Asia mot gamle høyder

Europas økende dominans på 1800-tallet førte til en avindustrialisering av Asia. Konsekvensene var store for Kina og India som før kolonitiden hadde en sterk posisjon i verdensøkonomien. Nå er Kina på vei tilbake som økonomisk stormakt.

oktober 2004

De siste 20 årene har Kina opplevd en vekstdynamikk som har gjort landet til en hovedaktør i verdensøkonomien. Etter vekstperiodene i Japan og de nyindustrialiserte landene i Nordøst-Asia, er det nå Midtens rike som er i ferd med å bli regionens strukturerende midtpunkt.

Denne utviklingen gjør skam på den vestlige etnosentrismen, som hevder at kulturelle premisser alltid vil gjøre det umulig for «Østen», både den nære og den fjerne, å bli en del av den modernitet som siden den industrielle revolusjon er blitt ansett som en vestlig særegenhet. Omfanget av endringene i dette økonomiske styrkeforholdet har fått et bekymret «Vesten» til å spørre seg om Asia er i ferd med å bli verdens nye økonomiske sentrum, og om vi på lengre sikt kan forvente store omrokkeringer i forholdet mellom verdens stormakter. New York Times Magazine spurte for eksempel i sommer om det 21. århundre ville bli et «kinesisk århundre».1 En slik overgang er kanskje i emning, men Kinas utvikling er langt fra enkel og likefrem. Dersom vi antar at landets vekstdynamikk fortsetter uten store sosiale eller politiske brudd, vil likevel Kina utvilsomt bli en dominerende aktør i det internasjonale økonomiske og finansielle system i løpet av dette århundret.
Årsakene til denne oppblomstringen i øst kan spores langt tilbake, til den globale posisjonen Asia hadde før «Nord-Sør-paradigmet» og «den tredje verden» ble skapt – som følge av den europeiske industrielle revolusjon og kolonialiseringen.2 I et langsiktig perspektiv er Kina, i likhet med Asia som helhet, i ferd med å finne tilbake til sin førkoloniale historie, og gradvis ta tilbake den plassen det hadde før 1800, da Kina befant seg i hjertet av verdensøkonomien med planetens mektigste håndverksindustri. Kina var på den tiden sentrum for et flere hundre år gammelt regionalt handelsnettverk, og Asia var verdens fremste produksjons- og profittområde.
Adam Smith skrev i 1776 om Kina at det var «et langt rikere land enn alle Europas stater».3 Dette hadde jesuittene vært klar over lenge: Fader Jean Baptiste du Halde (hans Kina-leksikon hadde for øvrig mye av æren for Voltaires fordelaktige kommentarer om landet) noterte i 1735 at det blomstrende kinesiske imperiet hadde en innenrikshandel som langt overgikk europeisk handel.4

Hundre år senere hadde Europa oppnådd en dominerende stilling globalt og trodde at det gjenoppdaget et stillestående Asia, som for alltid var stagnert i førmoderniteten. Tyske filosofer, deriblant Hegel, så Kina som en lukket, syklisk og særegen verden.5 For den franske filosofen Ernest Renan var «den kinesiske rase» en «arbeiderrase» med «en utrolig fingernemhet og nesten blottet for æresfølelse». Han mente at de måtte regjeres «med rettferdighet» og «beskattes kraftig til fordel for den erobrende rasen».6 Alt dette ble selvfølgelig skrevet i en tid da koloniseringen var på sitt mest intense.
Før 1800 var handelen mellom kinesere, indere, japanere, siamesere, javanesere og arabere av langt større omfang enn handelen innad i Europa. Det vitenskapelige og tekniske kunnskapsnivået var også svært høyt, og på flere områder overlegent europeernes kunnskap. Vitenskapshistorikeren Joseph Needham understreker dette: «Teknologisk hadde Kina en dominerende stilling før og etter Renessansen i Europa.»7 Dette var særlig tilfelle innen jern- og stålindustrien, konstruksjon av mekaniske urverk, ingeniørkunst (hengebroer), samt produksjon av skytevåpen og redskaper for dypboring.
Det er derfor ikke overraskende at Asia som helhet var så dominerende på verdensbasis innen industriproduksjon. Ifølge historikeren Paul Bairoch8 sto Kina i 1750 for 32,8 prosent av verdens industriproduksjon, mens Europa sto for 23,2 prosent – de respektive innbyggertallene var på henholdsvis 207 og 130 millioner. Indias og Kinas samlede industriproduksjon utgjorde 57,3 prosent, og hvis vi også tar med andelen fra landene i Sørøst-Asia, Persia og Det ottomanske riket, nærmer vi oss 70 prosent. Asia var særlig dominerende i produksjonen av ferdige tekstiler (bomullsstoff og silke fra India og Kina) – en sektor som senere skulle bli et globalt fyrtårn for den europeiske industrielle revolusjon. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal