Mali går i oppløsning

Etter at den maliske hæren og en franskledet koalisjon av afrikanske hærer gjenerobret det nordlige Mali, trodde innbyggerne at de var kvitt jihadistene. Men jihadister og andre opprørere får nå stadig friere spillerom med en stat som svikter innbyggerne.

juli 2018
De etniske spenningene vokser i Mali. Her en fulanigutt protesterer foran et skilt med «Stopp folkemordet» under Den stille marsjen som ble arrangert 30. juni i Malis hovedstad Bamako, etter en massakre på minst 32 sivile i landsbyen Koumaga uka før. Foto: Michele Cattani, AFP / NTB SCANPIX.

Når natten faller på i Konna nær Mopti i det midtre Mali, møtes noen dusin menn i gule vester og militærbukser utenfor Ungdomshuset. De går sammen i grupper på åtte-ni, tar med seg batonger, macheter og walkietalkier, og drar ut for å patruljere de sandete gatene på motorsykkel. «Brigaden» består av fem hundre frivillige, de fleste unge, som har bestemt seg for å sørge for sikkerhet i byen, som gendarmeriet forlot for ni måneder siden. Hæren er stasjonert 50 kilometer unna, men kommer sjelden på besøk. Frykten er at noen av de mange væpnede bandittene i regionen skal angripe byen.

Innbyggerne opprettet brigaden før gendarmeriet stakk av, i irritasjon over at ordensstyrkene ikke gjorde noe med de stadig flere tyveriene og drapene. «23. mars 2016 ble en marabout, en muslimsk leder, drept midt i sentrum. Dagen etter ble en butikkeier drept i butikken sin», forteller Yaya Traoré, en av lederne i brigaden og viseordfører i kommunen. «Gendarmeriet gjorde ingenting, så vi bestemte oss for å ta saken i egne hender».

Traoré mener brigaden fungerer: «Når våre menn fanger en tyv, tar de ham til hovedkvarteret vårt i Ungdomshuset. Neste dag overleverer vi ham til rettsvesenet og ber ham holde seg unna byen. Tyvene har skjønt tegningen», mener han. «De blir stadig færre.» I likhet med jihadistene. «De er redde for oss, derfor kommer de ikke.» Brigaden er ifølge Traoré grunnen til at det fortsatt er barn i de tre skolene i Konna. Det samme er ikke tilfellet i nabolandsbyene, hvor jihadistene har tvunget den ene skolen etter den andre til å stenge.

Framskritt på papiret

Etter slaget i Konna (10. til 17. januar 2013), som markerte begynnelsen på den franske militæroperasjonen Serval i Mali, var det meningen at byen med 15 000 innbyggere mellom Bamako og Gao skulle bli et symbol på fornyelse av den maliske staten. I stedet viser byen at staten har kollapset. Utbrente biler ligger fortsatt langs gatene ved siden av ruinene av bygninger ødelagt av franske bomber.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Etter at den maliske hæren og en koalisjon av afrikanske hærer under fransk ledelse gjenerobret den nordlige delen av landet, trodde innbyggerne at de var kvitt jihadistene. Og det virket som man hadde unngått at landet gikk i oppløsning. Med stort flertall ble Ibrahim Boubacar Keita valgt til landets leder med løfter om å gjøre staten sterk igjen. Når han nå håper på gjenvalg, er det langt fra sikkert at presidentvalget 29. juli kan gjennomføres i hele landet.

De største byene i nord – Gao, Timbuktu, Kidal og Tessalit – har blitt gjenerobret fra de væpnede tuaregene og jihadistene som inntok dem i 2012. FNs fredsbevarende styrke i Mali (Minusma) har utplassert mange soldater i området. I juni 2015 inngikk Mali en fredsavtale med Koordineringsorganet for Azawad-bevegelsene, som representerer tuaregrebellene og de arabiske opprørerne nord i landet. Guvernører har blitt utnevnt i regionene og hæren har med tiden reist seg igjen.

