Teknologisk demokrati

Interaktive medier utfordrer den passive forbrukermentaliteten som er kjernen i dagens medieorden, og ønsker med opplæringen av stadig nye produsenter å motvirke medieanalfabetismen i dagens samfunn.

november 2003

Italienske Leda Guidi og tyske Jürgen Linke leder hvert sitt demokratistyrkende foretak fundamentert på tekniske grensesprengninger. Førstnevnte er prosjektleder for Iperbole, Bologna by sin satsning på bruk av internett for å åpne opp byens beslutningsprosesser og administrasjon for innbyggerne. Sistnevnte er kanalsjef for Offener Kanal Berlin (OKB), en av de nesten 80 offentlig finansierte Public Access-stasjonene i Tyskland. Fra starten i 1995 har utfordringen for Iperbole-prosjektet bestått av å implementere konkrete teknologiske løsninger i et system som skal ha umiddelbar praktisk anvendelse. Spekulasjoner rundt hvilke muligheter internett skulle kunne gi i nær eller fjern framtid har måttet leve side om side med kravet om anvendelighet i dag.

Gitt internetts kvaliteter som medium, har fokus vært satt på tilgjengeliggjøring av informasjon og interaksjon mellom politikere og velgere, mellom administrasjon og tjenestebrukere, mellom sivile organisasjoner og befolkningen, og mellom innbyggerne (diskusjonsfora). Den grunnleggende forutsetningen for dette sosiale eksperimentet er naturlig nok tilgang til internett. Derfor har Bologna kommune tilbudt gratis internett-tilkobling, webhosting, e-post og etter hvert digitale signaturer til byens innbyggere. Tatt i betraktning at Bologna er en by på Oslos størrelse (omtrent 400 000 innbyggere) er dette en formidabel satsning. Samtidig er det her en forskjell mellom utbredelsen av internett i Italia og i de nordiske landene. I Danmark, Norge og Sverige er tallene for hvor stor andel av befolkningen som har tilgang på internett henholdsvis 63, 59 og 68 prosent (tall fra 2002), mens det tilsvarende tallet for Italia er 33 prosent (tall fra 2001).



Det direkte demokratiske utbyttet av satsningen kan så langt sies å være etableringen av en ny arena for møte mellom politikere og velgere, som erstatning for de offentlige arenaer som tidligere fylte denne funksjonen – for eksempel partiene og offentlige folkemøter. I tillegg kommer den tillitskapende effekten av et mer velfungerende tjenestetilbud, og opplevelsen av tilhørighet og dermed kanskje også ansvar for lokalsamfunnet. Gjennom bruk av erfaringer fra tidlig forskning rundt kunstig intelligens, bygges det nå ut et system for henvendelser til kommunen, der avsender kan formulere henvendelsen i sitt naturlige (muntlige) språk uten av vite nøyaktig hvem eller hvilke instans som er riktig mottaker. For alle som er blitt sendt fra kontor til kontor i det kommunale byråkratiet virker dette som en drøm.

Public access-TV og -radio ble etablert i Tyskland i 1984. Finansieringen skjer ved at mindre enn én prosent av inntektene fra lisensavgiften overføres direkte til de åpne kanalene. Denne overførselen er lovfestet og er derfor ikke avhengig av årlige bevilgninger i statsbudsjett. Skal finansieringsmodellen endres må det til et flertall i Riksdagen. Offener Kanal Berlin mottar én million Euro og kan med denne støtten lønne 12 ansatte og administrere 7 timer sendetid. Helt sentralt for denne og alle de andre tyske Public access-kanalene er likevel at ingen av de ansatte skal produsere materiale for kringkasting; de skal kun hjelpe dem i befolkningen som måtte ønske det med å produsere materialet og sende dette. Siden starten i 1985 har mer enn 6000 personer benyttet seg av denne muligheten. OKBs tjenester gjelder for alle av Berlins 3,5 millioner innbyggere, og kabelnettet sendingene distribueres gjennom har 1,5 millioner abonnenter.

