En gang i tiden krevde det globale sør en «ny økonomisk verdensorden» og aktiv utviklingspolitikk for å bekjempe fattigdom. Nå er direkte pengeoverføringer i ferd med å bli kongstanken for fattigdomsbekjempelse.
Med stadig mer selektive tildelinger fra de rundt tjue landene som gir penger til humanitært arbeid i verden, blir de vestlige humanitære organisasjonene mer og mer avhengige av private givere, mens de lokale organisasjonene marginaliseres.
Etter at han forlot Downing Street i 2007, har Tony Blair gjort alt for å tjene seg rik på sin fortid som britisk statsminister. Nå har han vendt seg mot filantropien i håp om å redde et loslitt omdømme.
Tidlig i desember braket bistandskjempene EU, USA og Kina sammen i Busan, Sør-Korea for å bli enige om veien videre for verdens bistands- og utviklingsarbeid.
Dagens «giverland» får 90 prosent av bistanden tilbake, i form av kjøp av varer og tjenester og tilbakebetaling av lån. I mars 2005 leverte Kommisjonen for Afrika rapporten Our Common Interest, som overser spesielt hvordan strukturtilpasningsprogrammene i regi av Verdensbanken og IMF har bidratt til å forverre den økonomiske og sosiale situasjonen i Afrika. Og ansvaret for «dårlig styresett» blir fullt og helt lagt på afrikanerne selv. Siden 1985 har afrikanske land tapt 270 milliarder dollar som følge av handelsliberaliseringen.
I femti år har internasjonal bistand vært nært knyttet til givernes og kreditorenes interesser. I praksis gir fattige land bistand til de rike. Bak formler som «fattigdomsreduksjon» og «godt styresett» spøker en bistandsindustri uten demokratisk styring.