Men framskrittene eksisterer mest i teorien, i likhet med fredsavtalen, som ennå ikke har blitt gjennomført. I kaoset har de væpnede islamistgruppene reorganisert seg. I mars i fjor slo Al-Qaida i Nord-Afrika (AQMI), Ansar Dine, Katiba Macina og Katiba Al-Mourabitoun seg sammen i Jama’at Nusrat ul-Islam wal-Muslimin (Gruppe til støtte for islam og muslimer, GSIM). Bevegelsen ledet av den maliske tuaregen Iyad Ag Ghaly angriper daglig sivile og militæret.

Kriseøkonomi

Hæren har baser i Timbuktu og Gao, men har ennå ikke vendt tilbake til Kidal og mange områder i nord er utenfor dens rekkevidde. Staten er fortsatt en luftspeiling for mange maliere. Ifølge FN var færre enn en av tre offentlige tjenestemenn i nord fortsatt til stede i desember i fjor, og antallet sank faktisk i løpet av året. Det bekymrer FNs generalsekretær António Guterres: «Vi må unngå at det midtre Mali kollapser. Vi må gjenopprette sikkerhet og normalitet der», sa han da han besøkte landet 30. mai.

Usikkerheten brer om seg. Episenteret for volden er ikke lenger Kidal eller Timbuktu, men de mest avsondrede delene av regionene Mopti og Ségou lenger sør. I fjor registrerte FN 63 angrep mot den maliske hæren, franske styrker eller FN-styrker. De fleste angrepene skjedde i regionen Mopti. I første kvartal i år har Minusma talt 85 «større voldelige hendelser» hvor minst 180 sivile har mistet livet i midten av landet.

Det midtre Mali er et enormt territorium overlatt til seg selv. «Byene Mopti og Sévaré er ok, men så snart du drar utenfor er du i fare», sier tidligere ordfører i kommunen, Oumar Bathily. De to byene forbundet av et dike på et dusin kilometer gjennom myrene som oversvømmes i regntiden, er de eneste trygge stedene i området.

Hæren og regjeringen blir anklaget for å spille på rivaliseringen for å vinne «krigen mot terror».

Praktfulle Mopti i sammenløpet mellom elvene Niger og Bani har mistet sin tidligere storhet. Flere tusen turister pleide å besøke «Malis Venezia» hvert år. Nå kommer så å si ingen. Havna hvor elvecruisene seilte mot Timbuktu ligger tom under en brennende sol. Noen kvinner vasker tøy mens arbeidsledige båtførere ser på. I Hotell Kanaga like ved venter de ansatte. «24 rom, sju suiter, ingen gjester. Situasjonen er katastrofal», sier hotelldirektør Amassome Dolo. «De andre hotellene har stengt. Vi holder ut fordi vi har en kjede i ryggen.»

Etter at de nordlige delene av landet ble gjenerobret i 2013, håpte Dolo at turismen ville ta seg opp igjen. Men det har bare blitt verre. «Ingen drar til Timbuktu, Dogonplatået eller Djenne lenger. Det er altfor farlig. Men folk kunne i det minste kommet hit. Mopti står ikke i fare for å bli angrepet.» Det gjenstår å se, for jihadistene er like i nærheten, sies det, på den andre siden av den inntørkede elva man kan vade over.

Sévaré virker tryggere på grunn av sin strategisk viktige flyplass. Landsbyen er blitt et av de best beskyttede stedene i Mali med en styrke fra den maliske hæren, en kommandopost og en utrykningsstyrke på 400 mann fra Minusma, samt hovedkvarteret til G5 Sahel – militærkoalisjonen mellom Burkina Faso, Tsjad, Mali, Mauritania og Niger. Hotellene er fulle av menn i uniform, muskuløse «konsulenter» og diplomater på gjennomreise. Det eneste reisebyrået her er Echo Flight, EUs tjeneste for nødtransport til krigsområder. De fleste boligene er leid ut til militæret og forvandlet til bunkerser. «Butikkinnehaverne og boligeierne gnir seg i hendene. Her lever man av en kriseøkonomi. Men de utenfor byen har blitt overlatt til seg selv,» sier Bathily.