Sentralt for dette tilbudet er utvidelsen av ytringsfriheten fra å være beskyttelse for det som allerede er i media til muligheten for å få kringkastet sine ytringer. I denne prosessen går personer fra å være mottakere av informasjon fra mediene til selv å bli aktive medieprodusenter. De åpne kanalene i Tyskland presenteres gjerne som et supplement til de statlige og kommersielle kanalene. Samtidig utfordrer de den passive forbrukermentaliteten som er kjernen i dagens medieorden, og ønsker med opplæringen av stadig nye produsenter å motvirke medieanalfabetismen i dagens samfunn. En viktig mentalomstilling brukere av tjenesten gjennomgår, er at seeroppslutning kan være en ubetydelig størrelse. TV eller radio kan like gjerne produseres for 100 personer som 100 000.



Leda Guidi og Jürgen Linke vektlegger at demokratiske prosesser ikke kan reduseres til de enkelte tekniske handlingene slik som internettavstemninger eller kabelnettdistribusjon av amatørvideoer. Det demokratistyrkende elementet ligger først og fremst i å gjøre vanlige velgere til deltakere i demokratiske prosesser; i beslutningsprosesser. Slik sett har Iperbole og OKB klare likhetstrekk med det viktige sør-eksemplet – deltakende budsjettering i Porto Alegre. En sentral forskjell er likevel at sistnevnte eksempel knyttes til en sosial bevegelse, mens både de tyske åpne kanalene og italienske Iperbole er prosjekter initiert ovenfra. Medlemssvikten for partiene – den tidligere brede arena for politisk engasjement – er i Norge møtt med liten vilje fra etablert politisk hold til å skape nye, demokratiske og åpne arenaer der vanlige mennesker inviteres og stimuleres til politisk deltakelse. For eksempel har Kultur- og kirkedepartementet vært mer opptatt av å ivareta kristne kringkasteres særinteresser i etableringen av et norsk Public access-TV enn å få stablet et allment Åpen Kanal tilbud på beina. Til sammenlikning finnes ti lokale åpne kanaler i Sverige som totalt når ut til 24 prosent av samtlige husholdninger med TV.

I sitt bidrag til den norske Makt- og demokratiutredningen, «Folkets makt – Medborgerskap, demokrati og deltakelse», konkluderer Kristin Strømsnes med at «[m]indre folkelig deltakelse i den kanalen som utgjør det viktigste bindeleddet mellom borgere og det politiske styre, kan innebære et mer atomisert samfunn, der den folkelige kontroll med den politiske elite også er svekket. Partienes problem er derfor også på mange måter demokratiets problem.”

Denne erkjennelsen sitter kanskje langt inne i de nordiske sosialdemokratiene der politikerne er vant til få alternative folkelige politiske arenaer utenfor de tradisjonelle parti- og organisasjonsstrukturene. I forlengelsen av en slik innsikt blir man også klar over nødvendigheten av permanente motstrukturer til etablerte maktstrukturer. Maktens natur innebærer større anledning til å bevare eksisterende maktposisjoner enn hva det finns av muligheter for andre til å innta dem. Denne kvaliteten ved det politiske systemet vil mange mene besørger stabilitet og kontinuitet. Like fullt kan man støte på problemet med at demokratiets basis, folket, ikke når fram med sin påvirkning. Et problem som også illustreres av fallet i valgdeltakelse ved kommunevalgene i Norge i etterkrigstiden der deltakelsen har sunket jevnt siden toppen på 81 prosent i 1963 til under 60 prosent ved valget denne høsten.



Hvor stort er teknologiens potensial? Uten tvil vil tekniske løsninger innrettet mot styrking av demokratiet få både mer relevans og betydning når større deler av befolkningen har tilgang på dem og behersker teknikken. Noe av det interessante med den pågående teknologiske revolusjonen innenfor feltet interaktive medier, er at vanlige mennesker som tidligere har vært passive forbrukere av medieteknologi (seere, lyttere og lesere av andres produksjon) for første gang får muligheten til å bli aktive medieprodusenter.

Så langt ser man bare starten på denne utviklingen, men tar man med i betraktningen de betydelige, kapitalistiske kreftene som vil gjøre flest mulig til brukere av mediaskapende teknologi, åpnes det for spekulasjoner i hva interessefelleskap mellom kommersielle aktører og demokratisøkende bevegelser kan ende i. Motivet til produsentene av mer allment tilgjengelig medieteknisk utstyr er utvilsomt rent økonomisk, men ser man over til det kulturelle feltet, er det ingen tvil om at økt tilgang på kulturproduserende teknologi og kunnskap har medført dramatisk og eksplosiv utvikling innenfor mange kulturelle tradisjoner. Kan dette også skje innenfor mediefeltet?




(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal