Programmet S+T+ARTS gir støtte til samarbeid mellom vitenskap, teknologi og kunst. Det gjør at kunstnere kan forsøke å gi løsninger på aktuelle problemstillinger, som vårt forhold til naturen, stordata og kunstig intelligens.
Fra Cape Town til Marrakech markerer den afrikanske samtidskunsten seg på nye arenaer og med nye uttrykk. Inspirert av både tradisjonelle myter og dagens bykulturer retter den en skarp kritikk mot den koloniale fortiden og samtidens skjeve globalisering.
Snart førti år etter at amerikanske Alice Neel gikk bort, blir hun endelig utstilt på de store museene. Men i stedet for å framheve det særegne kunstnerskapet, virker institusjonene mest av alt opptatt av å framstille henne som en kunstner som foregrep dagens minoritetsbevegelser.
Ulovlig omsetning av kunstverk er blitt en kriminell virksomhet på høyde med narkotika og våpenhandel. Smuglernettverket som italiensk politi begynte å opprulle på 90-tallet, viser at flere store amerikanske museer ikke bare har rent mel i posen.
Frida Kahlo og Maverick Modigliani er to vidt forskellige bud på et kunstnerportræt. Den ene konventionel og klog, den anden visuelt ambitiøs, men også rigeligt teatralsk og insisterende.
Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den sosiale volden og viste omveltningene i samtiden og nazismens framvekst.
Kunstrevolusjonen etter 1917 blir oftere forbundet med Kasimir Malevitsj enn Marc Chagall. Chagall bidro imidlertid også med en kunstskole hvor avantgarden møtte folket.
Et maleri av Emmett Till, en svart tenåring fra Chicago som ble drept i 1955, har fått rasismebeskyldninger til å hagle på begge sider av Atlanteren. Striden dreier seg imidlertid ikke om rasistisk kunst, men om hvem som skal få profittere på antirasismen.
Rachel Whiteread begynte med å legge hverdagsgjenstander i støpeformene og lage skulpturer av det «negative rommet» inni eller rundt dem. Siden har hun lagd monumentale avstøpninger av tomrommene i hele hus. I disse dager vises en retrospektiv utstilling av verkene hennes på Tate Britain.
Et lite maleri tilskrevet Leonardo da Vinci ble nylig solgt for 385 millioner euro. Munchs Skrik gikk i 2012 for 91 millioner euro. De spektakulære salgene får all oppmerksomheten, men hvert år selges mange tusen «vanlige» verk i et marked hvor ingen helt skjønner hvordan prisene blir bestemt.
For 2500 år siden, i landet som i dag blir solgt stykkevis, ventet en respektløs gresk dikter nervøst på hvordan stykket hans Fuglene ville bli mottatt.
På tross av volden, manglende midler og sviktende infrastruktur flommer Iraks hovedstad over av kulturprosjekter.
I kølvandet af en økonomisk og politisk krise, har der været flere forsøg på at formulere visioner om en overtagelse af det kriseramte kapitalistiske samfunds institutioner med henblik på noget andet. Men det er et åbent spørgsmål, i hvor høj grad man overhovedet kan gøre brug af de eksisterende institutioner
Kerry James Marshall maler det svarte USA med klarsyn og kjølig intellekt i et overopphetet land. Abstrakt og figurativ, afroamerikansk og europeisk, folkelig og raffinert.
Et spøgelse går gennem verden, arbejdets spøgelse. Det findes overalt, og alligevel er det som om arbejdet er ved at forsvinde. Dette spøgelse har besat den menneskelige tilværelse i et omfang, der ifølge kunstteoretiker Bojana Kunst har bragt både kunsten og politikken i en hidtil uset krise.
I 2002 tok Henrik Placht initiativ til å etablere Kunstakademiet i Ramallah (International Art Academy Palestine) og jobbet videre med prosjektet i sju år. Nå forsøker han å opprette en liknende institusjon i Nord-Korea med kunstnerkollega Morten Traavik. I august reiste de sammen til Pyongyang. Traavik hadde allerede vært i Nord-Korea en rekke ganger, noe
I 1922 gikk en håndfull kunstnere i gang i gårdsrommet til et gammelt kolonihus i Mexico. Med støtte fra utdanningssekretariatet malte de giganter: bønder, gruvearbeidere, jordløse indianere, arbeidsformenn, korpulente banksjefer. De malte et folk som hadde tatt til våpen, heltene og undertrykkerne deres, arbeidet og festene, og historien deres – eposet om den meksikanske revolusjon.
Maleren Edouard Manet er inkarnasjonen på den estetiske revolusjonen som på slutten av det 19. århundret omveltet den akademiske kunsten til fordel for nye former og regler. Denne forvandlingen som fortsatt den dag i dag strukturer vårt blikk, viet sosiologien Pierre Bourdieu to forelesningsrekker ved Collège de France. Le Monde diplomatique presenterer her eksklusive utdrag.
Ibsen ga form og uttrykk til sin samtids uro og sentrale debatter. Over hundre år senere har han fått en ny renessanse i Frankrike. Men har han i dag med sin konvensjonelle form og
utdaterte tema noe å si vår samtid?
Den politiske kunsten har lenge blitt anklaget for å være mindre kreativ. Det finnes mange destruktive eksempler på kunst lagd under offisielle dogmer, og kunst redusert til teser. Men de estetiske valgene inngår alltid i en politisk kontekst.
Betragtninger over det åbne og det farefulde. Så vel revolutionen som kunsten står uden for det «frie marked». De kan begge tilpasses og blive statsbærende eller kommercielle. Det er situationen i dagens kunst, så vel som i Ægypten, Tunesien og Syrien, der revolutionen ikke har gået over til at blive revolutionær politik, tværtimod, politikken er i kontrarevolutionens hænder.
Årets Veneziabiennale dreier seg i stor grad om ulike avvik fra normalen, enten i form av frenetiske avtrykk av en kaotisk samtid, anti-verk, ubetydelig slapstick eller komplekse former og refleksjoner som fjerner seg fra kunstmarkedets vante norm.
To norske studenter har ansvar for den sentralasiatiske paviljongen på Venezia-biennalen i år. De ønsker seg hinsides velkjente fellesskapsmodeller, med et postnasjonalt perspektiv, der geopolitiske og sosiale problemstillinger er løsrevet fra produksjonen av ideen om det nasjonale.
Teateret kan være en gjenoppbyggende kraft, når industriene som skal fortelle fortellingen om verden legger seg flate for krav om lønnsomhet, skriver direktør for teateret Schaubühne i Berlin, Thomas Ostermeier.
Lenge var kinesisk fotografi begrenset til å idealisere den revolusjonære realismen. Samtidens kinesiske fotografi viser nå det som har vært utelatt fra nasjonens selvbilde siden den kommunistiske revolusjonen, eller en falsk og iscenesatt hypervirkelighet.