Alt flyter

Mange maliere ble overrasket da det brøt ut krig i denne delen av Mali for litt over tre år siden. 5. januar 2015 angrep menn på motorsykkel med svarte jihad-flagg militærleiren i Nampala og drepte elleve soldater. Så inntok de i noen timer byen nær grensen til Mauritania. Nampalas historie viser hvordan regionen i årevis ble forsømt, sier ordfører Sekou Bah, en apoteker som ble valgt i 2016.

«Da jihadistene tok kontroll i nord i 2012, kom de ikke hit, men det gjorde heller ikke staten», forteller han. «Myndighetenes representanter hadde stukket av. Da den franske hæren gjenerobret området i 2013, kom den maliske hæren tilbake. Men da kvegtyveriene økte, ba vi hæren forgjeves om hjelp. Noen kvegbønder bestemte seg for å skaffe seg våpen for å forsvare seg. Situasjonen roet seg, men etter angrepet 5. januar stakk hæren og myndighetene igjen.» Siden har den minste konflikt mellom folk her blitt løst med skudd.

Etter gjenerobringen av Nampala ble andre byer angrepet. Statsansatte ble drept og folkevalgte truet. I de første månedene reagerte ikke staten, fordi de ikke skjønte hvem angriperne var. I Macina, et område oversvømt i regntiden, kalles de bare «motorsykkelmennene». Noen av dem hevder de følger Hamadoun Koufa, lederen for Katiba Macina, og sier at de vil innføre sharia-lover. «De er bare noen hundre», sier en malisk offiser. «De skjuler seg i skogene, kler seg ut som gjetere og går inn i landsbyene. De er ikke drevet av religion.» Andre hevder de forsvarer fulani-nomadene fra hæren og de bofaste bøndene. Men disse motivene skjuler ofte mindre hederlige hensikter som landeveistyveri eller oppgjør mellom rivaliserende samfunn.

Alt flyter her i midtre Mali, som lenge befant seg i skyggen både for den franske kolonimakten og for den maliske sentralstaten etter uavhengigheten i 1960. «Regionen gjorde aldri opprør, dermed ble den ignorert, i motsetning til nord som fanget all oppmerksomheten», forklarer en europeisk diplomat i Bamako. «Det vi vet er at vi ikke kan snakke om én konflikt her, men en rekke mikrokonflikter som terroristene hekter seg på.»

Grove menneskerettsbrudd

På 1800-tallet var Mopti-regionen Malis eldorado, ifølge den maliske journalisten Adam Thiam. «Landbruket gjorde det til en rik region. I de første årene etter uavhengigheten ble den kalt landets økonomiske lunge. Den sto for 30 prosent av eksportinntektene. Så kom tørken på 1970-tallet. I 1985 ble området satt på listen over områder med usikker mattilgang. Og i 1986 advarte en rapport om faren for opprør hvis myndighetene ikke gjorde noe.»

Sentralmyndighetene i Bamako, som Thiam kaller «mandingo-makten» etter landets største folkegruppe, ville utvikle det stedfaste landbruket på bekostning av nomadene, som så sine områder bli kolonisert. Det forstyrret den allerede skjøre lokale balansen mellom kvegdrivere (for det mest fulani og tuareger), bønder (bambara og dogon) og fiskere (bozo).

I mange tiår hadde disse vært enige om regler og råderett over beiteland, vann og jorder for å sikre en ofte vanskelig sameksistens i et fruktbart og omstridt område. De stadige konfliktene ble raskt ordnet av lokale ledere. Men over årene rev staten ned denne gamle sameksistensen i moderniseringens navn. Allerede i 1995, før usikkerheten bredte om seg i nord, var Mopti blitt landets fattigste region. For tre år siden hadde bare 7,1 prosent av husholdningene strøm (mot 22,9 prosent nasjonalt) og bare 41,9 prosent hadde fullført grunnskolen (mot 72,3 prosent i landet som helhet).1 «Enquête modulaire et permanente auprès des ménages», Institut national de la statistique du Mali, Bamako, august 2014.

