Humanitær ufarliggjøring av motstand
Den nyliberale globaliseringen har gjort avstanden større mellom dem som tar avgjørelser og dem som lider under konsekvensene av disse avgjørelsene. Møtesteder som Verdens sosiale forum gjør det mulig for lokale motstandsbevegelser å minske denne avstanden gjennom å knytte forbindelser til sine meningsfeller i de rike landene. Et eksempel: Da Indias første private damprosjekt, Maheshwar-dammen, ble gjennomført, arbeidet en allianse av Narmada Bachao Andolan (NBA), den tyske organisasjonen Urgewald, Berne Declaration i Sveits og International Rivers Network i Berkeley sammen for å presse en rekke internasjonale banker og selskaper til å trekke seg ut av prosjektet. Dette hadde ikke vært mulig uten en bunnsolid lokal motstandsbevegelse. Protesten fra denne lokale bevegelsen ble forsterket av støttespillere på den globale arenaen, noe som brakte investorer i forlegenhet og tvang dem til å trekke seg. (…) Blant de farene massebevegelser står overfor er en «NGO-isering» av motstanden. Det jeg nå skal si vil lett kunne vris til en fordømmelse av alle NGO-er (ikke-statlige organisasjoner), men det ville være feil. I det grumsete vannet av falske NGO-er, satt opp for å tappe bevilgninger eller som skatteunndragelse, finnes selvsagt også NGO-er som gjør et verdifullt arbeid. Men det er viktig å betrakte dette fenomenet i en større politisk sammenheng. I India begynte for eksempel boomen av subsidierte NGO-er på slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet. Den kom samtidig som at indiske markeder ble åpnet opp for nyliberalisme. På denne tiden avviklet den indiske staten, for å oppfylle strukturtilpasningskravene, bevilgningene til distriktsutvikling, landbruk, energi, transport og offentlig helsevesen. Da staten abdiserte fra sin tradisjonelle rolle, rykket NGO-ene inn for å arbeide med nettopp disse feltene. Forskjellen er selvsagt at deres midler bare utgjør en brøkdel av de faktiske kuttene i offentlig forbruk. De fleste store NGO-er finansieres og styres av bistandsmyndigheter, som i sin tur subsidieres av vestlige regjeringer, Verdensbanken, FN og enkelte multinasjonale selskaper. Selv om det ikke nødvendigvis er de samme myndighetene, er de like fullt del av den samme løselige politiske formasjonen som har overoppsyn med det nyliberale prosjektet og er de som i utgangspunktet krever kutt i offentlig forbruk. Hvorfor skulle disse myndighetene finansiere NGO-er? Kan det rett og slett være god, gammeldags misjonærånd? Skyldfølelse? Det er litt mer enn det. NGO-er gir inntrykk av at de fyller tomrommet når staten trekker seg tilbake. Og det gjør de, men på en materielt sett inkonsekvent måte. NGO-enes viktigste bidrag er at de stilner politisk raseri og deler ut som nødhjelp eller veldedighet det folk burde ha rett til. De endrer den offentlige psyke. De gjør folk til avhengige ofre og sliper ned den politiske motstandens skarpeste kanter. NGO-ene utgjør en slags buffer mellom sarkar og public. Mellom Imperiet og dets subjekter. De er blitt meglere, fortolkere og tilretteleggere. På lang sikt rapporterer NGO-ene til sine bidragsytere, og ikke til folket de arbeider blant. De er hva botanikere kaller en indikatorart. Det er nesten slik at jo større ødeleggelser nyliberalismen skaper, jo større blir utbruddet av NGO-er. Ingenting illustrerer dette tydeligere enn når USA forbereder seg på å invadere et land og samtidig forbereder NGO-er på å gå inn og rydde opp etter ødeleggelsene. For å sikre at fremtidig finansiering ikke uteblir og at myndighetene i landene de arbeider i tillater dem å operere, må NGO-ene presentere arbeidet sitt innenfor overfladiske rammer som er