Kunst

Den politiske erfaring af landskab

For 250 år siden opstod en ny opfattelse af landskabet og haven, som fik betydning for vores opfattelse af skønhed og fællesskab. Landskabets tid bliver menneskets tid. Men spørgsmålet er om ikke landskabets tid i dag peger i retning af naturens og Jordens egen tid, en anden langsomhed og anden erfaring?
Bilde fra Egor Krafts kunstverk Content Aware Studies, som viser hvordan kunstig intelligens og 3D-printing kan brukes til å rekonstruere ødelagte kunstverk fra antikken.

Kunstneren i forsknings­laboratoriet

Programmet S+T+ARTS gir støtte til samarbeid mellom vitenskap, teknologi og kunst. Det gjør at kunstnere kan forsøke å gi løsninger på aktuelle problemstillinger, som vårt forhold til naturen, stordata og kunstig intelligens.
februar 2023

Ny afrikansk samtidskunst

Fra Cape Town til Marrakech markerer den afrikanske samtidskunsten seg på nye arenaer og med nye uttrykk. Inspirert av både tradisjonelle myter og dagens bykulturer retter den en skarp kritikk mot den koloniale fortiden og samtidens skjeve globalisering.
juli 2022

Alice Neels slagmark

Snart førti år etter at amerikanske Alice Neel gikk bort, blir hun endelig utstilt på de store museene. Men i stedet for å framheve det særegne kunstnerskapet, virker institusjonene mest av alt opptatt av å framstille henne som en kunstner som foregrep dagens minoritetsbevegelser.
desember 2021

Tyvegods på utstilling

Ulovlig omsetning av kunstverk er blitt en kriminell virksomhet på høyde med narkotika og våpenhandel. Smuglernettverket som italiensk politi begynte å opprulle på 90-tallet, viser at flere store amerikanske museer ikke bare har rent mel i posen.
juli 2021

Håpets plakater

Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den sosiale volden og viste omveltningene i samtiden og nazismens framvekst.
september 2018

Innsiden ut, utsiden inn

Rachel Whiteread begynte med å legge hverdagsgjenstander i støpeformene og lage skulpturer av det «negative rommet» inni eller rundt dem. Siden har hun lagd monumentale avstøpninger av tomrommene i hele hus. I disse dager vises en retrospektiv utstilling av verkene hennes på Tate Britain.
januar 2018

Prisen på det uvurderlige

Et lite maleri tilskrevet Leonardo da Vinci ble nylig solgt for 385 millioner euro. Munchs Skrik gikk i 2012 for 91 millioner euro. De spektakulære salgene får all oppmerksomheten, men hvert år selges mange tusen «vanlige» verk i et marked hvor ingen helt skjønner hvordan prisene blir bestemt.
januar 2018

Den lange march gennem institutionerne

I kølvandet af en økonomisk og politisk krise, har der været flere forsøg på at formulere visioner om en overtagelse af det kriseramte kapitalistiske samfunds institutioner med henblik på noget andet. Men det er et åbent spørgsmål, i hvor høj grad man overhovedet kan gøre brug af de eksisterende institutioner
februar 2017

Portrett av det svarte USA

Kerry James Marshall maler det svarte USA med klarsyn og kjølig intellekt i et overopphetet land. Abstrakt og figurativ, afroamerikansk og europeisk, folkelig og raffinert.
januar 2017

Kunsten, arbejdet og dovenskaben

Et spøgelse går gennem verden, arbejdets spøgelse. Det findes overalt, og alligevel er det som om arbejdet er ved at forsvinde. Dette spøgelse har besat den menneskelige tilværelse i et omfang, der ifølge kunstteoretiker Bojana Kunst har bragt både kunsten og politikken i en hidtil uset krise.
februar 2016