Da krigen brøt ut i nord ble regionen enda mer forsømt. Og da staten vendte tilbake i 2013, lot den som om ingenting hadde skjedd. Med staten kom også volden mot lokalbefolkningen tilbake. «Det forsterket mistroen mellom folkegruppene, spesielt fulani, og sikkerhetsstyrkene», sier organisasjonen International Crisis Group. Flere organisasjoner rapporterer om grove menneskerettsbrudd.

Jihadistenes motivasjon

Hæren og regjeringen blir nå anklaget for å spille på rivaliseringen mellom folkegruppene for å vinne «krigen mot terror». I april publiserte Simon-Skjodt Center for the Prevention of Genocide en rapport der de mener disse konfliktene kan ende i «massegrusomheter».2 «Regions at risk. Preventing mass atrocities in Mali», Early Warning Country Rapport, Simon-Skjodt Center for the Prevention of Genocide, Washington DC, april 2018. Flere folk i kretsen rundt president Keita og hærledelsen mistenkes for å ha gitt våpen til militser fra folkegruppen dozo (tradisjonelle jegere) i midten av landet for at de skal angripe «jihadistene». I mars ble nær 30 personer drept i sammenstøt mellom fulanier og dogoner i en selvforsvarsgruppe utstyrt med militære våpen. Mange, inkludert flere i Minusma, mener våpnene kom fra hærens lagre.

Statsminister Soumeylou Boubèye Maïga dro til Mopti på sitt første offisielle besøk etter at han ble utnevnt i desember. Her annonserte han en utviklingsplan og at staten skulle vende tilbake. For å berolige befolkningen sendte han 3000 soldater ut i en stor offensiv i de mest avsidesliggende områdene i Mopti og Ségou.

Malis tidligere ambassadør i Ekvatorial-Guinea, general Ismaïla Cissé, kritiserer likevel statsministeren for mangel på dømmekraft: «For hæren er alle fulanier jihadister. Det er en farlig sammenblanding.» Og forbudet mot motorsykler (fordi islamistene bruker dem) som ble innført i området i begynnelsen av året, vil bare forverre situasjonen. «I disse avsidesliggende stedene kjører alle motorsykkel! Å forby det betyr å forby beitebøndene og handelsfolk å reise rundt. Mange markeder vil måtte stenge hvis forbudet ikke blir fjernet. Dreper staten økonomien, vil redelige folk vende seg til jihadistene.»

En undersøkelse blant 63 unge tidligere jihadister viser at de fleste ikke engasjerte seg på grunn av religiøs indoktrinering, men snarere «for å beskytte familien, lokalsamfunnet og inntektsbringende aktiviteter».3 «Enseignements africains sur le terrorisme», Institut d’études et de sécurité, 18 septembre 2017.

Ærlig og gratis

Tomrommet etter staten har gitt gode vekstbetingelser for ekstremistgrupper. Organisasjonen Delta Survive i Sévaré, som jobber for skolegang i de farligste områdene i det midtre Mali, ser det daglig. «Det blir stadig vanskeligere å forflytte seg», sukker lederen Ibrahima Sankaré. «Jihadistene er i alle landsbyene. Det er de som styrer dem. De krever inn skatt, dømmer folk, forbyr kvinner å vaske seg i naturen og å gå ut uten slør. De forbyr dåps- og bryllupsmarkeringer. De angriper griotene, tradisjonelle sangere og historiefortellere.» Og det virker. «I valget mellom å be kvinnene dekke seg til eller å miste flokken, nøler ikke kvegbøndene», forteller han.

For jihadistene har gitt kvegbøndene en slags orden og sikkerhet som staten ikke ga dem. Sankaré forteller også om hvordan han i årevis har forsøkt å få staten til å skjønne hva nomadene trenger. Organisasjonen hans opprettet mobile skoler som reiste rundt med nomadene. «Jeg fikk midler fra utlandet, men ikke fra den maliske staten. I 2012 hadde vi noen hundre skoler. Nå er det bare fem igjen.»

De såkalte franskskolene blir oftest angrepet. I mars var 715 av dem stengt «av sikkerhetsmessige grunner» ifølge FN. 215 000 barn får ikke skolegang. Hver dag blir Daouda Doumbia, nestleder for skolekretsen Mopti, oppsøkt av arbeidsledige lærere som har flyktet fra truslene. Noen har blitt sendt andre steder. De fleste holder seg i skjul. Det er tilfellet med Ibrahim, som har bodd i Sévaré med familien sin siden skolen han ledet måtte stenge. En dag i november kom ti på motorsykkel væpnet med kalasjnikover. «De samlet elevene i skolegården og skjøt i været. Ungene var skrekkslagne og gråt. Mennene tok alle sakene våre, skjøt på vinduene og sa: ‘Hvis vi kommer tilbake og dere fortsatt er her, vil det gå ille.’» Skolen ligger bare noen meter fra veien militærkonvoiene bruker hver dag.

Med sin økende innflytelse forsøker jihadistgruppene å frata staten dens legitimitet ved å angripe de som representerer den og foreslå en byttehandel, med makt eller overtalelse. Når de stenger de offentlige skolene åpner de koranskoler i stedet. Eller de angriper funksjonærer de mener er korrupte. I november kidnappet Katiba Macina lederen for domstolen i byen Niono, bare en times kjøring fra Ségou.

«Før tok en dommer eller en byråkrat en stilling i det midtre Mali for å berike seg», forteller Adam Thiam. «Det er et område med mange lokale konflikter. Det har gått inflasjon i rettssaker, og for å vinne dem, må man betale.» Men i områdene de kontrollerer er jihadistene opptatt av å avgjøre tvister på en måte som mange finner om ikke mer balansert så i det minste mer ærlig, og gratis. «Stadig flere vender seg til dem, heller enn staten, for å løse konflikter», sier Sékou Bah, ordfører i Nampala. Noen kaller til og med jihadistenes domstoler for «ankedomstoler».

Spill for galleriet

I Bamako er sentralmyndighetene mer bekymret for denne utviklingen enn for krigen som fortsatt pågår i nord. «Det midtre Mali er sementen i landet vårt», sier Ali Nouhoun Diallo, tidligere president for nasjonalforsamlingen og nå offisiell talsperson for fulani-folket i Mali. Men kanskje er de mest bekymret fordi det i mindre grad handler om en krig om makten enn et «sosialt opprør» mot en stat som svikter folket.

20. juni måtte forsvarsministeren åpne etterforskning etter at det ble kjent at maliske styrker har vært involvert i drap på 25 personer i Nantaka og Kobaka i Mopti. «Vi gjenoppbygger ikke militæret for å lage en hær som ikke bryr seg om krigens humanitærrett. Det ville vært et gigantisk tilbakeskritt», vedgikk president Keita.4 AFP, 20. juni 2018.

«Presidenten har ingen legitimitet», sier Cheick Oumar Diarrah, som i en kort periode i 2013 var minister for nasjonal forsoning og utvikling for regionene i nord. «Regjeringen har ikke skjønt alvoret av krisen i 2012». Den tidligere diplomaten som også var en nær rådgiver for Keita, mener det trengs en ny samfunnskontrakt. «Vi står overfor befolkningsgrupper som er lei av urett og manglende solidaritet. Det er lett å kalle dem jihadister, for da slipper vi å tenke over hva de virkelig er og problemene som tærer på landet vårt». Ifølge Diarrah lider Mali fortsatt under samrøret mellom byråkrati og business som dukket opp med den politiske demokratiseringen på begynnelsen av 90-tallet og nådde et foreløpig høydepunkt under president Amadou Toumani (2002–2012).

I en slik situasjon er valg et spill for galleriet. Opposisjonen er bekymret, fordi lokalvalgene som skulle vært holdt i desember først ble utsatt til april og så utsatt på ubestemt tid. «Hvordan kan man tro at man kan holde valg i et land hvor man bare har kontroll over halvparten av territoriet?» spør den opposisjonelle marx­isten Oumar Mariko. «Regjeringen har informert at opprørerne vil stå for valgsikkerheten i Kidal. Det er vel et bevis på at den har feilet?»

Oversatt av redaksjonen

Rémi Carayol er journalist.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal