Storbritannias konservative revolusjon

Hovedtesen i den britiske journalisten Simon Jenkins’ bok¹ er at Storbritannia, i løpet av de tre regjeringene under Margaret Thatchers ledelse (1979-1991), gjennomgikk en dobbel revolusjon. Den første – den positive ifølge konservative Jenkins – var den som «frigjorde markedet» i en økonomi som var på dødens rand etter tre årtier med sosialdemokratisk intervensjonisme. Privatiseringsprogrammet som Thatcher i utgangspunktet nølte med å iverksette av frykt for reaksjoner fra folket, ble først virkelig gjennomført under hennes andre periode (1983-1987), etter at Falklandskrigen i 1982 hadde gjort det mulig for statsministeren å befeste sin posisjon. Dette programmet satte en stopper for den blandede økonomien man hadde arvet etter Labour-regjeringens nasjonaliseringer i den umiddelbare etterkrigstiden. En rekke svært strenge lover, som så smått ble iverksatt fra1980 og videreført gjennom hele 80-tallet, presset fagforeningenes aktiviteter inn under svært stramme juridiske rammer, og lammet på denne måten enhver motstand til Thatcher-regjeringens offensive politikk. Denne politikken møtte likevel motstand fra gruvearbeiderne gjennom den store streiken i 1984-85. Forfatteren minner oss på hvordan regjeringen la opp til dette opprøret, for deretter å la arbeiderne lide et historisk nederlag som skulle fungere som en lærepenge for hele den britiske fagbevegelsen.

Den andre revolusjonen er den Jenkins gjør sitt beste for å kritisere: den som førte til at Thatcher, ved å utnytte det juridiske tomrommet som skyldtes landets mangel på noen skriftlig grunnlov, ble sittende med en uhyre stor makt. Hun gikk løs på alle former for institusjonell motmakt – fra BBC til de lokale myndighetene, ja til og med Den anglikanske kirken – og klarte på denne måten å etablere et autoritært regime hvor hun selv hadde en presidentverdig stilling, der det var liten plass for parlamentær debatt og hvor resten av regjeringen fungerte som hennes marionetter. Det var denne doble arven som ble videreført av hennes etterfølgere – og, i overført betydning, sønner – i Downing Street: den uheldige John Major, en av de mest forglemmelige blant britiske regjeringssjefer, og Anthony Blair. Sistnevnte har maktet å flyte på arven fra Thatcher og, ifølge forfatterens analyse, de to revolusjonene: på den ene siden, et marked uten hindre –

ved å fortsette privatiseringsprogrammet (fengsler, luftkontroll, undergrunnen i London), og, på den annen side, den autoritære staten – gjennom stadig større innskrenkninger av borgerfriheten. Dens største svakheten ved Jenkins’ bok er at den ikke vil medgi at det er den andre revolusjonen, den autoritære, som har sikret overlevelsesvilkårene for den første, den liberale.

Noen lignende illusjoner finnes ikke i den lille, polemiske boken² til Tariq Ali, som befinner seg på motsatt side av det politiske spekteret. Tariq Ali er en tidligere trotskistisk leder, som i dag er forfatter og redaktør for New Left Review. På det nasjonale plan stemmer Alis analyse overens med Jenkins’ i den forstand at han beskriver en svært privatisert økonomi og en stat som i stadig mindre grad respekterer individuelle friheter, på en måte som er helt i tråd med hva som var tilfelle under Thatcher. Den mest interessante siden av boken er imidlertid å finne på et annet plan: i analysen av Blairs utenrikspolitikk siden 1997, hvor forfatteren mener det går linjer tilbake til det britiske imperiet. Denne tradisjonen var merkbar så sent som under konflikten i Nord-Irland. I en kvikk og opplivende stil retter Ali søkelyset mot den autoritære kursen i Blairs politikk og hans underdanighet i forhold til den amerikanske krigsgalskapen under president George W. Bush. Uten å glemme å gi en detaljert skildring av den usedvanlig tafatte etablerte venstresiden innen media, politikk og intellektuelle miljøer, som har forholdt seg passiv til en regjering som like fullt har brutt med alle venstresidens tradisjoner.

Keith Dixon.

Oversatt av K.S.

Fotnoter:
1 Simon Jenkins, Thatcher & Sons. A Revolution in Three Acts, Allen Lane, Londres, 2006, 375s

2 Tariq Ali, Quelque chose de pourri au Royaume-Uni. Libéralisme et terrorisme, Raison d'Agir, Paris, 2006 (…)