Fremfor at se energi som en begrænset ressource vi skal kæmpe om, bør vi se solens energi som en kilde til en ny politik for generøsitet, samarbejde og opfindsomhed, mener den russiske filosof Oksana Timofejeva i bogen Solar Politics.
Friske verdenshav er blitt en drøm, men det er en drøm verdt å kjempe for, særlig i den globale opphetingens tid. Forskere og aktivister tar del i et kappløp for å trekke politiske lærdommer av industrisamfunnets akselererte plyndring av havet.
Lar et menneske seg klassifisere ut fra sin personlighet? Er faglig inndeling i ulike personlighetstyper overhodet mulig? En ny bok om Wilhelm Reich aktualiserer disse spørsmålene.
Vil klimaendringene skape en ny klassebevissthet? Ja, mener den danske sosiologen Nikolaj Schultz, som i Notat om den nye økologiske klasse, skrevet sammen med den franske vitenskapssosiologen Bruno Latour, går inn for en ny miljøradikalisme.
Jordsmonnet er sivilisasjonens grunnlag, og vi må forstå det hvis verdenssamfunnet skal sikre seg fast grunn under føttene. Både umiddelbar matsikkerhet og natursystemenes helse står på spill når jord og kunnskap eroderer. Men glemt kunnskap spirer fram på nytt.
Sent i sit liv skriver den franske filosof Gaston Bachelard en række bøger om drømmelivets poetik, om menneskets forankring i det poetiske billede. Det kulminerer med hans skrift om rummet og sjælens bolig, den intimitet der samler væren omkring sig: Rummets poetik.
Vi keder os mere og mere, i arbejdsmøder, netliv og endeløse distraktioner. Men måske keder vi os uden rigtig at kede os. Den dybe kedsomhed er også en tilstand hvor tanker, idéer og et andet liv bryder frem.
Kun ved at lægge afstand til staten og magten som vi kender den, kan vi ifølge Marcello Tari genvinde den revolutionære livsglæde.
I sitt storverk om frihetens brokete urhistorie, The Dawn of Everything, presenterer David Graeber og David Wengrow nye funn og fakta fra antropologien og arkeologien, som også gir miljøfilosofiske innsikter. For å klare oss gjennom miljøkrisens omveltninger må vi åpne for et eksperimentelt mangfold i omgangen med vårt eget naturgrunnlag, og samtidig ta et oppgjør med eiendomsbegrepet.
Det finnes kanskje ingen planet B, men vet vi egentlig hva det betyr å bo på planet A? Der «det globale» på godt og ondt gir assosiasjoner til enhet og totalitet, finner en rekke tenkere en åpning mot mangfold i «det planetære».
Om verden ikke går under for alvor, tiltar bekymringen for at sivilisasjonen vil kollapse. Først når vi forstår hva som ligger i tanken om verdens ende, kan vi lære å tenke på vår tid som en begynnelse.
Mytens tvetydige rolle og indflydelse på kultur og samfund er tema for Furio Jesis hovedværk Germania segreta (1967). Den italienske forfatter så myten som både grusom og farlig, men også et poetisk og politisk erfaringsrum.
Kampanjene for å vekke folk og politikere med fakta, følelser og mørke framtidsscenarier har skapt en motkraft. Den nye anti-alarmismen benekter ikke klimaendringene. I stedet tilbyr den et vell av optimistiske argumenter for at vi er på rett kurs, og at det er klimatiltakene som er farlige.
Vi har afskaffet Gud og dernæst sjælen, tilbage er kun verden. Med After God har Peter Sloterdijk skrevet en moderne historie om sjælens mutationer og mulige genkomst i en sekulariseret og artificiel maskinalder.
For den østerrikske satirikeren Karl Kraus (1874–1936) hang grusomhetene i første verdenskrig uløselig sammen med menneskets behandling av dyrene.
Lever skogen? Hva føler trærne? I et århundre har miljøbekymringer gitt opphav til slike spørsmål i populærvitenskapelige bøker. Hvor leder denne tilnærmingen?
I 1980 deltok mange tusen franskmenn i Jean-Paul Sartres gravferd. Med Sartres bortgang lukket en epoke med engasjement og opprør seg. Siden har medieekshibisjonisme og akademisk tilbaketrekning kjennetegnet de intellektuelle i Frankrike.
Verdenssamfunnet må endres radikalt innen ti år for å unngå at klimaet løper løpsk med uforutsette vippepunkter. Hvor raskt er det tenkelig at alt kan forandres? Et panel av klimaforskere håper på samfunnsendringer som sprer seg epidemisk, mens radikale økonomer setter sin lit til en krise som kan bli til et vendepunkt.
I over førti år har venstreintellektuelle tolket bort begreper som kapital, klasse og økonomiske forhold for i stedet å snakke om kultur og diskurs. Tiden er overmoden for å reaktualisere kapitalismekritikken, mener Mikkel Bolt i sin nye bok.
I de sidste femten år af sit liv skrev Hannah Arendt på bogen Åndens liv om menneskernes tænkende liv og hvad det vil sige, for at kunne begribe hvad det er der stiller sig i vejen for menneskets evne til at handle rigtigt.
I mellemkrigstidens kaos dannede den franske tænker Georges Bataille et hovedløst projekt, for at svare på spørgsmålet: Hvordan forme en holdbar levemåde i en verden der er blevet ubarmhjertig, absurd og ligegyldig?
Siden Freud lanserte begrepet for over hundre år siden, har narsissisme blitt brukt til å forklare menneskets forfengelighet og samfunnsmessig forfall.
Eksistentialismen er tilbage, mener den danske kritiker Hans Hauge. Men denne gang som et dannelsesprojekt der ensomheden gøres til livskunst i reaktion mod tvangen til fællesskabsdyrkelse.
15. april brant spiret og taket til katedralen Notre-Dame i Paris. For de som bor i strøket er det lenge siden katedralen forvandlet hverdagen deres.
Marx’ lesning av Shakespeare bidrar til en dypere forståelse av hans teori om pengenes verdi, men inneholder også grunnleggende elementer til en teori om dramatisk litteratur. Penger er representasjon, men denne representasjonen er ikke bare en abstraksjon, men også noe teatralt.