Pop-up i Pyongyang

I 2002 tok Henrik Placht initiativ til å etablere Kunstakademiet i Ramallah (International Art Academy Palestine) og jobbet videre med prosjektet i sju år. Nå forsøker han å opprette en liknende institusjon i Nord-Korea med kunstnerkollega Morten Traavik. I august reiste de sammen til Pyongyang. Traavik hadde allerede vært i Nord-Korea en rekke ganger, noe som blant annet har resultert i arbeider som The Promised Land (2012) og Kardemomyang (2014). Den Demokratiske Folkerepublikken Koreas komité for kulturelle forbindelser med utlandet – «Komiteen» – har godkjent initiativet, og de to kunstnerne skal i år arrangere en workshop for nordkoreanske og internasjonale kunstnere over to uker, det de kaller et pop-up kunstakademi. Senere ønsker Placht å etablere DMZ Academy, oppkalt etter den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. – Ideen er å la kunsten utfordre fordommer både i og utenfor Nord-Korea. Om workshopen blir en suksess, kan det bli første steg mot et mer permanent kunstakademi, sier Placht. Kunst og kultur har lenge spilt en viktig rolle i det nordkoreanske samfunnet. Landet har allerede kunstakademier og institusjoner som det store Mansudae Art Studio, en kunstfab-rikk med 4000 ansatte som lager kunst på bestilling. En rekke kunstnere maler tradisjonelle malerier og propaganda, eller lager skulpturer og grafiske arbeider. Kulturen er svært konserva-tiv. Som følge av sterk kinesisk og delvis japansk påvirkning før 1900, har Nord-Korea lenge vært preget av tradisjonell kunst. Etter opprettelsen av Den demokratiske folkerepublikken Korea i 1948 ble den moderne kunsten preget av Sovjets sosialistiske realisme. Ifølge Placht er den nordkoreanske kunsten lite påvirket av vestlige kultur. De har bygget seg inne og ren-dyrket sin nasjonalromantikk: den vakre naturen, det politiske systemet og de tre lederne. Overvåket av Mossad Plachts erfaring fra Kunst-akademiet i Ramallah kan komme godt med i Nord-Korea. Initiativet førte til den første og hittil eneste høyere moderne kunstutdan-ningen i de selvstyrte palestinske områdene på Vestbredden. Han fikk umiddelbart positiv respons da han først fremmet tanken. Akademiet ble hovedsakelig finansiert av det norske utenriksdepartementet. I dag drives det med hjelp fra Kunsthøyskolen i Oslo, og studentene får eksamenspapirer fra Norge. Da Placht dro til Ramallah var den politiske og militære situasjonen svært anspent. Yasir Arafat satt i husarrest og den andre intifadaen hadde brutt ut to år tidligere. Israelske tanks skjøt rett på hotellet der han bodde, og taxien han satt i ble skutt på ved en grenseovergang. Placht ble anklaget for å hjelpe «terrorister». I fjor vår var han tilbake i Israel, men denne gang var han invitert av det israelske kunstakademiet i Tel Aviv/Jerusalem. Israelske kunstnere ønsket at han skulle komme og snakke om akademiet på Vestbredden. I en debatt på Kulturhistorisk museum i Oslo i mai fortalte kunstneren om hvorfor han samarbeidet med israelerne: – For meg er det viktig at det kan bygges bro mellom palestinske og israelske kunstnere. Jeg beskrev nødvendigheten av det palestinske kunstakademiet som et nøytralt rom. Om hvordan vi opprettet en gjensidig bro mellom lokale palestinere og internasjonale kunstnere som reiste dit. Etter besøket ønsket kunstakademiet Bezalel å samarbeide
januar 2015

Leve Mexico!

I 1922 gikk en håndfull kunstnere i gang i gårdsrommet til et gammelt kolonihus i Mexico. Med støtte fra utdanningssekretariatet malte de giganter: bønder, gruvearbeidere, jordløse indianere, arbeidsformenn, korpulente banksjefer. De malte et folk som hadde tatt til våpen, heltene og undertrykkerne deres, arbeidet og festene, og historien deres – eposet om den meksikanske revolusjon. Stadig i 1922 gikk de samme kunstnerne og et dusin andre sammen i Sindicato de Obreros Técnicos, Pintores, y Escultores de México – Fagforeningen for tekniske arbeidere, malere og billedhoggere. De skrev under på en «sosial, politisk og estetisk erklæring» som henvendte seg til «raser som er blitt ydmyket gjennom århundrene, soldater som er blitt bødler på ledernes kommando, arbeiderne og bøndene under de rikes pisk, intellektuelle som ikke smisker med borgerskapet».1 Skrevet av David Alfaro Siqueiros og underskrevet av blant andre Ramón Alva de la Canal, Xavier Guerrero, Carlos Mérida, Roberto Montenegro, José Clemente Orozco, Fermín Revueltas Sánchez og Diego Rivera. Dette manifestet som la grunnlaget for den meksikanske veggkunsten, fordømte det «ultraintellektuelle og aristokratiske» staffelimaleriet og proklamerte nødvendigheten av en monumental og offentlig kunst, en «opplysende og kampvillig kunst for alle». Målet var å bli en del av verden, for å skape en verden. For dette målet valgte de veggen, selve representanten for det sosiale rom. Meksikanernes oppdagelse av Mexico En febrilsk flid og statlig støtte førte til at veggmalerne lagde over 1300 offentlige verk på femti år. Veggmalerier, alt fra små skilt på biblioteker til Michelangelo-aktige fresker på flere hundre kvadratmeter, dukket opp overalt: i gatene, departementene, sykehusene, universitetene, fagforeningsbyggene. Arbeidene ble først og fremst utført av «de tre store» – José Clemente Orozco, Diego Rivera og David Alfaro Siqueiros – og andre manifestmalere. En hel generasjon ble formet av arbeidet med veggmaleriene eller påvirkningen fra dem. Og generasjonene etter ble også påvirket. Uansett om man vil videreføre tradisjonen, dekonstruere eller utdrive den, er veggmaleriene en referanse og en nærmest uunngåelig del av de synlige omgivelsene i Mexico. Utenfor Mexicos grenser framsto bevegelsen i Latin-Amerika som et «særegent idiom», en «bærer av politiske, sosiale og kulturelle ideer i en tid da tørsten etter rettferdighet nesten automatisk ble koblet til ønsket om å gjenoppdage urfolkrøttene».2 Edward Lucie-Smith, Latin American Art of the 20th Century, Thames and Hudson, London, 1993. Slik markerte den, ifølge den meksikanske poeten Octavio Paz, «starten på den moderne kunsten ikke bare i Mexico, men også, som bevegelse, på hele det amerikanske kontinentet».3 Octavio Paz, El signo y el garabato (Tegnet og krusedullen), Joaquin Mortiz, Mexico by, 1973. En annen og kanskje mer uventet forgreining er Jackson Pollock, som gikk i lære i det eksperimentelle atelieret Siqueiros åpnet i New York i 1936. Denne brede og bærende kunstneriske eksplosjonen var forankret i den meksikanske revolusjon, som startet i 1910 under ledelse av Francisco Madero og ble preget av sterke skikkelser som Pancho Villa og Emiliano Zapata. Revolusjonen kulminerte i 1917 med en ny grunnlov. Den langvarige og blodige revolusjonen, preget av interne stridigheter og voldsomme tilbakeslag, gjorde slutt på det
februar 2014

Manet-effekten

Maleren Edouard Manet er inkarnasjonen på den estetiske revolusjonen som på slutten av det 19. århundret omveltet den akademiske kunsten til fordel for nye former og regler. Denne forvandlingen som fortsatt den dag i dag strukturer vårt blikk, viet sosiologien Pierre Bourdieu to forelesningsrekker ved Collège de France. Le Monde diplomatique presenterer her eksklusive utdrag.
desember 2013

Konvensjonell Ibsen

Ibsen ga form og uttrykk til sin samtids uro og sentrale debatter. Over hundre år senere har han fått en ny renessanse i Frankrike. Men har han i dag med sin konvensjonelle form og utdaterte tema noe å si vår samtid?
oktober 2013

Drøm og dåd

Den politiske kunsten har lenge blitt anklaget for å være mindre kreativ. Det finnes mange destruktive eksempler på kunst lagd under offisielle dogmer, og kunst redusert til teser. Men de estetiske valgene inngår alltid i en politisk kontekst.
juli 2013

Kunstens politiske problem

Betragtninger over det åbne og det farefulde. Så vel revolutionen som kunsten står uden for det «frie marked». De kan begge tilpasses og blive statsbærende eller kommercielle. Det er situationen i dagens kunst, så vel som i Ægypten, Tunesien og Syrien, der revolutionen ikke har gået over til at blive revolutionær politik, tværtimod, politikken er i kontrarevolutionens hænder.
juli 2013

Forskning og gjentagelse

Årets Veneziabiennale dreier seg i stor grad om ulike avvik fra normalen, enten i form av frenetiske avtrykk av en kaotisk samtid, anti-verk, ubetydelig slapstick eller komplekse former og refleksjoner som fjerner seg fra kunstmarkedets vante norm.
juli 2013

Sentralasiatisk postnasjonalisme

To norske studenter har ansvar for den sentralasiatiske paviljongen på Venezia-biennalen i år. De ønsker seg hinsides velkjente fellesskapsmodeller, med et postnasjonalt perspektiv, der geopolitiske og sosiale problemstillinger er løsrevet fra produksjonen av ideen om det nasjonale.
juni 2013
1 2 3 6