Tableauer og tristesse er fortsat Ulrich Seidls varemærke, men i Rimini møder vi også en dybfølt varme for karaktererne.
Nøkternt observerende eller slapt konstaterende? Publikum vil trolig deles i synet på denne halvkvedede medlidenhet med den aldrende keiserinne Elisabeths åk.
Skolen ved verdens ende er noget nær en arketypisk feelgood-film, men den vinder ved sin charme og bhutanske særegenhed.
Elegance Brattons auteur-debut The Inspection er avstemt, ryddig og med en imponerende ledig flyt, også med tanke på at filmen er om hans egne erfaringer som homofil rekrutt i den amerikanske marinen.
I Rainer Werner Fassbinders filmer er man gjerne dominerende, underdanig eller begge deler, som hovedrollen i Petra von Kants bitre tårer fra 1972. François Ozon brukte femtiårsjubileet til å gjøre noen små justeringer i sin nye versjon av tyskerens kammerspill.
Filmene på HUMAN-festivalen i Oslo har fællestræk i det relevante og det virkelighedsnære. Men de agerer på forskellig vis i et spektrum fra aktualitet over aktivisme til refleksion.
Hlynur Pálmason har med Vanskabte Land søsat et sælsomt dragende menneskeportræt. Filmens plot vakler, men formsproget holder værket oven vande.
Eminent komponerede billeder udgør rammen i bolivianske Utama, der på kløgtig vis tematiserer traditionelle livs mulige undergang.
Javier Bardem drar mye av lasset i dette beherskede myldrebildet av en spansk arbeidsplass som produserer vekter. De ansattes forskjellige relasjoner til sjefen munner ut i et vitalt hverdagsdrama med tilløp til situasjonskomikk.
I syv tiår har tidsskriftet Sight and Sound invitert fremtredende regissører og kritikere til å stemme over tidenes beste filmer. Den nye listen som kom i desember, vitner om en revurdering av filmhistorien med Chantal Akermans Jeanne Dielman på toppen.
James Ivorys dekorative produksjonsdesign kan være avskrekkende for publikum som frykter ufarliggjøring av de grelle klasseforskjeller som skildres. E.M. Forsters sosiale engasjement er likevel ikke til å ta feil av i den elegante trettiåringen Howards End.
Kurdwin Ayub har med Bak sløret begået et energisk ungdomsportræt, fyldt til overflod med TikTok-videoer.
Ali Abbasi har med Holy Spider forsøgt at lave en skarp kritik af Iran og dets styre. Desværre lykkes filmen ikke med denne mission.
Crimes of the Future viderefører motiv kjent fra høydepunktene i David Cronenbergs filmografi: bisarr bioteknologi, lystpreget selvskading og grådig fokus på kroppens innside, gjerne via nye åpninger.
Rig bliver fattig og rig igen i Ruben Östlunds vulgært dekadente Guldpalme-vinder Triangle of Sadness.
Official Competitions skildring av innstuderingen av et filmmanus blir et elegant spill på innfallsvinkler, fordommer og fiksjonsnivåer, og setter solide spørsmålstegn ved forhastede slutninger, også hos oss i publikum.
Wheel of Fortune and Fantasy utmerker seg med en nesten påfallende asketisk scenografi, og med sin bestemte disponering av hendelser.
Ennio: The Maestro er en rendyrket hyldest til det musikalske geni Ennio Morricone. Dokumentarens snakkesalighed går dog på bekostning af et dybere favntag med det musikalske.
Vortex er en hyldest til kærligheden. Den forfalder aldrig til det patetiske, men besidder derimod samme kraft og visdom, som et livslangt ægteskab.
Kjærlighet til salgs – gitt tabuet rundt slike forbindelser, spiller Sophie Hydes skildring av denne relasjonen på mange av de samme strenger som øvrige filmer der Han møter Henne. Emma Thompson er heller ingen heftelse.
Barry Levinson er påfallende lydig i filmatiseringen av Alan Hafts bok om faren, Auschwitz-bokseren Harry Haft. Til gjengjeld er denne livshistorien sterk nok i seg selv.
Isabelle Huppert er eminent i hovedrollen som plaget politiker i den særdeles dialogdrevne Løftene, der gransker hvordan det politiske spil altid kræver ofre og altid har en slagside.
Som westernfilm er Old Henry en kontant stiløvelse, og mest av alt en overbevisende etappe i skuespilleren Tim Blake Nelsons utvikling.
Kategorier overskrides, livssyn utfordres. Thailandske Apichatpong Weerasethakul er en av få nålevende regissører som kan påberope seg en egen sjanger.
Grandmother er et følsomt, tidvis patetisk, portræt af en kynisk, ældre kvinde og hendes barnebarn.