjør. Akkurat i denne forbindelse er det ikke uinteressant å sammenlikne – rent symbolsk – den turisten som har valgt å la reisen organiseres av en turoperatør og sexturisten.

De som reiser organisert fritar seg selv ofte for alt ansvar i det øyeblikket de setter foten på bakken i sitt eksotiske reisemål. «Jeg har akkurat landet, og fra nå av legger jeg min skjebne i guidens hender i noen uker fremover, for jeg er helt utkjørt av jobben og ønsker ikke å tenke, jeg vil bare la meg føre,» forklarer de i det flyet lander på flyplassen i Hanoi i Vitenam. Antakeligvis har de ingen baktanke om sex, men noen kan få den assosiasjonen, og atter andre konkretiserer det. For på den andre siden av kloden, er alt mulig. Også det å trosse forbud. Et annet eksempel: En turist som reiser i gruppe legger kanskje sin skjebne i guidens eller reiseselskapets hender, men samtidig gir vedkommende seg lov til ting hun aldri ville tillatt seg hjemme – nakenbading på en strand i Malaysia midt blant muslimske fiskere som tar anstøt av dette, eller flørting med en ungjente som har satt seg ved bordet for å selge sigaretter eller gjenstander på en restaurant i Vietnam.

Slik begynner en vanlig turist langt hjemmefra en adferd som ville ha vært helt utenkelig på egne trakter. Begjæret om å forvandle seg selv blir enklere – enten reisen er organisert eller ikke – når man først har fritatt seg selv for ansvar.

For turisten som reiser organisert, er den andre – den innfødte sa man i kolonitiden – en tjener hvis rolle det er å bli utnyttet.

Sexturisten fritar seg ofte alt ansvar for andre mennesker fordi han har betalt. Han føler seg verken pliktig til å ta vare på eller glede den andre. Han kjøper et menneskes frihet ved å betale for tjenester, her seksuelle tjenester, og gir seg selv, for et visst tidsrom, all rett over den det gjelder. Inkludert det å kunne redusere den andre til en gjenstand. Offeret behøver ikke å overtales. Offeret er tvunget til underdanighet og turisten kan bruke det slik han selv ønsker uten å måtte engste seg for å bli avvist eller straffet av myndighetene. Kunden har alltid rett. Særlig på ferie. Kundeturisten er eneste herre om bord, den andre er redusert til sexslave, enten herren behandler ham godt eller dårlig.

Det er store forskjeller mellom han som reiser organisert og sexturisten, men det kan være utrolig enkelt å bevege seg fra den ene til den andre kategorien. «Betalt sex er en mer eller mindre synlig del av masseturismen,» sier Paola Monzini Skjønt de aller fleste sexturister opererer alene. Hovedsakelig av to grunner. For det første av redsel for å bli avslørt og anmeldt, og for det andre på grunn av den typiske selvopptattheten som preger misbrukeren. Kan en turist som reiser organisert forvandles til sexturist? Ja, dersom han for lett tilpasser seg den dominerende kropps- og ungdommelighetskulten som kommer til uttrykk i seksuell appetitt og sivilisasjonsubehag. Hovedpersonen i Michel Houellebecqs roman Platforme er arketypen på denne ynkelige sorten ferierende. Stupet ned i sex og reise gir den ordinære turisten følelsen av å være en annen enn den underdanige lønnstageren og betydningsløse mannen han er i hverdagslivet. I Vesten fremstiller man sexturisme fremdeles på to altfor forenklede og ufullstendige måter – enten ved å skildre elendighet eller ved å fortelle englehistorier.

Det er hovedsakelig fem grunner til at sexturisme øker: Voksende velstand, liberalisering av sexmarkedet der det mer eller mindre direkte oppfordres til prostitusjon, vedvarende patriarkalske og kjønnsdiskriminerende samfunn, degradering av kvinnens situasjon ved utbredt og alminneliggjort seksuelle overgrep, og den enorme økningen i internasjonal turisme som skaper alle sorter migranter. Økningen stimuleres av to egenskaper ved våre samfunn: demokratisering blant de reisende (massene reiser over alt) og overseksualisering av ungdom, godt støttet av mediene som er besatt av seksuell voldelighet. Men sexturismen nærer seg også på møtet mellom verdens armod og verdens skjønnhet. En armod og en skjønnhet som bekrefter det bruddet som er årsak til verdens ujevne orden. Følelsesmessig armod i nord, økonomisk armod i sør og øst, materielle forbrukergoders «skjønnhet» i nord, landskapet og menneskenes skjønnhet, spiritualitet og tradisjonsrike levesett i sør og øst.

Verdens Turistorganisasjons erklæring om preventive tiltak mot organisert sexturisme som ble utarbeidet i Kairo i oktober 1995 har styrket kampen mot massesexturisme og bidratt til bevisstgjøring både blant turistnæringens aktører og kundereisende om denne globaliserte landeplagen, som altså ikke bare gjelder barn.

oversatt av S.S.
1 Om seksuell utnyttelse av barn som en del av turistnæringen, se Jeremy Seabrook, En finir avec le tourisme sexuel impliquant les enfants. L'application des lois extraterritoriales, L'Harmattan, Paris, 2002.

2 Om kropper som handelsobjekt se Richard Poulin, La mondialisation des industries du sexe, Imago, Paris, 2005. Se også Bruno Rochette, «Prostitution : l'esclavage des filles de l'Est» i Le Monde diplomatique, april 2006.

3 Michela Marzano, Malaise dans la sexualité, J.-C. Lattès, Paris, 2006.

4 Mona Chollet, «Qui profite de la prostitution?» i Le Monde diplomatique, juli, 2006.

5 Paola Monzini, Sex Traffic. Prostitution, Crime and Exploitation, Zed Books, London, 2005, side 32.

6 Tourisme et sexualité» i Tidskriftet Téoros, utgave 22, nr. 1 våren 2003, Montreal.

7 Flammarion, Paris, 2001.

8 www.world-tourism.org/protect_children/fr/statements/WTO-F.HTM