Intet betyder noget
François Ozon’s filmatisering af Albert Camus’ Den fremmede lægger sig tæt op ad forlægget og kredser om, hvordan en overdreven troskab både kan bevare og forskyde erfaringen af meningsløshed.
François Ozon’s filmatisering af Albert Camus’ Den fremmede lægger sig tæt op ad forlægget og kredser om, hvordan en overdreven troskab både kan bevare og forskyde erfaringen af meningsløshed.
Med sin likegyldighet overfor handlingen og en trang til å vandre omkring, overgitt til tingenes iboende kraft og åpen for verden, griper Éric Rohmers filmer tak i konkrete steder og deres sosiale koordinater.
Nabil Nahas’ monumentale frise på årets Venezia-biennale viser et annet Libanon enn det krigsherjede landet som preger nyhetsbildet.
Den unge hovedpersonen i Renoir tar sine egne grep i undersøkelsen av tilværelsens mange mysterier. Chie Hayakawa følger opp med en regi som framstår realistisk nok. Likevel er det åpenbart at å vekke forundring har førsteprioritet.
Fumetto-festivalen i Luzern rendyrker tegneserier som kunstart og lager marked for små forlag. Flere av utstillingene behandler aktuelle samfunnsspørsmål, anført av det radikale magasinet Die Notbremse.
Hvad skal man stille op når al modstand indoptages af forførende konsum og morgendagens glemsel? Måske er der kun tilbage en egen langsom investering i et materiale, der kan standse tidens strøm, mens alt andet forsvinder ned i et sort hul.
Siden 1800-tallet har vesteuropeiske forfattere diktet opp et «annet», mytisk og autentisk Europa i sørøst, i nostalgi for arkaiske tradisjoner eller for å mane fram det «virkelige» Europa.
Når en kjent historie gjenfortelles uten altfor markante grep, kan det gjerne virke beskjedent og sympatisk. Utfordringen blir da å ligge i forkant av et publikum som vet litt om handlingen.
Den lille prinsen er en av verdens mest leste bøker, og begeistringen synes ikke å ha avtatt med tiden, men årsakene har endret seg.
Løvene ved elven Tigris er en rørende, menneskelig beretning om at miste sin kulturarv og derved næsten miste sig selv.
Når hovedpersonen i Park Chan-wooks No Other Choice skal myrde sine rivaler på arbeidsmarkedet, ligger det an til morbiditet og humor. Med mer av det første enn det siste, settes vår sympati og innlevelse på prøve.
På HUMAN-festivalen i Oslo bliver dokumentarfilmen et rum for forhandling med fortiden, fra post-diktatoriske familierum til eksil, censur og lokal modstand.
Catherine Breillat er kjent for å være en av fransk films fremste provokatører. I dialogboka Je ne crois qu’en moi reflekterer hun over sitt virke som regissør, og den stadig potente krysningen mellom skjønnhet, seksualitet og straff.
Stranger Things viser på selvmotsigende vis hvordan alt er en vare i vår tid, selv protest og kritikk.
Ulli Lusts Die Frau als Mensch er en feministisk revansj og et imponerende historieverk som er tildelt den tyske fagbokprisen.
Tusind plateauer udkom for nylig i en ny bearbejdet dansk udgave. Bogen blev et fænomen da den kom ud i Frankrig i 1980, som et forvarsel om at et andet liv var muligt. Men kontrollen intensiveredes, og ultraliberalismen tog over. Spørgsmålet er om tiden nu er moden for de tusind plateauers soler.
«Perspektivmangfold» er et løfterikt begrep. I ferieskildringen The White Lotus blir mangfoldet derimot til et kalas av friksjoner deltagerne imellom. I mediesatiren Succession blir enhver alternerende synsvinkel redusert til kun et verktøy blant andre.
Jafar Panahi gør eminent brug af klaustrofobiske rum og begrænset belysning i en kompleks granskning af skyld, retfærdighed og værdien af hævn.
Jack London er kanskje mest kjent for sine skildringer av vidstrakte landskap og villmarksliv, men i Martin Eden (1909) viser han også en skarp sosial bevissthet, inspirert av eget liv.
Latinamerikansk abstrakt kunst fikk et gjennomslag på 1960- og 1970-tallet mye takket være et lidenskapelig kunstnerisk engasjement med institusjonell forankring. Men promoteringen av det rent estetiske ved kunsten var et høyst politisk valg.
La Revue Dessinée runder 50 utgaver med undersøkende og tegnet journalistikk om sosial dumping i landbruket, segregerte skoler og evighetskjemikaliene PFAS.
På den internationale filmfestival Red Sea i Jeddah smelter politisk iscenesættelse, religiøs hverdag og kropsligt virkende film sammen i en erfaring, der både bevæger og bedøver.
Six Feet Under og Sopranos ble i sin tid sett som et steg tilbake fra nittitallets sjangerspill. Serienes nærgående realisme innebar metaperspektiv som for lengst var internalisert i hverdag og dagligtale, men likevel noe nytt i film- og seriesammenheng.
Richard Linklaters spillefilm Nouvelle Vague vender blikket mod den franske nybølge, men hvad sker der, når en hyldest selv spejler det, den beundrer?