Rammet av den Annen
Det var først mot slutten av sitt lange akademiske liv at Asbjørn Aarnes (f. 1923) virkelig fattet dyp interesse for den franske etikeren, Emmanuel Levinas (1906-95), en meget toneangivende skikkelse innen etterkrigstidens filosofi. Her hjemme har Aarnes selv slått an ganske mange toner, hvorav en del synes å stamme fra Levinas: – Det er den Annen og den Annens Ansikt som står i sentrum. Som etisk subjekt har vi et grunnleggende Ansvar for våre medmennesker. Den Annen rammer oss, Ansiktet bønnfaller oss. Ingen kan ta dette ansvaret for meg. – Må ikke det karakteriseres som et revolusjonerende budskap – at jeg har et ansvar, som rammer meg før jeg er klar over det? Og at min humanisme utgår fra den Annen? Vi er jo lært opp til å tenke at vi som rasjonelle, frie subjekter bevisst velger våre handlinger? – Ja, jeg er enig med deg. Det virket revolusjonerende – hvis jeg skal bruke et så sterkt ord – å komme under innflytelse av den tanken. Jeg vil si at Kafka har for meg alltid vært en fascinerende forfatter – særlig med dette brennende spørsmålet: hvorfor er jeg i verden? Og jeg tenkte tidligere at ingen kunne svare på det. Men Levinas synes å ha et svar likevel: Jeg er i verden for den Annen! Det er ikke dermed sagt at man kan etterleve det, men dette er blitt en ny redning for tanken. Og her legger Levinas liksom en avgrunn mellom all tidligere tenkning og seg selv. – Det er innen lege- og sykepleieryrket disse tankene har fått størst gjennomslag. For eksempel disputerer Elin Berg i Tromsø over avhandlingen «Det kreative mellomrommet mellom lege og pasient». Hun satt som allmennpraktiker i 25 år, og så tok hun innover seg impulsen fra Levinas, og la redskapene til side. Da kom pasienten til henne, da gjorde han inntog hos henne. Det var ikke slik som før at hun hele tiden overveide, kontrollerte ham. – Du kan si at det hun opplevde, var at pasienten fylte hele rommet, det ble på en måte ikke plass for henne. Og det er jo nærmest en absurd situasjon for en lege. Jeg holdt en gang et foredrag for en del leger på Soria Moria i Oslo. Og der var det et par kirurger som sa: «Vi forstår at det skjer noe før-rasjonelt, at det skjer et menneskelig møte før det skjer et møte mellom lege og pasient». De lurte imidlertid på hvilken betydning dette kunne ha, for når de skulle operere, måtte de jo forholde seg objektivt og rasjonelt til situasjonen for å gjøre et skikkelig arbeid. – Må man bruke instrumentell fornuft i en del situasjoner? – For meg var hovedsaken at de innrømmet at det fant sted et slags før-fornuftig, før-instrumentelt møte. Men det var mange som protesterte på dette, det var en del uenighet på det punktet. Det er jo mange som sier at Levinas’ filosofi virker veldig paralyserende når man tar inn over seg at man har et uendelig ansvar. Det er ingen smutthull ut av dette ansvaret. Mange klarer ikke å gjøre noe når ansvaret blir så stort, men man må prøve å definere seg et lite felt hvor man faktisk kan gjøre noe, da blir det mulig å begynne. – I forhold til økonomisk globalisering og nyliberalisme hevder mange at den økonomiske tenkningen nå gjennomsyrer hele