Mer mørk enn komisk
Når hovedpersonen i Park Chan-wooks No Other Choice skal myrde sine rivaler på arbeidsmarkedet, ligger det an til morbiditet og humor. Med mer av det første enn det siste, settes vår sympati og innlevelse på prøve.
Når hovedpersonen i Park Chan-wooks No Other Choice skal myrde sine rivaler på arbeidsmarkedet, ligger det an til morbiditet og humor. Med mer av det første enn det siste, settes vår sympati og innlevelse på prøve.
På HUMAN-festivalen i Oslo bliver dokumentarfilmen et rum for forhandling med fortiden, fra post-diktatoriske familierum til eksil, censur og lokal modstand.
Catherine Breillat er kjent for å være en av fransk films fremste provokatører. I dialogboka Je ne crois qu’en moi reflekterer hun over sitt virke som regissør, og den stadig potente krysningen mellom skjønnhet, seksualitet og straff.
Stranger Things viser på selvmotsigende vis hvordan alt er en vare i vår tid, selv protest og kritikk.
«Perspektivmangfold» er et løfterikt begrep. I ferieskildringen The White Lotus blir mangfoldet derimot til et kalas av friksjoner deltagerne imellom. I mediesatiren Succession blir enhver alternerende synsvinkel redusert til kun et verktøy blant andre.
Jafar Panahi gør eminent brug af klaustrofobiske rum og begrænset belysning i en kompleks granskning af skyld, retfærdighed og værdien af hævn.
På den internationale filmfestival Red Sea i Jeddah smelter politisk iscenesættelse, religiøs hverdag og kropsligt virkende film sammen i en erfaring, der både bevæger og bedøver.
Six Feet Under og Sopranos ble i sin tid sett som et steg tilbake fra nittitallets sjangerspill. Serienes nærgående realisme innebar metaperspektiv som for lengst var internalisert i hverdag og dagligtale, men likevel noe nytt i film- og seriesammenheng.
Richard Linklaters spillefilm Nouvelle Vague vender blikket mod den franske nybølge, men hvad sker der, når en hyldest selv spejler det, den beundrer?
Carlos Saura regisserte flere av sine beste filmer på 1960- og 1970-tallet. En serie psykoseksuelle kammerspill der general Francos autoritære regime opptrer som ytre kulisse og indre inventar.
Påfuglen er en tragikomisk skildring av en mann som fortaper seg i konvensjon og kunstferdighet, og hans tiltagende desperate forsøk på å være genuint menneskelig.
Nittitallet var metafiksjonens og ironiens tiår, sies det, noe overdrevet som det gjerne blir når snakket går i generasjonstermer. Like fullt illustrerer filmer som Pulp Fiction, The Big Lebowski og Velvet Goldmine referanseleken på hver sin måte.
Den danske filminstruktør, digter og essayist Jørgen Leth døde for nylig. I mødet mellem liv og værk fandt Leth sin egen måde at være til på. Det er den, som for alvor står tilbage.
En puritansk og paranoid etterkrigstid begrenset amerikanske regissørers ytringsfrihet, men forbudet inspirerte måter å sno seg rundt sensuren på. Lignende teknikker har for lengst blitt integrert i myndigheters sensur- og propagandamaskineri.
Raoul Peck undersøger manipulationens og magtens mekanismer gennem George Orwells tekster. Resultatet er en dokumentar, der bestandigt spejler fortiden i nutiden.
Mens strømmetjenestene setter standarden for filmopplevelsen, forvandler sosiale medier kritikken. Hva er egentlig igjen av den engasjerte og intellektuelle kjærligheten til den syvende kunstformen?
I Odd Fish mødes sagaernes tradition og nutidens forandringer i en fortælling om mennesker, der prøver at finde hjem i sig selv.
Jeg er Maria beskriver hvordan en enkelt scene skulle prege Maria Schneiders senere liv og karriere. Forsinket MeToo-klage, eller potent dramatikk? Begge deler.
Historien om den somaliske løber Samia Yusuf Omar er ikke kun et løb mod målstregen. Det er også en nuanceret fortælling om en ung kvindes kamp mod voldelige samfundsstrukturer.
Kvinne viser seg å være mann, makthaver viser seg som korrupt, og ser man en klovn, forventes det at han gråter en skvett. Gjennom 1900-tallets filmhistorie ble fenomenet avsløring noe av en besettelse.
Fréwaka er kun på overfladen en gyserfilm. Nedenunder gemmer der sig et religionskritisk værk, hvor katolicismens behandling af kvinder bliver et centralt tema.
Å være sin egen hallik på internett krever sitt, selv om ordinære seksuelle ytelser ikke står på menyen. Nye implantater, extensions, undertøy og glitter koster, særlig for den som ikke har annen jobb. Avsmak og empati sjongleres i Agathe Riedingers lovende debutfilm.
Ms. 45 (1981) og Bad Lieutenant (1992) er begge resultat av et fruktbart samarbeid mellom regissøren Abel Ferrara og manusforfatteren Zoë Lund. På hver sin måte borer de to kultfilmene inn i vrangsiden av amerikansk maskulinitet.
Verden vil bedras, som det sies. Publikum har villig latt seg forundre av transformasjon og bedrag siden fiksjonens urtid, og filmens bevegelige bilder egner seg godt for villedende synsinntrykk.